Samisk stemme

Karasjok i september 1947: En flokk barn i fargerike kofter går inn skoleporten for første gang. Blant dem er åtte år gamle Kirsten Isaksen. Hun skal lære å lese og skrive på et språk hun ikke forstår.

Tekst og foto: Gro Berntzen
Første gang publisert i VI OVER 60 februar 2011

Jeg forsto ingen verdens ting i første klasse. Selv om jeg pugget i vei og kunne salmeversene utenat, skjønte jeg ikke noe av det jeg lærte, sier 71-åringen.

Hun burde være bitter, men er ikke typen som slår i bordet. Nei, hun smiler i stedet, glad for å være vitne til den positive utviklingen. I dag får samer opplæring på sitt eget språk og utdanning på linje med nordmenn flest. Stoltheten over eget språk og egen kultur har hun selv vært med på å løfte fram. I flere tiår var hun deres inderlige stemme i sameradioen på NRK. Men før hun kom dit, hadde hun en lang vei å gå.

Hun kom til verden en vakker maidag i 1939, men fødselen var ingen gledelig begivenhet i familien, for foreldrene var ikke gift. Det var på det lille småbruket hos besteforeldrene i Karasjok hun vokste opp og senere i perioder hos en tante og onkel nær grensen til Finland.

– Mor var yngst av mange søstre. Tantene mine søkte meg inn på et barnehjem da jeg var et par år gammel. De mente at bestemor og bestefar var for gamle til å ta seg av meg, men fortalte ikke dem at de hadde søkt. Da representantene fra barnehjemmet kom for å hente meg, slo bestefar i bordet og sa: «Kirsten skal ikke på barnehjem!» Det reddet livet mitt, for kort tid etter brant barnehjemmet i Kolvik i Porsanger, og mange av de minste barna omkom, sier Kirsten Isaksen.

Hun er en dame som har lært seg til å ta livets viderverdigheter med fatning. I barneårene fikk hun følelsen av å være annerledes. De andre barna mobbet henne. «Du er lausunge. Du har ikke mor og far,» ropte de og gjorde også et poeng av at hun ikke hadde kofte med like mange røde bånd på som dem. Hun tok aldri til motmæle, men bet tennene sammen. En dag skulle hun vise dem!

Da hun var ferdig med framhaldsskolen, gråt hun, for som foreldreløs hadde hun ikke mulighet til videre skolegang.

Det var ikke så greit med skolegang i Finnmark etter krigen. I Karasjok var kirken den eneste bygningen som ikke ble brent i 1944. Etter hvert kom det et gjestgiveri til bygda, som ble brukt til skole og internat. Da hun flyttet fra besteforeldrene til tante og onkel, måtte hun bo på internatet. Fastboende barn som henne gikk på skolen og bodde på internatet om høsten og våren, mens flyttsamebarna fikk sin skolegang der om vinteren. De unge lærerne kom sørfra og var norske. Det var også husmoren på internatet.

– Hver kveld kom hun inn på rommet vårt med kjeks og saft. Det gledet vi oss til, men grudde oss samtidig, for vi skjønte ikke hva hun sa.

Etter hvert fikk hun en norsktalende venninne. Gjennom leken og skolebøkene lærte hun gradvis flere og flere ord.
– Den 17-maidagen da alle sang «Ja, vi elsker» og det plutselig gikk opp for meg hva de ordene betydde, husker jeg godt. Jeg kan ha vært 10-11 år den gangen.

Da hun var ferdig med framhaldsskolen, gråt hun, for som foreldreløs hadde hun ikke mulighet til videre skolegang. At presten under konfirmasjonsforberedelsene tok seg av henne, ga henne klær og inviterte henne hjem til prestegården, var
et lyspunkt i tilværelsen for unge Kirsten.

Men drømmene om videre skolegang måtte hun legge helt vekk da hun ble gravid bare 16 år gammel. Hun giftet seg med barnefaren og fødte sin eldste sønn da hun så vidt hadde fylt 17. Året etter kom en datter, og i 1958 en sønn til. Som 19-åring var hun mor til tre. I 1963 og i 1974 kom to sønner til.

