Sissel er over 80 og jobber fulltid med hest

Eller kanskje vi kan kalle henne Dronningen av Ekeberg? Sissel er eieren av EKT – en ærverdig og tradisjonsrik gård som betyr mye for mange i Oslo-området. Den spreke 82-åringen forteller at ridning gjør at hun holder seg i god form, og hun er fortsatt sterk i kroppen. 

– Jeg har sagt at jeg skal holde på med dette til jeg er 85 år, men kanskje blir det enda lenger? sier hun og smiler.

Sissel er en kvinne som ser ut til å ha full kontroll på det meste, og hun gir beskjeder til de ansatte samtidig som hun snakker med oss. En myndig dame med et bestemt blikk. En ildsjel som har fått flere priser for sin årelange innsats for barn og unge i Oslo.

Arbeidsmoral

83-åringen elsker å jobbe. Sissel kan gjerne stå i ridehallen og undervise i fire–fem timer i strekk. 

– Jobben gir meg masse glede. Å drive rideskole er ikke noe man blir rik av, så man må virkelig brenne for dette. Det blir en livsstil, sier hun.

Til tross for sine 83 år jobber hun fortsatt fulltid – og mer til, får vi vite. For å drive gård er ingen åtte- til fire-jobb, og dyrene må ha tilsyn mange av døgnets timer, påpeker Sissel. I tillegg til å undervise, bidrar hun med alle de arbeidsoppgavene som skal til på en gård. 

Sissel har jobbet med ridefysioterapi sammenhengende i 57 år – nesten uten avbrudd, og det til tross for at hun har født fire barn. Det forteller ektemannen, Michael Falch. 

– Hun har aldri tatt permisjon, og har hatt mellom 45 og 90 pasienter i uken. Hun er lidenskapelig opptatt av sitt fag, sier han og deler et eksempel: 

– En gang brakk Sissel foten. Da sto hun midt i ridebanen med beinet på en krakk, helt til hun kunne ta av gipsen. Hun har jernvilje og gir seg ikke.

Sissel mener at ridefysioterapi er en unik treningsform. Målet er å trene opp funksjonshemmede til et mer verdig liv. 

– Hesten gjør jobben, så det er en unik mulighet også for dem som ikke kan gå. Treningen gjør at pasientene blir mer rustet til å klare hverdagen. Man kan trene seg opp til å sitte, stå og gå på denne måten. Og flere har sagt at mens de sitter på hesteryggen, glemmer de at de har nedsatt funksjonsevne, sier hun.

Sissel og kollegene får mange tilbakemeldinger på hvor mye ridningen betyr for pasientene. Mange forteller at de har stor glede av ridningen, og at de gjør framskritt på grunn av denne treningsformen.

– Det er veldig inspirerende, og gjør at det harde arbeidet vi legger ned er verdt det, sier Sissel.

Dyrehold i blodet

Sissel understreker at ridning er svært god trening, både for funksjonsfriske og funksjonshemmede. Ved å ri en time får man trent så å si alle muskler i kroppen, forteller hun.

Den dyrekjære kvinnen vet hva hun snakker om. Hun har ridd siden hun var åtte år, er utdannet ridelærer, og er dessuten arvelig belastet. Farfaren hennes kjøpte inn de første shetlandsponniene til Norge. Interessen ble videreført til hennes far, som hadde hele Ekebergparken til å ri i da han var liten gutt. 

– Jeg er så heldig at jeg vokste opp i et eldorado med dyr. Jeg hadde kuer, sauer, geiter og masse hester rundt meg, forteller Sissel.

Hennes far, Edvin K. Thorson, var en forretningsmann som gjorde suksess på flere fronter. 

– Han tjente godt. Pengene brukte han til å kjøpe inn dyr for å utvikle EKT Rideskole, som ble etablert i 1954, sier Sissel.

Hun forteller at hun har hatt et godt liv. Som liten hadde hun imidlertid problemer med stamming. Da fant hun trøst i å holde på med hestene – slik hun ser at mange gjør når de opplever utfordringer i livet. 

– Vi i familien hadde nesten ikke tid til å snakke sammen, og jeg tror det kan være noe av grunnen til at jeg stammet. Det var så mye å gjøre på gården. Og vi jobbet bestandig, helt fra vi var barn. Så vi måtte snakke med dyrene, forteller Sissel. 

– Og da blir jo hestene veldig, veldig viktige. Hestene forstår oss, selv om de er uten ord, mener hun.

Gir innvendig ro

Selv om han ikke alltid var en nærværende far, understreker Sissel at hun har stor respekt for alt det Edvin utrettet. Uten ham hadde det ikke vært noe EKT. Stedets filosofi har hele tiden vært at hester og dyr skal være til glede for folk.

