Samtalen: Å miste en høyt elsket

Rita: Sorg oppleves ulikt fra menneske til menneske, men å løpe fra smerten er uansett umulig. Spesielt om man har mistet en høyt elsket. Noen ganger kan det utarte til såkalt komplisert/forlenget sorg, og da må du få profesjonell hjelp. Til å sortere og jobbe seg gjennom smerten. I sorgen trenger vi rause mennesker rundt oss som verken lar oss være i fred eller krever at vi sørger etter boken. Det beste er om omgivelsene er lydhøre og passe påtrengende, at de gir praktisk omsorg – og lar oss få rom til å sørge slik vi trenger.

Veien ut av sorgen handler mye om evnen til å stå i smerten du opplever. Dernest, og med tiden til hjelp, å undersøke hva som er viktig og hva du kan gi slipp på. For om vi ikke kan ikke unnslippe sorgen – kan vi selv kontrollere hvor mye og hvor lenge vi skal lide. 

Personlig har jeg opplevd mange tap gjennom livet og mistet mine nærmeste. Et av mine hjertebarn som terapeut er også å jobbe med mennesker i livets sluttfase, såkalt palliativ omsorg, og jeg har sittet ved utallige dødsleier sammen med pasienter og pårørende. Erfaringene mine, blant annet når medikamenter som morfin ikke lenger virker, er at den døende kan bli guidet fredfullt inn i døden gjennom terapeutiske samtaler og hypnoterapi – en tilstand av dyp avslapping. Vel å merke om man kjenner pasienten godt på forhånd, tilliten er på plass og omgivelsene er trygge. Guidingen kan hjelpe både den døende og de pårørende til fred, ro og aksept, og gjøre sorgen lettere å bære for de etterlatte.    

Når vi opplever stor sorg er det viktig å anerkjenne det som skjedde – puste dypt og lytte innover. Vi trenger ro for å prosessere de følelsesmessige fasene i sorgbearbeidelsen, men også mennesker rundt oss som lytter med et åpent hjerte. Om sorgen strekker seg i lang tid og hverdagen handler om tanker om hva som kunne eller skulle ha vært om din kjære ikke hadde dødd, må du oppsøke hjelp.

Aasne: Ingenting tar så stor plass i livene våre som tapserfaringer og sorg. Samtidig er det en del av det å være menneske. Dette er temaer som dukker opp i mange av mine bøker, fremstilt på ulike måter og i skiftende forkledninger. Det er interessant å se på hvordan vi forvalter sorgen, og er opptatt av hvordan litteratur kan lindre, og i lykkelige stunder utløse økt innsikt og forståelse. Ordenes potensial, litteraturens bildeskapende kraft og dens evne til å intensivere vår innlevelse kan sette fart på minner og følelser. Gjennom skrevne ord kan man oppleve hvordan sorg og tap kan forløses, og bringe en selv videre i forsoning og økt livsnærvær. 

Min siste roman, «Sommer i mørket», handler blant annet om hovedkarakteren Karls forsøk på å bearbeide en stor sorg gjennom et stykke minnearbeid. Minnearbeidet utløses ved at han finner et skjønnlitterært manuskript som er skrevet av hans første kone, som døde for ti år siden, samtidig som han også omgås sin nåværende kone. Han legger ut på en ferd som ikke kjennes lystbetont, men han finner like fullt ut noe uavklart i den bortgjemte sorgen ved å lese, og dette blir en dyrebar erfaring for ham.         

Sorg kan stenge og den kan fortrenges, men den kan også åpne. I romanen lar jeg lesernes bli med på Karls fortolkninger gjennom de skjønnlitterære tekstene hans kone skrev like før hun døde, og han blir kjent med sider av henne på en ny måte. Det åpner også opp for innsikt vedrørende ham selv, om kjærlighet og tilkortkommenhet.      

De fleste som har levd en stund har opplevd å miste en kjær, og ikke sjelden blir man eksponert for det de avdøde har etterlatt seg, for eksempel i form av brev, papirer, dagbøker, kort, fotoalbum osv. I opprydningsarbeidet avdekkes ofte sider ved den avdøde som kan vekke liv i følelser og trigge sorg som har vært fortrengt. Å dukke ned i minner gjennom opprydning kan få oss til å se den kjære i et nytt lys. 

Opplevelsen av at noen vi er glade i dør, er kanskje det tøffeste og vanskeligste livet har å by på. Det er en port som lukkes, en mulighet som går tapt. Omstendighetene rundt dødsfallet kan være mange, men de kan vi ikke gjøre noe med. Alt vi kan gjøre er å forsøke å karre oss videre i livet – uten våre kjære. (Kilde: nhi.no)

Rita: Samtidig er det viktig at man ikke dveler for lenge med slike ting, for eksempel å lese brev, lukte på klærne til den avdøde, omgi seg med det som er etterlatt. Det kan risikere å forlenge sorgen. Men på et vis kan det også oppleves lindrende ved at det hjelper en med å bearbeide følelser som har kapslet seg inn. Prosessen kan gi tilgang til å åpne hjertet og få kontakt det indre, virke rensende og avklarende.   

