Uansvarlig lystbetont tennis for dem over 60
Kan ukentlig tennistrening gi pensjonistlivet en meningsfyllt tilleggsverdi og være uansvarlig lystbetont? Ja, skal man tro pensjonistene på Gjøvik. Klikk inn og les det dette fornøyelige skråblikket.
Jeg har nå vært ”over 60” i tretten år, og ønsker med dette å gi uttrykk for min barnslige glede over en aktivitet som har gitt mitt liv som pensjonist en meningsfylt tilleggsverdi. Vel har vedlikehold av egen eiendom, datters platting, sønns tilbygg til garasje, og barnebarns forberedelse til ervervelse av førerkort, gjort at lediggangen etter endt arbeidsliv ikke har vært plagsom, men disse aktivitetene kan ikke måle seg med tennis hva uansvarlig lystbetonthet angår.
For noe over seks år siden tilbød Gjøvik kommune gratis tenniskurs for dem som var over sekstifem år, og et tyvetalls pensjonister i varierende grad av fysisk forfall meldte seg i et anfall av eufori. I dag har fortsatt tilnærmet et dusin av oss den samme følelsen av fysisk og mental pirring ved utførelse av denne sporten, og grunnen til denne suksessen mener jeg bør tillegges vår trener, vi kan kalle ham Per. Per lærte oss grunnslagene forehand, backhand, volley og smash, men også en filosofi som passet oss som hånd i hanske.
Heller enn å spille mot en opponent, lærte han oss å spille med en opponent, noe som har en stor overføringsverdi også i hverdagen. Det krevde minst like mye presisjon å få ballen innenfor motspillers rekkevidde, som utenfor, og belønningen var at da fikk du gjerne ballen tilbake innenfor samme håndterlige avstand. Dette medførte ofte lengre ballvekslinger, uten avbrudd hvor man måtte gå rundt og plukke opp baller i øst og vest. Blant en målgruppe der stive hofter og knær var mer en regel enn unntak, falt dette i god jord, og skapte god stemning på banen. Man vektla en kontroll som ga en følelse av gjensidig mestring, heller enn å bevise at man var så mye bedre enn andre. Vi spiller også double, med to spillere på hver side av nettet, noe som sparer oss for mye unødvendig løping. Dette er også populært, da vi alle er i den alderen der fysiske anstrengelser vurderes nøye før man avgjør om det er nødvendig i denne situasjonen, eller ikke.
Vi ler mye, og gjerne av hverandre, vel vitende at latteren ikke er ondsinnet, siden to minutter tidligere var det du som gjorde samme tabben, og alle lo da også. Til tross for Pers ihuga forsøk på å få oss til skifte grep på rekkerten mellom forehand og backhand, snu oss sidelengs, holde rekkerten i venstre hånd så lenge den ikke trengs i høyre, støte på en volley, heller enn å slå, samt utallige andre detaljer, så klarer vi fortsatt å bomme helt eller råke rammen. Dette har tilsynelatende en høy underholdningsverdi, og skaper en nødvendig kontrast til den perfekte treffen som vi, om enn ikke ofte, har, og som redder dagen, og gjør livet verdt å leve.
En annen ting vi har felles, er korttidsminne, eller mangel på sådant. Problemet kan i mange andre situasjoner være upraktisk, til sine tider pinlig, men ikke i vårt miljø. Når noen spør om hva stillingen er, har ingen løsningen, men alle har forslag. I Pers ånd velger vi så et resultat som begge sider kan leve med, etter sannsynlighetsberegninger.
Våre felles begrensninger til tross, har vi alle opplevd en uforventet fremgang, og dette har gitt oss et fellesskap som har strukket seg utenfor tennisbanen. Etter trening nyter vi kaffe med noko attåt, og diskuterer lidenskapelig alt fra Trump til nyfødte barnebarn, ikke nødvendigvis prioritert i den rekkefølgen. Vi har også reist som gruppe på tennisrelaterte turer til steder som Nice, Budapest og Aurdal, med stort sportslig og sosialt utbytte.
I en hverdag der dagene ofte flyter over i hverandre, er det godt å vite at dersom jeg spiller tennis, så er det i hvert fall enten mandag eller torsdag, og de andre dagene bruker jeg til å se fram til treningsøktene. Et studium i alderdom jeg gjennomførte for noen år tilbake, definerte det å bli gammel som det tidspunktet du fant ut at du hadde mer å se tilbake på, enn frem til. Det å ha noe å se frem til som en ukentlig rutine, skal ikke kimses av. Skal jeg dømme etter den gleden to av mine yndlingsmotstandere og tenniskolleger utviser, begge vel over åtti år, bør jeg, med noe hell, kunne se frem til flere år med lystbetont aktivitet. Denne tanken gjør meg godt, og jeg anbefaler uten å nøle aktiviteten til pensjonister som søker lystbetont alibi for fysisk fostring, og ikke minst et økt sosialt nettverk, noe jeg verdsetter vel så mye.