– Jeg har alltid vært eatni, mamma på samisk, for mine barn, sier hun stolt.

Hun minnes 1960-tallet som en fornorskningsperiode, der mange samiske familier begynte å snakke norsk hjemme og mer eller mindre fornektet sin samiske identitet. Hun og mannen var derimot bevisst på at de skulle snakke samisk med barna sine.
– Jeg har alltid vært eatni, mamma på samisk, for mine barn, sier hun stolt.

Ved siden av å være hjemmeværende husmor tok hun vaskejobb på skolen og etter hvert deltidsjobb på Husfliden i Karasjok. Der likte hun å snakke med folk, men drømte likevel om noe annet.
– Kvinneåret 1975 ble et avgjørende år for meg. Vi var to som delte på å være leder for kommunens kvinneutvalg. På møtene fikk vi spennende foredragsholdere til å komme til Karasjok, sier Kirsten Isaksen.

Vervet i kvinneutvalget førte til et stadig sterkere engasjement for samiske kvinners rettigheter. Hun var med på å etablere en krisetelefon for samiske kvinner. Gjennom dette arbeidet kom hun i kontakt med kvinner fra andre deler av landet.
Erfaringene ble ikke bare positive.

Kristen i samisk festdrakt.

På landsmøtet for Krisetelefonen i slutten på 1980-tallet i Trondheim, opplevde hun rett og slett å bli mobbet. Hun hadde fått i oppdrag å legge fram forslag om et samisk krisesenter. Landsmøtet støttet forslaget enstemmig, men det hun opplevde
under festmiddagen om kvelden, overrasket og skuffet henne.

– Noen av damene spurte meg hvorfor jeg hadde kofte på meg. Var det for å stikke meg fram? Og hadde samiske kvinner så spesielle kriser at de måtte ha et eget, samisk krisesenter? Jeg svarte så seriøst jeg kunne om festplagget mitt og om at folk i krise og vanskeligheter føler seg tryggest med eget språk og forståelse.

Når vi hører Kirsten Isaksen prate om livet sitt, blir vi kjent med en dame som er myk og sterk på samme tid.
Inntrykket forsterkes når vi ringer til datteren og får beskrivelse av en veldig empatisk og nærværende, men samtidig tøff mor. Hun beundres av barn og barnebarn for sin evne til å stå på, ikke være redd for det kjente og tørre å ta avgjørelser når det gagner henne og de nærmeste.

Kirsten Isaksen velger ikke lettvinte løsninger, men handler når hun må. Da bare gjør hun det, uten brask og bram, slik som i 1977 da hun skilte seg fra mannen hun hadde vært gift med siden 1956. Det var vondt, og hun følte det som et tap, men det var likevel riktig. Kvinneåret to år før hadde gitt henne økt innsikt i kvinners rettigheter og likeverd. Hun skjønte at hun ikke trengte å leve videre i et forhold som ikke var bra.

Det eiendommelige var at hun aldri hadde lært å lese og skrive på sitt morsmål. Sjansen fikk hun da hun hadde jobbet i sameradioen i ti år.

På 1970-tallet hadde hun lenge vært opptatt av samisk historie og kultur. Nå lekte hun med tanken om å jobbe i sameradioen. Da redaksjonen skulle flytte fra Tromsø til Karasjok i 1976, meldte hun sin interesse og ble innkalt til intervju. Etter en kort opplæring jobbet hun som vikar i noen år og tok samtidig brevkurs i journalistikk. I 1981 ble hun fast ansatt.
Endelig fikk hun brukt sin evne til å formulere seg og en mulighet til å bygge opp stolthet over eget språk og kultur. Det eiendommelige var at hun aldri hadde lært å lese og skrive på sitt morsmål. Sjansen fikk hun da hun hadde jobbet i sameradioen i ti år.

Hun ble innvilget et års permisjon for å studere samisk på Universitetet i Nord-Norge. Det var tøft å skulle tilegne seg språket skriftlig som voksen.Likevel klarte hun, helt uten videregående skolegang, å lære samisk på grunnfagsnivå. Det ga henne en ny trygghet.

