Ridder og tjuagutt

Han synes det er spennende å være til – og så lenge armer og bein og hukommelsen virker, synes han ikke alder spiller noen rolle.

Tekst: Linn Merete Rognø Foto: Bjørn Langsem, Dagbladet
Første gang publisert i VI OVER 60 mai 2019

Det plinger i bjellen ved døren på Café Opera i Bergen. Helge Jordal haster inn. Han skulle ha møtt oss for en time siden, men det var gått fullstendig i glemmeboken da vi etterlyser ham via hans manager. «Nå snakket jeg med Helge, han er oppriktig lei seg for dette», sier manageren når han ringer oss tilbake. «Han kaster seg rundt nå».

– Nei, dette går `kje an!, kommer det på bredt gate-bergensk. – Eg beklager på det sterkeste, eg pleiar å komme før tiden! Eg va så inni alt rotet hjemme, men eg hadde en følelse av at det va noe eg skulle i dag! Faen!
73-åringen kjører slalåm mellom kafébordene da han kommer løpende. Det er ingen skuespiller med diva-nykker som rekker frem hånden, smiler og hilser. Han er fortvilet og ydmyk. Sånt som dette skjer aldri, sier han.

Helge Jordal
Norsk skuespiller, født i Bergen 17. februar 1946. Kjent for sine tolkninger av Jeppe på Bjerget, Spelemann på taket, Cabaret og Førstereis, for å nevne noen få. Har hatt roller i flere spillefilmer og TV-serier, både i Norge og Skandinavia. For hovedrollen i Orions Belte vant han Amanda-pris. Har vært med på spel og oppsetninger i hele landet, og har hatt regi på mange av dem. Han har også satt opp operaforestillinger og har arbeidet mye med musikkteater.

Vi tilgir ham, for sånt skjer jo med oss alle av og til.
Praten starter rett på, og den går i ett i to timer. Han har mye på hjertet, det kunne vært skrevet flere bøker om ham. Én bok har det blitt; «Å, i hælvete!», biografien om Helges liv fra oppveksten til skuespiller-debuten for 60 år siden. I 1958, på scenen på Minde skole, var han 12 år og spilte hoffmarskalken i Tornerose. Videre har det blitt over 200 teaterroller, mer enn 30 spillefilmer, rundt 30 tv-produksjoner, 12 cd-er, en rekke kortfilmer, stemmer i animasjonsfilmer og lydbøker. Og et tusentall andre opptredener på landets største og minste scener, fra sør til nord.
Det har resultert i tunge priser og prestisjefylte lovord. I dag er han Ridder Helge Jordal. Regissør Kjetil Bang-Hansen kaller ham «den store vagabonden i norsk film- og teaterliv».

Samtalen vår begynner ikke om scenelivet, eller store meritter. For Helge er det ikke så viktig å snakke om det. Tjuagutten med den karakter-istiske stemmen, det rufsete håret, smilende øyne og skjerfet rundt halsen, snakker om ydmykelse, om å stå opp for seg selv og andre, kjempe mot urettferdighet, sjefer som utnytter sin maktposisjon, de svakeste i samfunnet som blir tygget på av staten og spyttet ut igjen. Om å ikke bli hørt.

Det har vært flere kamper gjennom tiårene, en av de seneste handler om #metoo-kampanjen. Da flere Hollywood-skuespillere avslørte hvordan anerkjente regissører og mannlige kolleger utnytter sin makt og høyere status for å presse kvinnene seksuelt. Menn har også blitt antastet på denne måten. Det snakkes bare lite om det. Men det gjør Helge Jordal.

73-åringen forteller at han ble utsatt for en ubehagelig hendelse på en restaurant. At en kvinne begynte å beføle ham på lårene og opp i skrittet. Han måtte slite seg løs, og valgte å forlate stedet. Det avslørte han for første gang i media vinteren 2018.

Det var ydmykende, sa han til BT, og forklarte at det dreide seg om en kvinne som ble ansatt ved Den Nationale Scene, og som han måtte jobbe under.
«Det var tydelig at kvinnen hadde behov for å markere at hun hadde makt over meg», sa Helge til avisen.

Samarbeidet var anstrengt. Det er bare én av flere episoder som gjør at han i dag har et komplisert forhold til Bergens prominente teater.

