Tore Strømøy gir alltid 110 prosent

– Jeg bruker å si til Dag Ingebrigtsen og Torstein Flakne at de ødela karrieren min, forteller Tore Strømøy med et glis når han mimrer tilbake til 1980. Da var det to ting som gjaldt for 20-åringen Tore: kappgang og musikk. Han hadde satt norsk rekord på 50 kilometer kappgang og trente hardt for det han var sikker på skulle bli hans første OL-deltakelse. I tillegg til å gå for fullt inn for å gå fort, hadde Tore ambisjoner om å bli musiker. Han ville skrive låter, turnere og gi ut plate.

– Plateselskapet CBS var interessert i meg og det holdt på å ende med kontrakt, men så valgte de å satse på The Kids. Ja ja, de lyktes jo med det, sier Tore om trønderbandet som slo gjennom med et brak med bleket hår, låta «Hun er forelska i lærer’n» og med vokalist Dag Ingebrigtsen og gitarist Torstein Flakne i front.

Tore, som har Bruce Springsteen som sin store favoritt, liker å holde på med musikk ennå. Interessen for å spille startet da han fikk mors grønne Hagstrøm-gitar, og han trives når han kan sitte og spille for seg selv. Noen stor sjanse for å høre ham synge offentlig, er det derimot ikke.

– Nei! Det finnes noen demoinnspillinger. De skal få ligge, men Åge Aleksandersen truer med å bruke en kassett mot meg, sier Tore smilende.

Det ble ikke platekontrakt, og i 1980 ble det heller ikke sommer-OL på ham, siden Norge boikottet på grunn av Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. Da faren mente at kappgang ikke var noe å satse videre på, siden det ikke var noe å leve av, var Tore i grunnen enig – og sluttet. Etter hvert bestemte han seg for å prøve seg i journalistikken, og det valget kan en nå i ettertid konstatere ikke var så dumt.

 Men mer om det senere. Først må vi tilbake til 1960 og ut på Frøya, øya som ligger vest for innløpet til Trondheims-fjorden, og der Tore ble født i 1960.

FLOTT OPPVEKST 
Er du fra Frøya og heter Strømøy, er det stor sannsynlighet for at du er fra Strømøya. Så også med Tore, som hadde foreldre som jobbet i fiskeindustrien, og som beskriver oppveksten i den vesle grenda med 10–15 familier som ei flott tid.

– Det var et fritt liv. Vi ungene gikk løs, og mor plystra oss inn om høsten! Jeg brukte mye tid på gården til onkel og tante, og var med på sjøen, sier Tore og forteller at han tok fagene lett på skolen, samtidig som han var en villbasse.

– Jeg og søskenbarnet mitt var veldig livlige, for å si det slik. Det var en liten skole, og i klassen min var vi sju elever – det var den største klassen på mange år. Det var å gå to-tre kilometer til skolen hver dag i all slags vær, men det var jo ikke noe problem – det var bare slik det var. I dag hadde det vel nærmest vært forbudt å sende ungene av gårde slik, sier Tore, som glatt innrømmer at han allerede tidlig hadde et kraftig konkurranseinstinkt.  

– Vi er tre brødre, og vi konkurrerte hele tida! Når jeg bestemmer meg for noe, så er det 110 prosent, om det nå er band, idrett eller hva som helst, egentlig.

KAPPGANG 
Konkurranseinstinktet fikk da også bein å gå på da Tore begynte med kappgang – og der gikk det riktig så bra. At den ene fritidsaktiviteten slår an foran andre, skyldes ofte tilfeldigheter. At det ble et stort kappgangmiljø i den vesle øykommunen Frøya, var fordi det kom entusiastiske folk fra Trondheim Gangklubb ut dit for å rekruttere folk til idretten.

– Og så betydde mye at ivrige voksne ble med som ledere. Da ble det organisert, og de fleste ungene var med. Vi fikk reise på stevner og på langturer, sier Tore om at dét var mye mer stas enn å dra til en eller annen nabogrend og spille fotball på en sølete bane.

