Svalbard – på toppen av jordkloden
Det uendelige, hvite landskapet i Arktis har en ekstraordinær evne til å begeistre og overvelde. Svalbard er et eksotisk stykke norsk land.
Tekst og foto: Arnt Jensvoll
Første gang publisert i VI OVER 60 oktober 2013
Den greske oppdagelsesreisende Pytheas fra Massalía (Marseille) beskriver år 330 f.Kr. Ultima Thule som et sted bortenfor verdens grenser med islagt hav, nordlys og en forunderlig sol som skinte natten lang. Hvor langt nord den gamle grekerens Ultima Thule, det ytterste nord, lå, vet vi ikke, men han kom ikke så langt som til Svalbard. Det skulle gå ytterligere to tusen år før nederlenderen Willem Barentsz fikk kjenning med Spitsbergen. Svalbard er også nevnt i islandske skrifter fra 1194.
Longyearbyen med Adventsfjorden. Svalbard har et permanent frostlag, permafrost, som går ufattelige 450 meter ned i bakken. Om sommeren tiner det øverste laget av jordsmonnet ned til maksimalt én meter.
Sjøveien til Østen
Svalbards historie «starter» i 1596 da to skip seilte ut fra Amsterdam med kurs mot nord. Nederlenderne var oppsatt på å finne en nordlig sjøvei til Østen. De hadde et steinrikt handelsborgerskap med midler til å utruste ekspedisjoner over hele verden. Spania og Portugal kontrollerte den sydlige sjøveien til de lukrative markedene i Østen. Gjennom en nordlig sjøvei så nederlenderne for seg muligheten for å fravriste spanjolene og portugiserne deres handelsmonopol i Øst.
Dette var tredje gang Willem Barentsz var på tokt i Arktis på jakt etter en nordøstpassasje. De to første ekspedisjonene var blitt stoppet av is. Barentsz satte kursen rett mot nord, men is tvang ham lenger øst og det sendte ham til Bjørnøya. Han ga den navnet Beeren Eiland etter at de havnet i kamp med en isbjørn. Ekspedisjonen fortsatte nordover, og på omlag 80 grader oppdaget de nytt land. «Bare fjell og spisse berg. Vi kalte det Spitzbergen,» skrev Barentsz.
Longyearbyen er en arktisk by med 2100 innbyggere fra over 40 nasjoner.
Barentsz fortsatte østover, og i august ble skipet sperret inne og brukket i stykker av skruis ved Novaja Zemlja. Mannskapet på 17 bygget et hus av drivved og skipstømmer hvor de overvintret. Året etter startet de hjemturen i åpne båter. Barentsz fikk sin grav på Novaja Zemlja. Han fikk også det uendelige og ugjestmilde Barentshavet oppkalt etter seg.
Av de 17 overvintrende kom 12 tilbake til Nederland. Det var i seg selv en sensasjon, det var første gang europeere hadde overvintret på så høye breddegrader. Tre hundre år senere fant en norsk ishavsskipper Barentsz’ overvintringssted. En rekke gjenstander var godt bevart.
Langsomt ble Svalbard vårt eget
Svalbard er gjennom Svalbardtraktaten av 1925 en del av kongeriket Norge. Før det var øygruppen tildels lovløst åsted for fangst, gruvedrift og ymse vitenskap; en slags internasjonal almenning.
Men Svalbard er ikke som resten av kongeriket. Borgere fra land som har underskrevet traktaten har rett til å drive kommersiell virksomhet på øygruppen, og alle skatter som inndrives på Svalbard skal også benyttes der oppe. Den bisarre underskriftslisten inkluderer land som Venezuela og Afghanistan.
Jeg var på Svalbard sammen med min sønn, Ole Magnus Kinapel. Han har som unge mennesker flest vært i mange land, men han holder Svalbard som sin største reiseopplevelse. Her suser han i 100 km/t over sneen.
Dagens Svalbard er en ubarmhjertig, vegetasjonsfattig arktisk ørken, men under overflaten antas det å finnes oljeforekomster i tillegg til gass, kull og gull – fristende rikdommer fra en tid da Svalbards klima og flora var som Sentral-Europas er i dag.
Øygruppen fungerte som en slags siste «trygg» havn for polarforskere, oppdagere og eventyrere på vei inn i isødet. Blant de mest kjente eksisterende ekspedisjonsminner er Roald Amundsens fortøyningsmast for luftskipet Norge i Ny-Ålesund. Ikke alle har hatt hellet med seg der oppe. Svenskenes ingeniør Andrées tragiske ballongferd mot Nordpolen i 1897 er et eksempel på det.