Han tar en slurk av kaffen:
– Jeg er ikke spesielt prippen når det gjelder det fysisk tilnærming. Men menn skal fikse sånt, det er et tegn på svakhet for menn å reagere negativt – vi skal liksom bli smigret av at kvinner tar på oss, sier han.

Til NRK uttalte han i 2018: «Teatersjefer, regissører og de som har makt over deg, har kunnet bruke sin posisjon, fordi de har kunnet true med at man ikke skal få videre jobb hvis man melder fra om seksuell trakassering.»
Den Nationale Scene ligger drøyt hundre skritt over veien fra Café Opera. Det var en gang hans hjemmebane.

Det er ikke bare denne siste hendelsen som gjør at Helge ikke har noe mer der å gjøre, som han sier. Under en farlig arbeidssituasjon som han var involvert i sist han jobbet der, hevder han at teatersjefen snudde seg unna sitt kunstneriske ansvar.
– Det resulterte i at jeg skadet ryggen min alvorlig, sier han.

SA NEI. Etter Orions Belte fikk Helge Jordal filmtilbud fra Hollywood. Manuset var så dårlig at han valgte å avslå.

Helge vitnet også imot ledelsen ved DNS da tidligere produksjonsteknisk sjef ved teateret, Øyvind Eskildsen, ansatt i 37 år, gikk til sak mot teateret etter å ha blitt oppsagt uten faglig begrunnelse.
– DNS sitt styre sa ikke ett ord! Og DNS er ett av Norges nasjonalteatre!, utbryter Helge oppgitt.

Under praten vår skal vi innom oppveksten i Jonsvollsgaten 4, hvor han bodde sammen med mor, far og storesøster Karen. I leiligheten over der moren sto i butikk, delte alle fire soverom, og toalettet delte de med naboen.
– Ute i gaten var det strenge regler. Du slår aldri en som ligger nede – en viktig spilleregel i livet, sier Helge.

Vi skal innom teaterlinjen som Helge begynte på ved Fana Gymnas, der sam-holdet var unikt, til tross for at bakgrunnen til elevene var veldig ulik. Her gikk barna til noen av de rikeste i landet sammen med barna til bønder fra Fana, og nybygger-unger fra byen. – Miljøet var sammensatt, men fremtiden var vår. Vi lekte og arbeidet og bodde omtrent på skolen, sier Helge.

Etter skolen jobbet Helge på kaiene i sentrum for å tjene penger. Han lastet og losset varer fra hele verden; grafitt fra Portugal, appelsiner fra Israel, glass fra Kina, whisky fra Skottland, hauger av tørrfisk.
– Vi var tre gutter som ville reise til sjøs. Men så leste jeg en annonse i Dagbladet: «Søknad til Teater-skolen». Jeg søkte og kom inn. Da begynte en annen reise. Jeg var en av dem som kom fra distriktet og fra mindre kultiverte samfunnslag. Det var eksotisk på teaterskolen den gangen.

Han kan mimre i timevis.
Fra første stund har det å være en gjeng, et ensemble som sammen formidler noe om å være menneske i dag, vært det viktige for Helge som skuespiller. Han vil fortelle om forfedrenes iherdige innsats for landet, om hvordan de har blitt behandlet av myndighetene.

– I parkene satt det mange fylle-menn da vi var barn, flere var skadet etter krigen, viste det seg. Det var faktisk de krigsherrene som seilte ut igjen etter krigen som bygget opp handelsflåten vår – og de lærte opp den unge genera-sjonen. Og siden vi hadde dyktige redere den gangen, så ble vi fjerde største sjøfartsnasjon i verden rundt 1960.

Da han begynte å spille teater i Oslo, ville han finne ut av hvordan folk hadde det.
– I Spikersuppen møtte vi en utadvendt fyllemann. Han for-talte at han hadde vært i Shetlands-gjengen. Jeg sa: «Ligger du her? Du er jo en helt!». Det satte seg fast i ryggmargen.

Han tenker på sin fars generasjon.
– Fyfaen så de jobbet! Min onkel bodde på Askøy. Han gikk over øyen til kaien grytidlig om morgen, tok fergen til Bergen sentrum, gikk helt opp til Landås, og var med på å bygge den første drabantbyen. Så gikk han ned igjen til sentrum, tok fergen tilbake og gikk over øyen igjen. Han var hjemme igjen på kvelden. De dauet jo før de ble 80! Dette var før åttetimers arbeids-dager, sier Helge.