I sine 25 år i sameradioen så hun på nært hold hvordan det samiske samfunnet utviklet seg, og hvordan samer fikk utdanning. I den første tiden innhentet hun ekspertuttalelser fra nordmenn. I dag finnes ekspertene blant samene selv og nå har barna en lovfestet rett til opplæring på sitt eget språk.

– Det er et stort fremskritt, selv om det ikke fungerer like godt overalt. De samiske organisasjonene er fremdeles viktige, sier Kirsten Isaksen.

Hennes oppgave har vært å løfte fram samisk språk og kultur på bred basis.
– Du verden så mye kunnskap og så mange hyggelige mennesker som finnes. Å være radioreporter i så mange år, har beriket livet mitt veldig.

Da hun flyttet til Nesseby for elleve år siden, ble samboer og senere gift med sjøsamen Kjell Trane, kjørte hun tre mil til lokalkontoret i Tanabru. Etter at hun gikk av med AFP for ni år siden, har hun fortsatt laget enkelte livssynsprogrammer,
reportasjer fra lokalmiljøet og kåserier.

I dag er Kirsten Isaksen ikke læstadianer, men Gud betyr fortsatt mye for henne.

Hun er oppvokst i et læstadiansk miljø. Som barn var hun med bestemor på bedehuset. Når hun hadde det vanskelig, sa bestemor: «Du trenger ikke være redd, for Gud hjelper foreldreløse, og englene passer på deg.» I dag er Kirsten Isaksen ikke læstadianer, men Gud betyr fortsatt mye for henne. Hun er nordsamisk representant i Nord-Hålogaland
bispedømmeråd, i utvalg for samisk kirkeliv, og hun har vært leder for Nesseby menighetsråd i fire år. Flere samisktalende prester er et stort ønske, og at syke og døende eldre burde få Guds ord på sitt eget språk.

– Gjennom livet har jeg opplevd at Gud har tatt vare på meg. Ikke minst hjalp han meg gjennom den store sorgen da den ene sønnen min, Jan Geir tok livet sitt i 2001. Når jeg er veldig lei meg, sier jeg til meg selv: «Kirsten, stoler du ikke på Gud?»

Han er en viktig del av livet mitt nå, akkurat som gleden ved håndarbeid, bøker – gjerne lokalhistoriske
bøker og naturopplevelse. Dikt skriver hun også. Etter at sønnen døde, har det å kunne uttrykke seg poetisk ikke bare vært uttrykk for skriveglede, men også fungert som terapi.

Da vi traff henne, gledet hun seg til å besøke den yngste sønnen og hans familie i Karasjok.
– Han ringte og sa: «Du må lage gumppus!» Derfor sto jeg i hele går og lagde den tradisjonelle, samiske retten, sier hun med glad latter i stemmen. Gumppus er blodklubb av reinsdyrblod, sammalt hvete, sammalt rug, reinsdyrfett i biter, salt
og pepper. Bollene kokes i reinsdyrkraft og serveres med reinsdyrtunge, kokte margbein og reinsdyrkjøtt. Festmaten serveres alltid på Samefolkets Dag den 6. januar.

– «Àhkku (bestemor), har du gumppus med deg?» spør barnebarna når jeg kommer. Det gjør meg glad at de setter pris på det samiske og verdsetter våre tradisjoner. Jeg drømmer om at det samiske består i lang tid og at vi skal kunne klare oss med samisk overalt i Norge.

– Tenker du på deg selv som norsk?
– Jeg er norsk statsborger, men tenker på meg selv som same og ikke noe annet. Det er det som er identiteten min. Jeg kan ikke være noe annet enn det jeg er, sier Kirsten Isaksen på sin stillferdige, men tydelige og klare måte.

FAKTA OM KIRSTEN ISAKSEN

• Født i Karasjok 6. mai 1939, bor i Nesseby
• Journalist i sameradioen fra 1976 til 2006
• Nordsamisk representant i Nord-Hålogaland bispedømmeråd 2009 – 2011
• Leder for LEVE, Nesseby/Tana lokallag