Min nye Facebook-familie

Det startet med en melding på Facebook i juli for to år siden. «Hei Øyvind, jeg er ditt søskenbarn på Rødøy…»

Tekst og foto: Øyvind Risvik
Første gang publisert i VI OVER 60 juni 2014

Facebook er blitt et av de viktigste redskapene for å finne familie og slektninger. Mange legger ut etterlysninger og får napp, spesielt hvis de har et navn det ikke er tretten av på dusinet.

I 53 år har jeg knapt hatt kontakt med mine søskenbarn på fars side. Eneste unntak var en konfirmasjon i 1961 – med hovedrettene kokt uer og sviskegrøt, herskapsmat i Nord-Norge på slutten av femtitallet. Etterpå var søskenbarna som sunket i jorden.

Fra Rødøy til Drammen
Sommeren 2013 ved et lite bord på en liten respatex-kafé på tettstedet Vågaholmen på helgelandskysten i Nordland fylke.

Sammen med Solveig Risvik besøkte Øyvind den lille husmannsplassen på Rødøy.

Jeg har ventet en hel dag på å komme om bord på Rødøyløven. Her er ingen bussforbindelse med ti minutters mellomrom. En gang om dagen legger hurtigbåten ut på en rundtur mellom helgelandsøyene. Det er bare en som står på kaien og vinker. Jeg kjenner Solveig igjen fra facebook-profilen.

Øyvinds far, Ragnvald Risvik.

Min far, Ragnvald August, ble født i 1919 på denne mer eller mindre avfolkede øya på helgelandskysten. Mer enn det visste jeg ikke om hans fortid. En nordlending tiet om sitt hjemsted når han kom til Drammen. Østlandsbyen var ikke mottagelig for nordlendinger på 1950-tallet. Hverken språk eller en samisk bakgrunn var noe å være stolt av. Han snakket sjelden om sin oppvekst.

Det var på Rødøy jeg begynte å nøste. Femten år gammel pakket Ragnvald Risvik det han hadde av eiendeler og gikk om bord i kystbåten med kurs mot Lier utenfor Drammen. Til da hadde han opplevd både ensomhet, tårer, sorg og sykdom. Han var ikke gamle gutten da bestefar, onkler og brød­re omkom under en storstorm på havet. Han og moren Anna sto på svaberget og hørte dem be sitt Fadervår mellom de kraftige vinterstormkastene, hørte dem rope til Gud om hjelp. Hjelpen kom ikke. Mor og sønn så båten gå ned, bare hundre meter fra land. De klamret seg til fiskekasser, men det nyttet ikke. Hele mannskapet omkom.

23 barn, to voksne og en ku
Lille Ragnvalds far kom seg aldri på beina etter tragedien, og i 1930 døde han uten å ha forlatt sengen i annen etasje på den lille husmanns­plassen. Hadde ikke lille Ragnvald og moren funnet en krone i farens bukselomme, ville det ikke blitt jul det året. Det skulle mye til for å holde 23 barn, både mine, dine og våre, i live gjennom en lang og hard nordlandsvinter.

Det var ikke uten grunn flere av min fars søsken i en alder av seks og åtte år, ble sendt hjemmefra. Lille Solveig og Alice skulle på «sommerferie» på Østlandet. De kom aldri hjem igjen.

Vi er på tur innover øya, min kusine Solveig og jeg, for å finne det snart to hundre år gamle huset i Risvika. En times gange under fjellet Rødøyløva med utsikt mot Svartisen på fastlandet. Plutselig dukker det opp, mine dypeste røtter, det som også var Solveigs hjem til langt opp på 80-tallet. Et lite kjøkken, en stupbratt hønsestige, en stue og to sove­rom i annen etasje.

