Pleiehjemmet der dagliglivet er FEST

På Betaniahjemmet i København er det fest nesten hver eneste dag. Da serveres det øl, vin, snaps og avec, og hvem som helst kan nyte sin sigar. Beboerne trives og nyter og takker for seg mye senere enn på andre pleiehjem …

Tekst og foto: Øyvind Risvik
Første gang publisert i VI OVER 60 juli 2014

Betaniahjemmets festsal, i Kong Georgs vej 3 i bydelen Frederiksberg i København. Festkledde og glade mennesker slår seg ned ved de pyntede bordene. Pianisten slår an tonen, kjøkkenet summer av travel aktivitet, det lukter skinkestek – og god appetitt. Det er plass til alle i Betaniahjemmets festsal da VI OVER 60 er på besøk.

Fest er en del av dagliglivet på pleiehjemmet Betaniahjemmet, og de benytter enhver anledning til god mat og drikke, sang og dans. Det er et allsidig utvalg drikkevarer på bordene. Delikatessen Gamle Ole dynkes med jamaica-rom, avecen er raus og smakfull. Og sigaren, den sprer sin høytidelig duft i salen. Her står det ikke på valgmuligheter.

Berømt pleiehjem
Det er smykker og fintøy overalt, krøllspennene er tatt ut og leppene farget røde. Det er en flott gjeng med glade kvinner. Mennene er nyklippet og nybarberte og findressen er på. På veggene er det maleriutstilling med fargerike og glade motiver, og en og annen naken kvinne.

«Her har man lov til å spise, drikke, røyke og elske seg i hjel.»
Thyra Franks mest kjente replikk – og arbeidsinstruks

Personale og beboere sitter om hverandre, VI OVER 60 har plass ved VIP-bordet sammen med det som kalles forstanderen, Laust Sørensen, og Thyra Frank som har skapt det såkalte Lottehjemmet, Danmarks mest omtalte pleiehjem. Og som har ført sine revolusjonerende ideer videre til Betania­hjemmet.

Thyra Frank ble forferdet da hun første gang kom i kontakt med Lottehjemmet. – Beboerne måtte i seng klokken fire på ettermiddagen, det passet personalet best, sier hun. – Deretter lagde de om reglene på alt, for å kvalitetssikre. Kvalitetssikre hva? Man kan da ikke kvalitetssikre omsorg.

Her på Betaniahjemmet er det ingen regler. Jo, Laust Sørensen og Thyra Franks regler som går ut på at de gamle skal ha det godt, at dette skal være deres hjem. «Her har man lov til å spise, drikke, røyke og elske seg i hjel,» er Thyra Franks mest kjente replikk – og arbeidsinstruks.

Spares ikke på fløten
Raus og romslig står hun foran beboerne av Betaniahjemmet. Slår på glasset og forteller beboerne hvor glad hun er i dem, takker for at hun er invitert på festen, hyller hver enkelt for hva de betyr for henne, og for hva selve livet betyr.

Så spises og drikkes det. Fylte fat bæres inn, hjemmelaget mat, kylling i karri og jordbærgrøt med fløte, oksestek med persillesaus, poteter og tyttebær og sjokolademousse som en verdig avslutning. Her spares det ikke på fløte og andre godsaker. Døren til kjøkkenet står på vidt gap, gjennom en luke ser vi alt som skjer ved komfyren. Betaniahjemmets egen vin serveres, en velsmakende merlotdrue med påskriften «Kvalitet livet igjennom».

Kjærlighet i luften

Thyra Frank gjorde om på det meste da hun skapte Danmarks mest kjente pleiehjem, Lottehjemmet.

Samtalene rundt bordene i Betaniahjemmets festsal går ivrig. Om det som er skjedd i løpet av uken, om ukens utflukt til Skagen, om gode ungdomsminner, tiden som en gang var fylt av romantikk og kjærlighet. Og innimellom er det fellessang og solo med et godt utvalg av Elvis Presleys høydepunkter, Love me tender, love me dear, er plutselig pleie-hjemmets allsang. Vi merker et sus av livet.

Det klappes med stive fingre, kroppene følger musikkens rytme, selv når de støtter seg til gå­stoler eller sitter i rullestol. Det er ikke nødvendig å holde seg i ro når man har lyst til å danse, men ikke har en kropp som helt henger med. Det er kjærlighet i luften…

– De fleste tror at forelskelse og kjærlighetssorg er forbeholdt unge, men slik er det ikke, sier Thyra Frank. – Kjærlighet og sjalusi trives også i alderdommen.

