Seniorer i Zambia

De blir pensjonister uten å få pensjon. Noen har i tillegg fått et uventet ansvar.

Tekst: Gro Berntzen, foto: Leif Stang
Artikkelen sto i VI OVER 60 juni/juli 2012

ZAMBIA. Tenk deg å bli pensjonist uten å ha din egen pensjon og i stedet være helt avhengig av hjelp fra barn eller annen familie. Slik er det å bli gammel i Zambia. Ytterst få har jobbet i bedrifter med rause pensjons­ordninger. Mange, spesielt kvinner, har aldri hatt en betalt jobb.

Hiv-epidemien har ridd landet som en mare i mange tiår og har ført til at en stor del av de unge voksne har dødd og fremdeles dør av aids. Når barna deres blir foreldreløse, mangler det offentlige omsorgstilbud. Besteforeldrene blir de nærmeste til å overta ansvaret, men opplever sam­tidig å stå ribbet økonomisk fordi generasjonsleddet som skulle ta seg av dem, blir borte.

Mange besteforeldre må som jeg, helt uten hjelp fra staten, ta seg av barnebarna fordi deres egne barn døde av aids.

Må tigge
Wusa Yusito Scment (72) hadde fem barn. Bare ett av dem lever. De fire som døde etterlot seg til sammen åtte barn. Vi treffer ham i et av de mange fattigstrøkene, John Howard compound, i ut­kanten av hovedstaden Lusaka.

For å komme frem, må tolk og sjåfør, Joyce Nkamba, kjøre et godt stykke på en humpete grus- og jordvei. Langs veien kryr det av barn og voksne som står i klynger rundt de enkle salgsbodene. Der kan vi få kjøpt alt fra maismel, grønnsaker og levende høns til klær, sigaretter og enkle møbler.

Den 72 år gamle enkemannen og bestefaren bor i en enkel murhytte i en klynge av tilsvarende hytter. Fem foreldreløse barnebarn bor sammen med ham i huset. Mellom husene står trestaur satt opp i en firkant og trukket med plast. Det er deres felles «toalett» og «bad». Stanken er intens.

Unice Chuwa (65) må stå opp klokken fem om morgenen for å skaffe mat til sine syv barnebarn. I armene har hun tre år gamle Chisala.

– Livet har vært tøft. Jeg må tigge hver dag. Det er veldig mange her i samme situasjon. Noen dager har vi ikke mat. Vi må legge oss sultne og stå opp uten frokost. Å sende barna på skolen har jeg heller ikke råd til. Noen av barna har gått på skole, men ikke alle, sier han alvorlig.

Har et håp
De har ikke spist på to dager. Det lille rommet som skal være kjøkken, har bare en stakkarslig benk med noen tomme panner. Vi ser ikke et fnugg av mat, men når de har, koker de ute på et primitivt kokeapparat med glødende trekull som opp­varming under gryten. Vanligvis er det nshima, maisgrøt, de har råd til.

I det mørke, lille rommet med jordgulv sitter 72-åringen på en kasse. Han er en sympatisk eldre mann, men kan ikke la være å gi uttrykk for sin frustrasjon.

– Jeg skulle ønske at staten kunne ta over hele ansvaret for skolegangen til barna, og at jeg fikk en liten pensjon som jeg kunne leve på til jeg dør. Fordi jeg må ta meg av barna, kan jeg ikke dra til sentrum for å selge varer slik jeg gjorde før, sier han.

Hans største håp er at en medisin kan ta knekken på den fryktelige aidssykdommen. «I hope they will find the cure,» sier han og folder hendene i en slags bønn.

Jobber hardt
Tigge må også Unice Chuwa (65) som bor i et annet fattigstrøk i Lusaka og tar seg av syv barnebarn i alderen tre til 16 år etter en datter og en sønn som begge er døde på grunn av aids.

– Det er veldig trist å miste to barn, og fordi jeg må ta meg av barnebarna, er det blitt vanskeligere for meg å leve. Jeg får jo ingenting av staten, sier hun.

Klokken fem om morgenen står hun opp, koster huset og går ut for å tigge mat til barna. Selv om hun går langt, er det ikke alltid hun kommer hjem med noe til dem. Tre av barna går på skolen som drives av kirken. De må gå en time hver vei, så de dagene de ikke har fått mat, klarer de ikke å gå så langt. Fra kirken får hun litt grønnsaker, men det er ikke på langt nær nok til å holde liv i barna og seg selv.

Har hun maismel, koker hun grøt til dem før de går. Etterpå må hun ut igjen for å tigge, slik at det kan bli mat til kvelden. Trekull har hun heller ikke råd til å kjøpe. Derfor bruker hun mye tid på å samle røtter og kvister slik at hun kan lage trekull selv.

Kirken er det faste holdepunktet. Hun går på møter og tilhører en gruppe kvinner som koker mat for menigheten. Penger får hun ikke for jobben, men samværet betyr mye, og hun får spist seg mett.

– For meg er gudstjenestene lykkelige stunder. Da synger vi og er glade. Det er bra for meg, sier Unice, som skulle ønske at myndighetene skaffet alle barna skolegang. Selv er hun analfabet.