All sorg kan bearbeides. Livet går videre – om vi velger å la tilhelingen skje. På samme måte som et sår trenger å leges innenfra, trenger også hjertet tid til det samme. Om vi derimot dyrker sorgen, er det som å plukke på en skorpe og forbanne at såret finnes. Da gror det aldri – og arret blir større enn det hadde behøvd å være. Komplisert sorg er å tviholde på et fokus for å holde den som er død i live, mens det som lever i en selv dør. 

Omstendigheter rundt dødsfallet kan spille en stor rolle i forhold til hvordan man takler sorgen i etterkant. Men enten døden skjedde brått eller ved langvarig sykdom – er AKSEPT en god løsning. Den amerikanske nevroforskeren, professor Andrew Hubermann ved Stanford-universitetet, snakker om studier som viser at om du har et svært høyt nivå av stresshormoner som adrenalin og kortisol over tid – før dødsfallet, vil sannsynligheten for komplisert forlenget sorg øke. Derfor er det viktig å få roet ned stresset og fokusere på det du kan kontrollere. Slik blir du mer til stede i øyeblikket og du kan lettere akseptere alle følelsesreaksjonene som kommer i etterkant av dødsfallet. 

Som ved andre utfordringer og kriser i livet er det viktig å velge riktig fokus: Det er lett å få et miserabelt liv ved bare å drømme om det du ikke kan få, og forbanne det du har. Men for å kunne omfavne det livet du har, må du gi slipp på det livet du hadde. Min erfaring er at kognitiv terapi i kombinasjon med for eksempel hypnoterapi og meditasjon kan være god hjelp. Metodene gir tilgang til å lytte innover – for bare du selv vet hva som er riktig for deg.

Etterlatte opplever ofte tap av en stor del av livet sitt når en ektefelle eller livspartner dør. Å samtale med andre i sorggrupper gjør godt. Det er viktig å slippe følelsene frem. Ubearbeidet sorg kan være et hinder for å gå videre i livet. Likemannsstøtten i en sorggruppe er det bare andre i samme situasjon som kan gi. I en sorggruppe er det tillatt å sørge! (Kilde: tilliten.no)

Aasne: Uansett, det finnes ingen fasit på sorg. Heller ikke greier vi alltid å identifisere de ulike formene sorgen ikler seg. Men om man tillater seg å kjenne etter, kan sorgen fylle oss med et livsnærvær som gjør at livet oppleves rikere. Man tar til seg det dyrebare i dette å leve. Her og nå. Jeg har en dyp tillit til ordenes kraft – at vi kan nærme oss noe allmennmenneskelig gjennom dem.    

Rita: Ord kan være forløsende. Ord kan åpne hjerter og gi innsikt og lindring. Kahlil Gibran sier det vakkert i et av sine essay i «Profeten»: «When you are sorrowfull look again in your heart, and you shall see that in truth you are weeping for that which has been your delight». Fritt oversatt betyr det at forløsning og svaret ligger gjemt i ditt indre. Ved å granske det som foregår der kan sorgen kan omformes til glede, tilfredsstillelse og noe vakkert. 

Memento Mori! Husk å leve mens du gjør det. Vi kan ikke vente med å ha det godt, uansett tap og sorg. Derfor er det så viktig å bruke tiden til å finne ut av hva som gjør livet godt og meningsfullt for en selv. Hva som får hjertet ditt til å smile igjen. 

Når den vi elsker ikke lenger er iblant oss, må vi også kunne leve videre på en god måte. For det vil komme en dag da du ler igjen, puster litt friere og glemmer alt det vonde. Husk da å ikke få dårlig samvittighet. Den kjære kan alltid være med deg i minnene, og han/hun vil helt sikkert foretrekke at du lever best mulig mens du ennå har et liv å leve. 

Hedre den avdøde ved å leve det livet de ikke fikk. Viderefør noen verdier, tradisjoner, snakk om den avdøde med glede – og gråt gjerne. Men la det være en naturlighet rundt det. La det som måtte komme slippe frem. La det så passere – og gi deretter plass til noe nytt. 

TIPS TIL SORGHJELP:
Kirkens SOS: 22 40 00 40 – soschat.no og kirkenssos.no.
Hjelp til hjelp: hjelptilhjelp.no.
Mental Helse: 116123 – sidemedord.no og mentalhelse.no.
Link Oslo – Senter for selvhjelp og frivillighet: 22 96 15 40 – linkoslo.no.
Vern for eldre: 800 30 196 – vernforeldre.no.
Fransiskushjelpen: fransiskus.no og sorg@fransiskus.no.
Psykiatrisk legevakt: 116 117.
Den norske kirke driver sorggrupper over hele landet: kirken.no.
De fleste kommunene i landet tilbyr sorggrupper: sorggrupper.no.