– Vi ser det her hele tiden, hvordan unge mennesker og dyr får denne helt spesielle kontakten. Det er gripende, og nettopp dette er nok inspirasjonen til det vi driver med, sier Sissel.

Hun ser at mange som har det vanskelig i livet, søker dyrene. Sissel husker spesielt en kveld på 1960-tallet. Hun pleide å gå kveldsrunde i stallen for å sjekke at hestene hadde det bra. Klokken var elleve om kvelden, og plutselig hørte hun noen lyder nederst i et hjørne. 

– Der sitter et barn i hesteboksen og gjemmer seg bort. Det var en liten gutt som fortalte at han ikke orket å gå hjem til foreldrene sine, fordi han hadde det så vanskelig hjemme, forteller Sissel.

Hendelser som dette ser hun som et svar på det hennes far trodde på. At vi mennesker trenger å være sammen med dyr, og at dette kan gi oss en indre ro. Og hesten er kontaktskapende, legger hun til. 

– Hesten føler deg, og den fanger opp mye. Dyrene gir oss en type stimuli som vi trenger. De skaper en motvekt til de tingene som vi mennesker strever med, sier gårdeieren. Hun mener at mennesker er skapt for å være sammen med dyr. 

– Det er fascinerende hvor mye dyrene gir oss, bare vi er mottakelige for det, sier Sissel.

Livets gang

Det er en travel dag på EKT når Allers besøker gården. En hest må avlives, og veterinæren er kommet til stedet for å utføre jobben. Det betyr at Sissel og kollegene må si farvel til en trofast hest som har vært i rideskolens tjeneste i en årrekke. 

Api er en ponni av rasen Exmoor, og er blitt 23 år. Han har fått store pustevansker og kompenserer med en puls som er tre ganger høyere enn normalt. Sissel innrømmer at det er vemodig å skulle si adjø – men fastslår at både fødsler og død er en like naturlig del av det å drive gård. 

– Man må være realistisk. Det er en del av livets gang. Vi lever jo ikke evig, noen av oss, sier hun, mens hun med vante bevegelser henter ponnien fra luftegården.

Både gode og vanskelige dager kommer når man driver gård – som ellers i livet. Hele veien har Sissel fått god støtte av ektemannen Michael (86), som er svært delaktig i gårdsdriften. Han er grafisk ingeniør av yrke, men jobbet også fulltid på EKT i mange år. 

Paret møttes i sin ungdom. Michael bodde i nabolaget på Ekeberg, og inviterte med Sissel som dansepartner på en fest. 

– Det tok lang tid før jeg torde å kysse ham. På den tiden så torde jeg ikke å kysse en mann, men jeg koste med hestene, mimrer hun.

Men etter hvert ble det full klaff, og de giftet seg i 1965. Med Michael kan Sissel ha nære samtaler om alt og ingenting – og det var noe hun savnet fra egen familie i barndommen. 

– Vet du hva som skal til for å være gift med en hestedame, forresten? Det er å være en snill, tålmodig og litt rik mann. For man tjener ikke gode penger på å drive med hest, sier Sissel.

Spagat og damesal

Det viktigste for henne er uansett at hun har fått holde på med sin store lidenskap. Hun er opptatt av å spre gleden med ridning til flere. Det er hennes misjon. Selv er Sissel en dyktig dressurrytter, og i sin ungdom deltok hun litt i konkurranser.

Hun er fortsatt aktiv rytter – og under de årlige juleshowene på rideskolen, rir hun med damesal. Denne stilen ble utviklet på 1300-tallet, slik at det skulle være praktisk i forhold til kjolene som de kvinnelige rytterne hadde på seg. Rytterne sitter med begge beina på samme side av salen, og det er utfordrende å holde balansen.

– I hverdagen rir jeg jo med vanlig sal, men det er artig å lage show, sier Sissel.

Hele sitt liv har Sissel vært aktiv, og hun utdannet seg også  til fysioterapeut. Tidligere på dagen har hun gått ned i spagaten på gårdens uteområde, for å vise at hun ikke har glemt gamle kunster.

Vårt møte nærmer seg slutten. Nå er det på tide for 82-åringen å ta seg en økt i ridehallen. Hun svinger seg opp på hesten Vinn, en femårig elegant varmblodshest fra Tyskland, som de nylig kjøpte. 

– Å lede et sted som dette, er å være engasjert hele tiden. Det skjer noe bestandig, sier Sissel. 

EKT Rideskole og Husdyrpark