Ørnulf Høyer: – Prioriteter å dele ut forskudd på arv

– Hehehe, det er et veldig godt spørsmål. Jeg fikk i fjor en virkelig aha-opplevelse da jeg åpnet Digipost, og det lå et brev der fra staten om at jeg nå har nådd en alder hvor jeg både begynner å få pensjonsutbetalinger og kan få rabatterte billetter på trikken som honnør. Det var en realitetsorientering, kan man si. Og den var ganske interessant, sier en smørblid Ørnulf på telefonen.

– Jeg har egentlig ikke tenkt så mye på alder før, og har egentlig levd etter mottoet «life goes on», og at man må ta hver dag som den kommer. Det har egentlig vært min holdning å alltid ha på meg løpeskoene – og det har jeg fortsatt. Men det gjorde at jeg begynte å forstå at kroppen endres. Og at jeg kanskje må få gjort noe av det jeg har på «bucket-listen» min før det er for sent, sier Ørnulf.

– Nei, det er egentlig flere ting. Man trenger å være i relativt god fysisk form for å utføre en del jaktopplevelser som jeg er veldig glad i. Jeg har alltid drømt om å reise til Sør-Amerika og oppleve jakt der. Jeg vil også gjerne være mer aktiv i naturen mens jeg fortsatt kan. Det er mange steder i verden jeg har lyst til å se. Samtidig vil jeg dyrke interesser som fisking og golf, som også krever god fysikk. Så det tenker jeg en del mer på, forteller han.

Som en av landets mest kjente klesgründere har han hatt stor suksess med kjeden Høyer, som bærer hans navn. Han har også deltatt i «Farmen Kjendis» og vært med i flere TV-programmer i løpet av karrieren.

– Ellers er den store forandringen etter å ha bikket 60 at jeg nå ikke har barn i huset lenger. Jeg har stort sett hatt barn i huset siden jeg var i begynnelsen av 30-årene. Så giftet jeg meg på nytt og fikk et bonusbarn, så da var det en ny runde. Nå har jeg blitt litt opptatt av å bygge opp i den «foreldrebanken».

– Jeg bor i et stort, fint og dyrt hus, og nå har jeg et ønske om å frigjøre litt av midlene som er der, slik at jeg kan fordele litt forskudd på arv mens det fortsatt er mulig å gjøre skattefritt. Det er vel egentlig en ganske vanlig tanke. Hvis man har så mye midler at man ikke trenger alt selv, er det fint å kunne gi barna en god start, synes jeg.

– Veldig lite, egentlig. Det er alltid noen skjær man går på som man kunne ha styrt utenom, men i prinsippet er grunnen til at jeg har gått på de skjærene den samme som at jeg har lyktes. Jeg har alltid vært en person som har turt mye. Jeg har hatt en væremåte der jeg har vært uredd, både i måten å uttrykke meg på, drive business på og leke på, sier han entusiastisk.

– Jeg har en gutteklubb som er litt interessant. Jeg startet den i 1990, og vi kaller den «Man of the Year». Vi møtes ni ganger i året. Én gang hver måned, unntatt juli, desember og januar. Da har vi det veldig gøy. Det begynte med veldig sportslige aktiviteter, men etter hvert som vi har blitt eldre, er det mer yatzy og bowling enn de store treningsøktene.

– Vi er en gjeng fra 58 til 69 år, og vi har holdt på i 35 år. Det er ganske kult. Det er konkurranser fortsatt, så det er veldig gøy og utrolig sosialt. Det er viktig for meg. Julebordene våre er riktignok ikke lenger ute på disco til langt på natt. Nå er det mer hjemmefester med et glass god rødvin i stedet.

– Det er nok oppveksten til barna mine og at jeg deler med dem. Det er det viktigste. Nummer to er at jeg alltid har prøvd å lykkes, og at jeg har fått til mye av det jeg har hatt lyst til. Jeg er et utpreget konkurransemenneske, og det gjenspeiles i alt fra business til yatzy. Jeg er veldig fornøyd med å ha lyktes med å skape noe helt spesielt i Norge. Vi skapte frittstående butikker, ikke partner-stores slik mange har. Jeg er veldig, veldig fornøyd med at vi har fått til alt dette. At vi lyktes med å nå fram til det norske folk med alt vi ville, sier han.