Flere ganger har hun sett beboere finne sammen og kanskje gå fra hverandre igjen fordi en ny dukker opp, mens andre har flyttet sammen på rommene.

Bryter ned tabuene
Eldre menneskers seksualitet er tabu, og mange kan vanskelig forestille seg at eldre mennesker har et kjærlighetsliv, fremholder Thyra Frank. Hun er opptatt av at seksualitet er mer enn erotikk.

– Seksualitet er sosialt samvær mellom kjønnene. Derfor er det viktig å lage sammenkomster med god mat og rødvin og ta på sine peneste klær og feste litt. Da skjer det ofte at to mennesker som kan ha mistet sine ektefeller, får sympati for hverandre. Det kan skje i høy alder, og det er positivt.

Betaniahjemmet er rausere enn som så. – Vi er i Danmark nå, sier Laust Sørensen.

– Vi er opptatt av å bryte ned tabuer. Vi har hatt kvinner her som har gitt seksuelle ytelser og som har undervist personalet i seksualitet. Det er en fordom at eldre mennesker ikke har seksuelle behov. For det har de jo og det skal man være åpen for. Vi hjelper til med å finne pornofilmer, eller om familien ønsker det, at noen kan hjelpe til med tilfredsstillelsen. Det kan hende familien vet noe vi ikke vet.

– Vi hadde et par som flyttet sammen, men han ble fort kastet ut for han kunne ikke nok om…, smiler Laust Sørensen lurt.

Glede over livet
Thyra Frank har skrevet sitt livstestament: «Kjære personale, la meg ikke være en av dem dere lar ligge i sengen, som dere skifter og vender på hver annen time. Kanskje synes dere det er for stille på rommet mitt og kommer inn og skrur på radioen eller fjernsynet, og så lar dere meg ligge i atten timer og se på noe som jeg ikke har lyst til. Så lenge jeg trekker pusten er jeg et levende og sosialt menneske. Ta meg med ut når dere drar ut!»

Thyra Franks menneskesyn ble dannet i barndommen.

– Da jeg gikk på turer med far innprentet han meg at jeg aldri måtte behandle andre dårligere enn jeg selv ville bli behandlet, forteller hun. – Han ville jeg skulle bruke livet mitt på det jeg hadde lyst til, det jeg var glad i. Jeg fulgte alle rådene hans, de ble mine ledetråder gjennom livet. Hans verdier ble mine, og hans glede over livet, ble min.

Derfor reagerte hun spontant da hun i 1988 kom i kontakt med et lite aldershjem som heter Lotte og opplevde at de som bodde der ikke ble sett eller møtt med varme, omsorg og respekt for det å være annerledes.

Elsket og hatet
Hun tok opp kampen mot systemet, mot uvanene og de dårlige reglene. – Noen var så tåpelige at de hindret mennesker i å leve livene sine. Jeg satte meg som mål å skape et aldershjem som skulle være et hjem og ikke en institusjon, et sted hvor jeg selv hadde lyst til å bo, forteller Thyra Frank.

Hun ble elsket av mange og hatet og hånet av flere. Hun klemmer og hun kysser. På de fleste. Pleiere mente at Thyra Frank og alle hennes kyss og klemmer ikke kunne brukes til noe som var faglig forsvarlig. Men slik er hun, og slik har hun alltid vært. – Ingen skal innbille meg folk heller vi leve et liv uten kjærlighet enn å få en god klem, sier hun. – Det er ikke slik at jeg går rundt og klemmer i det uendelige. Jeg merker hvem som liker det og hvem som ikke gjør det.

Alltid liv og glede
Betaniahjemmet, som er en organisasjon under metodistkirken i Danmark, er bygd på samme filosofi som Lottehjemmet. Hjemmet har seksti boliger fordelt på fire etasjer med 15 ettværelses leiligheter. – Be­taniahjemmet er først og fremst et hjem, ikke en institusjon, sier forstander Laus Sørensen. – Dette er beboernes og deres pårørendes hjem. Den enkelte beboers privatliv og privatbolig blir respektert.

– På Betaniahjemmet har vi primært fokus på omsorgen for demensrammede, ikke minst at de skal ha en aktiv hverdag, fortsetter Laust Sørensen. – Alle anledninger gir grunn for en god fest. Det er alltid liv og glade dager her, fargerike fester, reiser til inn- og utland og et kontinuerlig fokus på at eldreomsorgen kan og bør utvikles.