Inne i verdens nordligste varehus, Svalbardbutikken, finner du den lokale variant av Vinmonopolet, Nordpolet, som er tax-free.
Kull og konflikt
På begynnelsen av 1900-tallet ble det oppdaget attraktive kullforekomster, og privatpersoner og selskaper begynte å okkupere kullførende områder. Dette skjedde uten regelverk, men det nedfelte seg en praksis med å merke områdene med anneksjonsskilt, oftest en treplate med påskrift.
NORDPOLENS FORGÅRD
Varmt atlanterhavsvann gjør klimaet på Svalbard mildere enn andre områder på samme breddegrad. I juli 1979 ble det målt 21 varmegrader i Longyearbyen, men kalkuler ikke med slike tilstander når du reiser oppover. Årsmiddeltemperaturen er minus fire grader Celsius. Svalbard ligger halvveis mellom Norge og Nordpolen, og det forholdsvis milde klimaet muliggjør turisme bokstavelig talt i Nordpolens forgård.
Mer enn 50 prosent av Svalbard består av naturreservater, nasjonalparker, fuglereservater og vegetasjonsområder. Individuelt reisende må rapportere til sysselmannen hvis de planlegger å besøke disse, men det anbefales å opptre i grupper heller enn å takle landskapet alene. Overalt på Svalbard kan du når som helst stå ansikt til ansikt med isbjørn. Det anbefales å bære våpen på alle turer utenfor Longyearbyen, kaliber 7.62 eller over. Våpenlisens utstedes lokalt, og børse får du leid.
Amerikaneren John Munro Longyear var i 1906 den første til å etablere en kullgruve der oppe. Han grunnla også Longyear City som vi har fornorsket til Longyearbyen, verdens nordligste by med omkring 2000 innbyggere i dag. Her overvintrer det folk fra rundt 40 forskjellige nasjoner. Thaier representerer største utenlandske folkegruppe, og i mars iår fikk de eksklusivt besøk av prinsesse Maha Chakri Sirindhorn fra Thailand.
Den uordentlige jusen ga i sin tid grunnlag for mange konflikter. Allerede okkuperte områder ble forsøkt reokkupert av andre ved å fjerne skilter og sette opp nye. Den økonomiske aktiviteten samt konfliktene om okkuperte områder, førte til krav om administrasjon av Svalbard. I perioden 1898–1920 var det gjort over hundre krav på land. Disse utgjorde mer enn Svalbards samlede areal.
Kulgrubekompagniet Isefjord
Ishavsskipperen Søren Zachariassen fra Tromsø innledet norsk kommersiell utnyttelse av Svalbard. I 1899 hadde han med seg ti mann og de lastet 600 hektoliter kull. Kullagene lå like i strandkanten og var lett å bryte. Han fraktet det til Tromsø hvor det ble solgt. Sammen med sjømannen Andreas Schrøder dannet han Kulgrubekompagniet Isefjord Spitsbergen med en kapital på 9000 kroner.
Zachariassen var pioneren som viste vei til rikdommene på Svalbard. Andre fulgte etter ham og tjente gode penger. Selv fikk han lite igjen og døde som en fattig og syk mann.
Dypt inne i skumle, men vakre isgrotter.
Det oppsto en slags klondykestemning på Svalbard. Det ble dannet norske, tyske, engelske, amerikanske, nederlandske gruveselskaper. Voldsom prisstigning på kull under første verdenskrig brakte også svenskene på banen. Aktiebolaget Spetsbergens Svenska Kolfält sendte 150 mann til Spitsbergen for å drive ut kull. De kalte anlegget Sveagruvan. Etter krigen fikk vi et stort fall i kullprisene og selskapet bak svenskegruven ble oppløst i 1923. Det er fremdeles drift i Svea, nå ved Store Norske Spitsbergen Kulkompani.
Russiske gruvearbeidere på vei hjem fra jobb.
I dag er det med unntak av Barentsburg hvor russere driver ut kull, bare norske gruver i drift på Svalbard. Tidligere var det russisk gruvedrift også i Pyramiden, men den ble nedlagt i 1998, og i dag er spøkelsesbyen Pyramiden et attraktivt utfluktsmål.
At det har vært boret etter olje på Svalbard er mindre kjent, men Norges første «oljebrønn» ble bare 11 fot dyp før arbeidet stanset i 1920. Tre år før det første gang ble laget hull i Nordsjøen, ble det boret en 1000 meter dyp brønn på Svalbard.