– Men de var glad i livet, og elsket oss unger! De hadde en enkel humor. De kunne sitte sammen og snakke om damer, for eksempel. Og så kunne han ene si: «Kor har du ho ifrå, då?», så ble det stille. Så kunne en annen si: «Ja, ho va vel ifrå Fitjar». Så ble det stille igjen, før den tredje kunne si: «Ja, ho hadde vel da!». Og så lo de så de holdt på å dette på gulvet!

Helge har samarbeidet med Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, satt opp opera og laget konserter: – Det er ingen som er bare det du ser. Det er musikk det handler om, det meste blant menneskene, sier Helge engasjert.
73-åringen mener at en av teaterets viktigste oppgaver er å si noe om vår tid, om å være menneske i dag.

– Det sitter for eksempel romanifolk over alt rundt om i byene, men ingen spiller teaterstykker om dem. De har verdens flotteste folke-musikk, og vi later som om de ikke finnes. I Norge sliter en av fire ungdommer med ensomhet og med angst, viser undersøkelser. Teateret er for lite opptatt av verden i dag, proklamerer Helge.

– De holder på med «Et dukkehjem» enda, at Nora går. Selvfølgelig skal Nora gå hvis hun vil, men er det ikke mye annet som bør på dagsorden i dag?

Helge skulle gjerne ha pratet om dette resten av dagen.
Skuespilleren har en sønn og to barnebarn. Han skilte lag med samboeren sin for lenge siden. Og han vedgår at han ikke alltid har klart å være noen spesielt god far.

I dag bor Helge alene. Han har skjønt at det går an å leve utmerket godt alene. Likevel har han blitt koblet til en rekke kvinner gjennom årene, deriblant Jens Stoltenbergs avdøde søster, Nini.
– Det er en myte at jeg har vært sammen med så mange kvinner. Jeg blir fort glad i folk, men behøver ikke å hoppe til køys med dem av den grunn. Det er kjekt å være sammen med kvinner som deler din humor, smiler han.
I dag bryr han seg mindre om hva andre synes om ham som person.

Om det å bli eldre, har Helge et delt syn. Så lenge armer og bein virker, og han husker, spiller ikke alder noen rolle: – Jeg har jo ikke begynt å tulle helt enda. Selv om denne situasjonen her i morges var litt faretruende, da! Haha!
På den andre siden, føler han at holdningen for tiden handler om at eldre utgår på dato. Det er synd, mener han – med all den kunn-skapen og erfaringene de eldre har: – Jeg kan merke det i diskusjoner; noen henvender seg til de yngre rundt bordet selv om det sitter folk der med lang livserfaring. Det kan være sårende.

Og erfaringen fra de varierte teater- og filmrollene, i alt fra Folk og Røvere i Kardemomme by, Frida- med hjertet i hånden, Orions belte, Ibsen-, Hamsun- og Shakespeare-stykker, har gjort at han har kunnet velge og vrake blant oppdrag. Men han blir ikke med på hva som helst;
– Jeg sa nei til Hollywood en gang. En castingdame så Orions belte og Nattseilere, og tilbudte meg en filmrolle. Jeg leste manuset, men det var så kjipt, jeg hadde ikke helse til å si ja!

Reklametilbud har han også fått.
– Men jeg blir så flau, får ikke til å si at noe er fint når jeg egentlig ikke synes det.
73-åringen vil heller sette opp egne stykker, bruke kunnskapen han har fått om teater og kommuni-kasjon. Stykker som sier noe om hvordan det er her i verden i dag.

Helge skal fortsette som frilansskuespiller. Han føler seg fremdeles veldig i live.
– Det er egentlig umulig å forstå at man skal forsvinne en gang, det er så spennende å være til. Jeg prøver å ommøblere livet mitt nå. Jeg har forsaket mye, skjønner jeg. Jeg bruker masse energi på å tenke på det som har vært, og hvor-for. Det hjelper å skrive tankene ned, jeg forstår alt bedre når jeg ser det på papir, forteller Helge.

Han stopper opp igjen: – Nei, no skravlar eg fryktelig mye, du har trykket på en knapp! Haha!
Og fortsetter i samme åndedrett:
– Det ser ikke ut hjemme hos meg for tiden! Det er rot over alt! Jeg har tenkt å begynne et litt mer ryddig liv, bedyrer han.