Tore gikk som alltid for fullt inn for det han holdt på med. Selv om han nå i ettertid sier det er løper han skulle vært, ble han så god til å gå fort at han var sikker på å få delta OL i 1980. Det sørget altså norsk boikott for at det ikke ble noe av. Da The Kids dessuten kapret platekontrakten han kanskje kunne ha fått, var det på tide for Tore å komme på sporet av hva han skulle bli.

– Jeg hadde jobba litt i fiskeindustrien, men det var kaldt og tidlig opp. Så da begynte jeg å tenke: «Hva kan jeg?». Jeg hadde fått ros av læreren for skrivinga, så jeg ble frilans og havna i noe jeg hadde talent for.

Etter vikariater i Arbeider-Avisa og Adresseavisen ble han fast ansatt i lokalavisa Hitra-Frøya. Sommeren 1986 ble det jobb som radioreporter i NRK Trøndelag, før Tore ble ansatt i NRK fjernsynet i 1991. Der ble han et mer og mer kjent fjes i TV-ruta med programmer som «Go’fot på låven», «Tett på» og ikke minst «Tore på sporet» – der han gjennom mange år har gjenforent personer som av ulike grunner har mistet kontakten.

– Jeg er god til å snakke med folk. Derfor vil jeg ikke binde meg opp i manus. Det gjorde jeg i «Sommeråpent» en gang, og det ble bare tull. La meg få navnet på den jeg skal snakke med, så har jeg alt jeg trenger. For jeg er nysgjerrig på folk, så da kommer spørsmålene av seg selv.

BESKJEDEN 
Litt rart å tenke på da, at trønderen som med sjarm, smil og seriøsitet tilsynelatende får hvem som helst i tale, kunne være veldig beskjeden da han var liten.

– Ingen tror jeg er sjenert, men jeg har øvd på å prate med folk. En gang jeg var på jobb, skulle jeg møte noen skoledemonstranter. De sa ikke noe, og jeg sa ikke noe … så da måtte jeg bare snakke, det var jo derfor jeg var der!

I over 30 år har han vært en av NRKs mest populære fjernsynsfjes. Det har da også resultert i flere «Årets TV-navn»-priser og i fjor bransjens gjeveste pris, Gullruten, dokumentarserien «Gåten Agnes». 

– Det må være stas å få en slik heder?

– Jo da, men Gullruten skulle jeg hatt for «Tore på sporet». Programmene i den serien var ofte like vanskelige som «Gåten Agnes», men ble liksom ikke tatt helt på alvor av folk i TV-bransjen.

Tore er ikke fast ansatt i statskanalen mer. Det er et bevisst valg.

– Det går på kontrakt fra prosjekt til prosjekt, og det er slik jeg vil ha det. Jeg har sett for mange i korridorene som sitter med kaffekoppen og venter på pensjonen. Selv vil jeg hele tiden ha litt press om å levere. Dessuten kan jeg gjøre andre ting i tillegg. Utgangspunktet er at det må være artig, som å skrive bøker, være konferansier og holde foredrag. 

En dag i uka har Tore program på P1+ på NRK, noe han setter stor pris på.

– Der treffer jeg bra folk, vanlige folk, og alle har ei historie. Nå er jeg i en posisjon der folk vet hvem jeg er. De føler seg trygge hos meg, vet de blir behandlet skikkelig, og det er med på å gjøre praten lettere.

– Hva er det egentlig du vil som journalist?

– Jeg er snill, men skal lage et journalistisk solid produkt. Liker kombinasjonen av å lage gode programmer og å kunne påvirke litt. Og av og til har jeg lyst til å drive renheklet underholdning. Det blir på en måte ikke sett på som «bra nok» hos enkelte, men underholdning for underholdningens del trengs også, sier Tore og legger til:

– Jeg orker ikke dårlig språk i NRK. Når programledere snakker som «skjendisen» … Uff, nei! Jeg blir mer og mer en språknazi, og strammet opp ene dattera mi på uttalen. Og det hjalp!

 Selv om han ikke driver aktivt med idrett mer, har Tore et engasjement som gjør at han blant annet har vært styreleder i Byåsen Håndball. Trøndelags fotballstolthet Rosenborg har han også klare meninger om, og ble lansert som styreleder for i fjor. Det ble det mye offentlig styr og spetakkel rundt, og Tore tapte lederstriden.