– Det er noe med å tørre å tro på ideene man har. Ofte har man mange tanker om hvordan ting skal bli, som høres umulige ut når man tenker på dem, men så gjennomfører man dem, og da sier folk: «Så lurt! Dette har jeg tenkt lenge på at noen burde gjort før!» Men det fungerer jo slik at noen må tørre å gjøre det først. For min del var jeg den første som turte å ta luksusklær inn i Norge på den måten, for jeg følte at det var på tide at noen gjorde det. Jeg liker å tenke litt utenfor boksen.

– Jeg mangler det genet som gjør at jeg tar ting innover meg og blir for redd. Jeg kan godt skjønne at folk jobber for mye og går på veggen, men det genet har ikke jeg. Selv i dag jobber jeg like hardt som alltid. Når noe må gjøres, gjør jeg det. Gjerne langt på natt hvis det må til. Min måte å eksistere på er at jeg skaper rom. Når jeg er i jobbmodus, går jeg inn i et rom, lukker døren etter meg og blir der til jeg er ferdig. Men det betyr også at jeg er flink til å fokusere på ting der jeg er. Jeg lukker PC-en når jeg er ferdig med jobben for dagen, og da tar jeg den ikke fram igjen senere på kvelden. Det er fint å kunne være til stede med familien når man er sammen, og at man klarer å legge bort ting, sier han.

– «Carpe diem» – å gripe dagen – er noe jeg tenker en del på. Du kan ikke gripe dagen hvis du ikke gjør deg tilgjengelig for den. Det er et mye viktigere motto å være tilgjengelig. Jeg opplever mye, og jeg tenker mye på hvilke muligheter som finnes innenfor de forskjellige rommene dagen fyller. Om det er å finne en ny fiskemetode, en spennende oppskrift til middag eller noe nytt i business.

– Det viktigste for meg er å lære folk å spre smil. Det har alltid vært det viktigste for meg. Jeg begynte i klesbransjen fordi jeg var en entertainer, sto på scenen, drev med moteshow og hadde lyst til å jobbe med TV og underholdning. Men så har jeg også en interesse for matematikk, så jeg tenkte at jeg ville prøve å forene de to delene og drive med noe innen business. Å skape noe, sette noe i sving. Jeg har hele tiden vært drevet av en indre visjon om at jeg vil at folk skal ha det bra, at folk skal smile og være glade. At man må le litt, være litt smågal og liksom leve. Når jeg ler, så er det fra magen og opp.

– Nei, da jeg var liten, var jeg kjempesjenert. Fram til begynnelsen av tenårene var jeg veldig sjenert. Men det smalt alltid litt når jeg lo høyt. Og så skjønte jeg at det er noe man bare kan dyrke. Nå ler jeg som jeg vil, ler han høyt.

– Det er litt farlig med dagens raske spredning på sosiale medier. Det finnes noen videoer der ute av meg som har fått spredning, der jeg ler som en gal, sier han og fortsetter å le høyt.

– Jeg pleier å si at jeg har én munn, men to ører, og med det mener jeg at selv om jeg prater mye, så lytter jeg mer. Det å ta innover seg hva småbarn, ungdommer og unge voksne tenker annerledes om enn kanskje jeg gjør, er veldig fint. Jeg mener også at man kan ombestemme seg både én og to ganger, noe som kanskje høres rart ut fra en businessmann. Men det kan jo hende at jeg har gått glipp av noe som har vesentlig betydning. Når jeg hører at ungdommer legger fram en annen visjon enn jeg har, så har jeg ingen problemer med å snu i en annen retning i en forretningsavgjørelse – så lenge jeg er enig i at argumentene deres er gode.

– Det er mer en betraktning. Det er veldig mange eldre som ikke har godt av å pensjonere seg for mye. Jeg tror mange fort blir mye eldre hvis de ikke har noe som utfordrer hodet litt. Det gjør man ikke bare ved å lese avisen. Jeg kjenner mange som har blitt mye hurtigere eldre fordi de ikke lenger utfordrer seg selv. Det håper jeg kanskje man kan ha litt på dagsordenen. For min egen del er jeg livredd for at jeg kommer til å gå inn i noe dårlig hvis jeg skal slutte å jobbe.

– Eldgammel. Hahaha!

– Jeg giftet meg med en jente som er 23 år yngre enn meg. Og i ringene våre står det «100 år fra nå». Så jeg håper jeg får oppleve at vi begge blir gamle.

– Norge er et praktfullt land å bli eldre i, synes jeg.