Ønsker endring
– Ikke alle blir tatt like godt vare på, og myndighetene gjør ikke noe for oss gamle. Det burde de. Jeg har en drøm om at Zambia en dag vil ta seg av alle gamle, blinde, aidssyke, enker og alle som faller utenfor i dag, sier Salome Muleya Mwaanga (87) bestemt.

Hun sitter utenfor datterens og svigersønnens hus i Lusaka og er godt i gang med sitt siste prosjekt, nemlig å flette en kurv til hver og en av alle de 102 etterkommerne. Hun ler over det imponerende tallet.

Samtidig er det for sårt å snakke om at fem av de åtte barna er døde. Hun vil heller snakke om ­kurvflettingen, en kunst hun lærte av misjonærene som kom til landsbyen hennes da hun var barn. Den gang gikk jentene og kvinnene i bastskjørt som de laget selv, de måtte passe seg for ville dyr og de var redd for onde ånder og folk som hadde hekse­kraft.

Salome Muleya Mwaanga (87) fletter kurver til sine 102 etterkommere.

– Før misjonærene kom, gjorde den tradisjonelle dansen meg lykkelig, sier hun og ler mens hun vrikker litt på hoftene. – Etter at jeg ble en kristen, har jeg fått et godt liv av å gå i kirken, sier Salome.

Hun blir godt tatt vare på av familien i storbyen og smiler kjærlig til datterdatteren, men er ikke glad for å se henne i bukser. Shetenge, det fotside skjørtet laget av et langt tøystykke, er den riktige klesdrakten for kvinner, etter hennes mening.

Engasjerer seg
Selv de som har jobbet og betalt inn pensjon, sliter som pensjonister. Det er ganske vanlig at bedrifter holder tilbake pensjonen. Jethro Mweetwa (84) var ansatt i en bank i en årrekke.

– Jeg var fornøyd med jobben min, men får ikke pensjon fra banken. Nå skal vi snart i rettssak mot banken og jeg er spent på om den vil gi oss tidligere ansatte den pensjonen vi har betalt inn, sier Jethro Mweetwa.

Frem til han ble pensjonist i 1986, reiste han rundt i landet som kommisjonær for Standard Bank. Nå jobber han som eiendomsmegler sam­men med den ene datteren sin.

Konen døde i 1993. Paret fikk ni barn, men en datter og en sønn er døde. Hva de døde av vil han ikke si. Aids er for skambelagt og tabubelagt.

Han og kollegene har kjempet en mangeårig kamp for å få pensjonen sin. I tillegg engasjerer han seg sterkt i organisasjonen Senior Citizens, der han forhandler med myndighetene om å bedre forholdene for de eldre i Zambia.

Det norske paret Paula Jezkova og Jan Åge Isaksen lever med vakthold, men trives med den vennlige, afrikanske mentaliteten.

Det gode liv i Afrika
– Vi har så mange gode opplevelser fra Afrika at da muligheten bød seg, måtte vi gripe sjansen. Det gjelder å skifte beite og skaffe seg nye utfordringer slik at vi ikke stivner, sier det norske paret Paula Jezkova (61) og Jan Åge Isaksen (67).

Deres oppgave er å hjelpe den norske ambassaden til å gjøre en bedre jobb i Zambia. De har bodd i Lusaka siden september 2010. Begge er økonomer. Hun jobber som konsulent og saksbehandler og han som landøkonom ved Den norske ambassade.

– Folk smiler mer og har mer tid til hverandre enn i Norge. Du kan ikke komme stormende inn på et kontor eller en butikk og spørre om noe. Da ser de rart på deg og sier smilende: «Good morning. How do you do?» Den personlige relasjonen er viktig. Det går ut over effektiviteten, men er sjarmerende og oppleves mer menneskelig, sier ekteparet.

Paula er opprinnelig fra Tsjekkia, og Jan Åge er sørlending. Ekteparet møttes i sin tid i Botswana. De har bodd vekselvis i Norge og Afrika siden 1976 og har begge lang erfaring med å yte norsk bistand. Nå er han pensjonert seniorforsker fra Christian Michelsens Institutt i Bergen. Hun har permisjon fra Universitetet i Bergen.

Bak murene
De bor i et ambassadehus med hage og svømmebasseng. Kontrasten til fattigstrøkene i den andre enden av byen er stor. Ekteparet fra Norge lever det gode liv, selv om hagen er omgitt av høye beskyttelsesmurer og vakthold.

– Klimaet er fantastisk. Zambia blir gjerne omtalt som landet som er velsignet med afrikansk aircondition, sier Paula.

I tillegg til å ønske å få til en forandring for de fattigste, var eventyrlyst en viktig motivasjon for Jan Åge Isaksen på 1970-tallet. Eventyrlysten har bleknet, men han liker utfordringen som ligger i å få til gradvis endring sammen med afrikanerne på deres premisser.

– Jeg pleier å si at jeg er en godt betalt idealist. I stedet for å gjøre det norske folk fetere, vil jeg bidra til å gjøre de fattige mindre fattige. Det gjelder å ha tålmodighet langsiktighet. I det perspektivet ser jeg positivt på utviklingen i Zambia og andre afrikanske land, sier seniorforskeren.