– Hva er det som gjør at noen vil seg selv så vondt at de prøver å bli styreleder i Rosenborg? Det eneste du vel kan være sikker på, er at i en slik posisjon blir det kritikk å få, uansett?

– Noen lanserte meg, og det sa jeg ja til. Men for å være ærlig, er jeg glad jeg ikke ble valgt. Jeg har aldri fått så mye kjeft før, og det kom trusselbrev … De tråkka meg ned. Det var en ganske voldsom opplevelse, egentlig.

– Du kunne jo bare sagt nei til å stille som lederkandidat?

– Nei. Jeg ble foreslått, og jeg var så sta. Det har jeg alltid vært. Mor sa «Du skifter ikke mening før du er død», men jeg er blitt smartere med årene, ha ha! 

– Hvorfor er fotball så viktig?

– RBK er identitet, både for Trondheim og Trøndelag. Og det er følelser. Det er klart det er viktig!

– Jeg ser for meg at du kunne vært politiker?

– Det kunne det vært artig å være, ja. Jeg elsker debatter, og kunne gitt gode råd. Nå er det altfor mange informasjonsrådgivere som står i veien. Politikere må lære seg å si ting som de er, for vi liker folk som tør å innrømme feil.

PÅ SPORET 
Selv om han har gjort mye annet også, vil Tore Strømøy alltid være «Tore på sporet» for de fleste. Det sier han er helt greit.

– Ja, jeg blir «Tore på sporet» resten av livet, men det kunne vært verre ting å bli husket for! Fremdeles er det mange som tar kontakt, ja, det skjer så å si daglig. Da vi startet serien midt på 90-tallet, var det flere som spurte «Kan vi gjøre slikt, da?». Det var jo ikke gjort lignende på norsk TV før, men det viste seg jo at vi traff en nerve. Folk kjenner seg igjen. Det handler om vanlige folk … og det er ingen som blir stemt ut.

– Etter å ha vært TV-fjes i over 30 år er du blitt en offentlig person som sikkert blir gjenkjent over alt. Hva synes du om det?

– Jeg husker nesten ikke noe annet, så for meg er det helt i orden. Det er verre for dem rundt meg, men stort sett går det bra, og jeg har ikke fått hatbrev … bortsett fra i RBK-bråket, da! Men det er klart: det er fint å være helt anonym innimellom. Så når det er ferie, drar vi til et sted i Spania der det ikke er nordmenn.

– Er det noe du angrer på?

– Jeg burde ha startet med lakseoppdrett, sier Tore med en latter og klar hinting til at nettopp lakseoppdrett har gjort flere innbyggere på Frøya til noen av Norges rikeste personer. – Nei, jeg angrer ikke på noe, men kunne kanskje trykket mer på musikken. Jeg fikk forresten sparken i bandet Mosquitos i yngre dager. Da jeg var blitt et kjent navn, ville de ha meg med på reunion, men jeg sa nei. Den hjelpen ville jeg ikke gi dem, nei.

– Hva er du mest fornøyd med?

– «Tore på sporet», kanskje. Der har jeg vært med på å gjenforene familier, og det er en fin følelse.

STA OG UREDD 
– Beskriv deg selv med fem ord?

– Fantasifull, uredd, folkelig, sta … multitalent.

– Hvordan vil andre beskrive deg?

– De vil sikkert si sta, de også … og at jeg er snill. Litt løvepappa, som passer på. Og at det er full fart.

– Og full fart er det?

– Ja, men jeg kan godt sitte og gjøre ingenting også.

– Er det noe du ennå ikke har gjort?

– Jeg kommer til å gå i grava med ei lang liste med ting jeg skulle gjort! Når du passerer 50, ser du at det er en ende der et sted. Når ting ikke er artig lenger, gir jeg meg. Jeg er en type som har lett for å si ja til ting, særlig når de tingene er litt langt fram i tid, he he … og hvis jeg kutter ut tre ting, har jeg sannsynligvis tatt på meg fire nye.

– Hva ville 16-årige Tore sagt om noen-og-60-åringen Tore?

– «Slik vil jeg også bli!». Tror han hadde blitt litt imponert.

– Hva ville den voksne Tore sagt til 16-åringen Tore?

– Prøv flere ting. Og juster opp innsatsen fra 110 til 160 prosent!