Noen ganger stolt
I 63 år har jeg båret navnet Risvik. Jeg har brukt det på artikler, satt det i passet og sertifikatet. Sagt det tusen ganger når jeg har rakt frem hånden. Noen ganger er jeg blitt ertet for navnet, de mest sjof­le skrek fiskvik fordi min far hadde fiskebutikk. Noen ganger har jeg vært stolt, og mange ganger har jeg lurt på hvor dette navnet kommer fra. Nå vet jeg at det er etter en husmannsplass i en øde bukt på øya Rødøy.

I Risvika står det et slitent, gulmalt hus med småskog som har presset seg mer og mer opp til husveggen, sammen med hauger med torv. Brønn­lokket er morkent og i den lille hagen har rips­buskene gitt opp for brennesle og tornebusker. Inntil noen trestammer ligger en rusten melke­separator og blunker til oss.

Produktiv farfar
I mai 1883 underskrev min bestefar, Petter Christian Zahl Tomassen, en såkalt husmannsseddel og flyttet sammen med sin første kone, Hansine fra Myken, til Rødøy. Sammen fikk de 14 barn. Flere av dem døde under fødselen. Hansine druknet i 1904, ingen vet hvorfor. Hun ble aldri funnet. Fire år etter giftet Petter seg med Anna som hadde fire barn med seg inn i ekteskapet. Sammen fikk de fem barn. En produktiv mann, min farfar.

Petter Tomassen var leilending, eller litt bedre sagt, oppsitter. Han fikk bo på den lille husmannsplassen i Risvika på Rødøy så lenge storbonden tillot det, og til andre oppsittere skulle dukke opp. Han var pliktig til å flytte hvis han ikke fikk til en ny avtale med storbonden på øya. Petter hadde rett til å eie en ku som måtte være født på husmannsplassen. I tillegg måtte han godta at storbondens kuer beitet på husmannsplassens mark, som strakte seg fra fjæresteinene og to-tre hundre meter innover i landskapet, og hundre meter i bredden. Han fikk lov til å grave etter torv som brensel, til eget bruk, men ikke hugge ved eller einer, plukke multer eller sanke egg og dun fra ærfugl. Plikt­arbeidet hos storbonden skulle vare i tre år, og etter det forpliktet han seg til bare tolv dagers pliktarbeid i året, når det ble forlangt av ham.

I det borteste hjørnet av gravlunden ved Rødøy kirke finner jeg en beskjeden liten gravsten. Petter Tomassen født 14. juni 1855. Død 3. desember 1930.

På gluntloftet
Vertshuset Klokkergården var min fars skolestue fra 1926 til 1931. Under skolegangen bodde han halve året her. På «gluntloftet» bodde opptil tyve gutter; i ti senger lå de to og to sammen. Sengene var utstyrt med halmbolster. Dyne, pute og laken måtte de ha med seg hjemmefra. Min far ble kalt «Regnbuen» fordi han brukte mesteparten av natten til å gråte og lengte hjem.

Det var ikke bare lekser de måtte konsentrere seg om. Ved siden av skolegangen måtte de skaffe seg garnbruk frem til de ble konfirmert. Når de hadde «gått for presten» var foreldrenes forsørgelsesplikt over. 14-åringene kom ofte på skolen med det nødvendige utstyret til garnbinding. Om kveldene satt de på gluntloftet og bøtet fiskegarn.

Tuberkulose og kjærlighet
Det er gått to år siden facebook-meldingen fra Solveig, og ett år siden jeg besøkte henne på Rødøy. Nå har de dukket opp den ene etter den andre, søskenbarn, halve og hele, i hopetall. Arild, ­Harald, Inger, Kåre, Einar. Vi følger hverandre daglig…

Resten av historien? I 1947 ble Ragnvald ­Risvik pasient på Modum kursted for tuberkuløse. På altanen lå pasientene for å trekke inn den helbredende luften. Noen senger bortenfor lå Gunvor fra Ål. Det oppsto kjærlighet mellom de to tuberkulose­pasientene, og 25. mai 1950 ble jeg født…