Pride: Protest og folkefest

Pride, eller gay pride som betyr homofil stolthet, startet som en protest. I dag er det en feiring av skeiv kjærlighet og mangfold. Siden tidlig 80-tall har pride satt sitt preg på norske byer og tettsteder, og gjort det skeive miljøet litt synligere i samfunnet. Pride representerer respekt, toleranse, og likeverd, fellesskap, solidaritet og samhold – og ikke minst friheten til å definere egen identitet, kjærlighet og seksualitet. Men feiringen vekker også sterke følelser, og ikke alle setter pris på den.

Skeiv hele tiden
– Hvorfor vekker prideparaden og regnbueflagget så sterke reaksjoner hos noen?
– Noen mener at pride er en seksualisering av det offentlige rom, og at vi som deltar har et særlig eksponeringsbehov. Det er i det hele tatt en del som mener at dette med kjønn og seksualitet hører den private sfære, og gjerne kun soverommene, til. Vi som er skeiv lever jo ikke livene våre inne på soverommene, vi er jo skeive hele tiden, hele året og hele livet, og det å feire mangfold, kjærlighet og grunnleggende menneskerettigheter burde jo alle kunne stille seg bak. Regnbue-flagget er et viktig symbol, og det signaliserer at man er velkommen som man er – uansett kjønn og seksualitet. Det er kanskje provoserende for noen å se at minoriteter som tidligere ikke turte å snakke om hvem de er og hvem de elsker, nå tar større plass i samfunnet og er mer synlige?

Holdningsundersøkelser viser at pilen går i riktig retning, men det er fortsatt mange skeive som opplever negative ting av ulik art.
– Eksempler er diskriminering, hatefulle ytringer eller hatmotivert vold. Vårt mål er et samfunn der alle åpent kan leve ut sin seksuelle orientering, kjærlighet, kjønnsidentitet og sine kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke, og uten fare for å bli diskriminert eller trakassert. Ferske livskvalitets- og levekårsundersøkelser fra SSB i 2020 og Bufdir i 2021 viser at det fortsatt er en vei å gå før mennesker som bryter med normer for kjønn og seksualitet er likestilt.

Fant et fellesskap
Aasmund Robert Viks engasjement for skeives rettigheter startet i 1968 da han møtte DNF-48, som i dag er FRI. Og kampen pågår fremdeles.
– Det var ikke bare å møte opp den gang. Vi var kriminelle ifølge straffeloven og jeg måtte sikkerhetsklareres for å kunne bli medlem. Etter å ha vært på mitt aller første møte hadde jeg den gode følelsen av å ha funnet døren inn til det fellesskap jeg hadde lengtet etter. Jeg ble enig med meg selv at jeg ikke bare kunne være med uten å også yte til fellesskapet. Den første store kampen var å få fjernet paragraf 213 i straffeloven som kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn. Den seieren oppnådde vi våren 1972. Et mer personlig engasjement begynte 10. februar 1976, da Åpen Kirkegruppe ble startet.

Mange i hans generasjon ble værende i skapet.
– Min åpenhet kom gradvis, etter hvert som jeg ble tryggere på meg selv. Det kom stadig flere som var åpne om sin identitet, så det var en styrke og støtte. Men det var jo også mange som av ulike grunner, private og yrkesmessige forhold, holdt seg skjult. Men jeg er overbevist om at mange av dem ville fått et bedre liv hvis de hadde søkt våre sosiale tilbud. Mange eldre er ganske riktig blitt værende i det skjulte. Det å ha vokst opp i en tid da en kunne miste både jobb og bolig, sitter nok ennå dypt hos noen. I tillegg kan de ha manglende tillit overfor tjenesteytere som hjemmehjelp og lignende.

Hatbrev
– Har du selv møtt på fordommer?
– Jeg har unngått en god del utfordringer og fordommer i og med at jeg har hatt et yrkesliv innen opera og teater i 45 år. Det har vært som å jobbe i en vernet bedrift. Jeg har fått min kvote av anonyme hatbrev etter å ha vært den eneste åpne i et radioprogram om kristendom og homofili på 70-tallet. Det var ikke måte på hvilke umoralske og samfunnsnedbrytende krefter jeg representerte. Alt anonymt selvfølgelig, og enten skrevet i gammelmodig håndskrift eller på skrivemaskin. En sa at det var fint at vi sto fram, for «da kan vi normale gå i en stor bue utenom dere når vi ser dere på gata». Hatmeldingene er langt færre nå, men de som kommer er tydelig fra sterkt konservative «kristne», og budskapet er det samme.