Gode minner
Velkommen til rommet mitt, sier Else Schmidt (94) som har bodd på Betaniahjemmet i tretten år. Det er som en helt vanlig stue med pyntegjenstander, dansk porselen, familiebilder og askebeger på salongbordet, og en seng. Plutselig stiller Laust Sørensen seg mot den ene veggen og blir stille.

– Dette har jeg ikke sett før, Else, du har jo et bilde av en gate i min hjemby Skive?

Elses niese, Åse Gyldenohr (88) som er noe så uvirkelig som Danmarks eldste natteravn, er også vokst opp i Skive. Dermed kommer minnene på løpende bånd, om søndagsskolen, om samhørigheten, identitet, oppvekst og de mange gode opplevelsene.

– Det er viktig å lære hverandre å kjenne og å sette seg inn i beboernes livshistorie og interesser, slik at deres identitet respekteres, sier Laust Sørensen. – Beboerens leilighet og det beboeren omgir seg med, er et utgangspunkt for samtaler.

Leken viktig
K.E. Løgstrup var teolog på 30-tallet. Han kalte sin filosofi «møtet mellom mennesker». – Det er som om jeg holder mine hender frem som en skål, og mennesket jeg står overfor legger sin lykke i mine hender, fortsetter Laust Sørensen. – Det er dette som gjør vårt arbeid betydningsfullt og alvorlig. Jeg bestemmer om den andres dag skal bli lys eller mørk. Har vi det ikke godt med oss selv eller våre kolleger, blir det en mørk dag også for beboerne.

– Vi er også inspirert av den finske sykepleierprofessoren Katie Eriksson og hennes teori om å pleie, leke og lære. Når det daglige morgenstellet er over, skal vi leke. Det er i leken vi lærer hver­andre og våre begrensninger å kjenne.

– Hva er en god dag på Betaniahjemmet?

– Det er når den grunnleggende pleien er i orden, når man har vært på toalettet, og når rensligheten er tatt vare på. Katie Eriksson sier: «Man skal ikke pleie beboerne i hjel, man skal leke.» Leken på Betaniahjemmet kan være en utflukt på Tivoli eller til Skagen, å skrelle epler til middag, vanne blomstene på altanen eller i egen stue. Det kan være felles gymnastikk, en god middag, et sangprosjekt. Vi er svært opptatt av hva beboerne kan, og ikke særlig opptatt av hva de ikke kan.

Laust Sørensen forteller at mange har unike talenter. – En kvinne husker fremdeles de gamle oppskriftene hun lærte av sin mor. Hun baker, dekker bord og rydder. Hun har vært vant til huslige sysler hele sitt liv. Det må ikke ta slutt fordi hun flytter på pleiehjem. Du dør om du ikke får være med på det du trives med. Frans synger Elvis Presley så det ljomer. Det fryder vi oss alle over.

Ingen låste dører
De låser ikke dørene på Betaniahjemmet. Det får de ikke lov til i Danmark. – Vi har en beboer som ofte går ut i Københavns gater. Det er heldigvis ikke mange bilene i vårt område, og liten fare for påkjørsel. Når vi først savner henne kan to glade politimenn komme med henne, de kommer arm i arm, noe hun synes er koselig. En familie i nabolaget ga henne en pose sjokolade fordi de syntes hun var så søt. Hun får mange opplevelser på sine små turer.

– Vi har et motto: «Alt er mulig til det motsatte er bevist.» Altfor mange sier: «Det kan vi ikke gjøre, det passer ikke.» Her passer det meste.

Mer enn god nok
Betaniahjemmet er tilsluttet Metodistkirken. – Vi sleper ingen til kirke her, sier Laust Sørensen. – Om en av våre beboere ønsker seg en tur på res­taurant eller i Tivoli, oppfyller vi det. Vil de i kirken, oppfyller vi det også. Vi har få restriksjoner. Kristendom betyr lys og glede. Alle blir frelst, er vår teologi. Vi lager så mye helvete på jord, men det er over når vi dør. Mange gamle sier til oss når de ligger for døden: «Jeg er redd, har jeg vært god nok?» Da svarer jeg: «Du er redd fordi du har hørt så mye snakk om helvete.» Vår oppgave er å lytte til den gamle og si: «Du har vært mer enn god nok. Det finnes ikke noe helvete.» De gamle har behov for å oppleve trygghet og fred i sjelen. For ingen av oss vet hva som vil åpenbare seg bak dødens gardin…