Aasmund var med på den aller første punktdemonstrasjonen på Universitetsplassen som kom til å bli startskuddet for pride.
– Gløden fra Stonewallopprøret i New York fem år før drev oss, og vi spurte ingen om lov. Det gjorde vi året etterpå, da den første lille paraden gikk gjennom bakgatene til St. Hanshaugen. Nå er det blitt en folkefest og jeg stiller med glede i frivilligkorpset, som heldigvis ikke har noen øvre aldersgrense. Jeg møter igjen mange av kampfellene fra tidligere år, og mange av den yngre garde som er interessert i hvordan vi hadde det før. Bygdepride i Ørsta/Volda var begynnelsen på mange pridemarkeringer i mindre byer og bygder utover landet, over mesteparten av året. Vi ser jo at prideparaden vekker sterke følelser hos enkelte. Igjen hos de mest konservative som bare ser hva de vil se og omtaler oss som samfunnsnedbrytende. Og som tror at barn får en forvirret identitet ved å se oss. Regnbueflagget er et av de vakreste symboler jeg vet, og når kritikerne river ned, ødelegger og brenner flagg, er det bare å møte dem med enda flere flagg!

Tilbud for skeive seniorer
Aasmund har et helt spesielt prideminne fra de senere år.
– Kampen Omsorg+ fikk låne flere elektriske sykler med to seter foran, og innbød beboere til å bli med i paraden. Det ble en hel seksjon i toget, og institusjonslederen og flere hjelpere tok seg av framdriften. Det var også andre beboere enn bare fra vår målgruppe som fikk være med, og de hadde en lykkelig opplevelse, ifølge dem selv. Både syklene og passasjerene var pyntet i regnbuefarger. Vår deltakelse var til stor glede for tilskuerne, men det var også et synlig tegn på at skeiv er du hele livet. Vi gleder oss til neste gang det blir mulig med en «normal» parade igjen. Håper det blir i juni 2022. Da er det også 50 år siden avkriminaliseringen.

Regnbuetreffene ble lansert i 2016, og er et sosialt tilbud for eldre LHBT-personer.
– Tanken ble til da jeg fikk et beløp i forbindelse med frivillighetsprisen, som måtte investeres i noe fornuftig. Det måtte bli noe for eldre, siden jeg selv hadde nådd den aldersgruppen. Å ta kontakt med Kampen Omsorg+ var nærliggende. Det var vel egnet som møtested, og Kirkens Bymisjon mottok oss med åpne armer. Foreningen FRI er også en sentral samarbeidspartner. Nå har bydelen overtatt driften av institusjonen og vi valgte å flytte med Bymisjonen, og er nå på Grünerløkka Seniorsenter to ganger i måneden.

Viser solidaritet
– Hva gjenstår av kampen?
– Jeg tror vi aldri vi kommer helt i mål og kan si at nå er det ingenting mer å kjempe for. Samfunnet forandrer seg hele tiden, og vi må følge med i tiden og forsvare det som er oppnådd. Det er så altfor mange krefter der ute som ikke vil oss vel. Da mener jeg spesielt ute i den store verden, og nettopp fordi vi sitter på den grønne grein i forhold til så mange andre land, med for eksempel fengsel og dødsstraff, må vi vise solidaritet. Derfor har også FRI sentralt et eget «utenriksdepartement» og pridebevegelsen er godt organisert internasjonalt.

Bjørn André Widvey arbeider på Skeivt arkiv, det nasjonale arkivet og kunnskapssenteret for skeiv historie.
– Vi har eksistert siden 2015 og er en del av Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Bergen. Det er første gang at denne delen av vår felles historie systematisk samles inn. Arkivet består av organisasjonsmateriale, plakater, løpesedler, fotoalbum, brev, bøker og Norges største samling av tidsskrift som omhandler skeive tema. Dette er viktig som en ressurs for forskning, men også for media og andre som etterlyser fakta rundt denne historien.
Det er også viktig i et nasjonalt perspektiv at marginaliserte grupper kan oppleve at deres historie også er viktig og blir tatt vare på.

Ikke bare lidelser
Widvey forteller at arbeidet hele tiden byr på mange spennende oppdagelser.
– Det som kanskje treffer oss aller mest er enkeltskjebner, på godt og vondt. Et viktig poeng er at selv om det å være skeiv tidligere kunne være både forbudt og skambelagt, er det ikke en endeløs lidelseshistorie, men en historie om mennesker som har funnet en vei og mening med livet. De private samlingsplassene har vært viktige i et samfunn hvor du var nærmest pålagt å være usynlig.