NOSTALGI: Til seters for å bli feite
Tidligere var det husdyrene som dro til fjells på sommerbeite. Nå er mange av setrene overtatt av tobeinte feriegjester.
Seterdrift er kjent fra hele landet, også fra de brede bygdene i lavlandet. I kystbygdene var det vanligst med fellessetre.
Noen av setrene kunne ligge ganske nær gården, mens hovedseteren som regel lå langt til fjells. Allerede i begynnelsen av juni flyttet mange buskapen til heimeseteren. Etter et par uker gikk så ferden videre. Sommerseteren lå gjerne 6-7 kilometer unna, og skulle dyrene langt til fjells, gjorde de gjerne et ekstra stopp underveis på mellomseteren.
Lang tradisjon
Setr betyr sete, bosted eller tilholdssted. Støl går tilbake til gammelnorsk stǫðull, en plass der buskapen ble samlet og melket. Stort sett finner vi støler på Vestlandet og i Agder og Telemark og setre i resten av landet.
Det var også flere brukstyper. Fullseterbruk innebar at folket bodde på setra hele sommeren, produserte smør og ost, og ikke reiste hjem før om høsten. Melkeseterbruk var det når det ble melket på setra, men melka fraktet hjem for videre behandling. Slåtteseterbruk, der fôrsanking i utmarka spilte en viktig rolle, hørte hjemme lengst sør i landet, der mye at fôret måtte hentes på heiene.
De fleste seterhusene hadde to rom – ett oppholdsrom og en nordvendt melkebu. Noen setrer hadde rom i midten med et ildsted for ysting og koking.
Budeia var sjefen
Den sentrale personen på setra var budeia. Ofte var det kona på gården eller en eldre datter. Noen leide også en budeie for sesongen. Budeia måtte melke kyr og geiter to ganger om dagen og det var hun som hadde ansvaret for å kinne smør og yste ost. Hun måtte også bære vann og vaske alle kopper og kar av tre som var i bruk på setra.
Å kunne reise på setra var nok godt for mange kvinner, selv om det ikke var noe latmannsliv. Det betydde frihet, og det ga mulighet til å komme unna en del forpliktelser, sier Inger Aasgård i et intervju fra 2017. Hun overtok som budeie på Aasgårdvollen i Vingelen, helt nord i Østerdalen, i 1978. I 40 år var hun på setra 24 timer i døgnet, sju dager i uka fra midten av juni til slutten av september. I mange år drev hun med turisme. Da tok hun imot grupper og serverte setermat. Det var travle dager. Alt hun serverte, foredlet hun selv. Hun separerte og kinnet, så det kunne bli smør, fløte og rømme.
Seterdrift i 300 år
1723 – Hver tredje gårdbruker i Sør-Norge driver seterbruk
1840 – Bøndene på bygdene rundt Mjøsa begynner å avvikle seterdrften.
1907 – En fjerdedel av storfeet er på seteren om sommeren.
1980 – Antall setre er redusert til rundt 3000.
1989 – Det innføres statlige tilskudd til seterdrift.
1999 – Organisasjonen Norsk Seterkultur blir stiftet. Formålet er å øke seterdrift i Norge.
2008 – 1300 setre i Norge får driftstilskudd. De fleste setrene driver melkeproduksjon med ku. På 140 setrer er det geit.
2015 – 61 setre i Hordaland, Møre og Romsdal og Trøndelag får tilskudd for å produsere smør og ost.
2016 – Omkring 900 setrer er i drift, de fleste er enkeltsetre. 19 seteranlegg er fredet.
2017 – Norsk Seterkultur gjenopptar seterprisen som deles ut til en eller flere personer som har gjort en ekstraordinær innsats.
2020 – Årets seterpris går til Inner Gammelsetra i Grøvudalen for arbeidet med kunnskapsformidling og kurs for unge.
Husene trengte også kontinuerlig vedlikehold. Om våren må de vaskes ned, og sengetøyet må luftes. Fjøset skal holdes i orden og gjerdene sjekkes
De minste, ikke arbeidsføre barna, var gjerne med på setra. Ellers varierte arbeidet en del etter setertype. På slåttesetrene var kvinnene med i utslåtten. I melkeseterområdet var det kvinnene som bar hjem melken til gårdene. Barna var ofte i virksomhet som gjetere. Utstyrt med en niste fulgte de kyrne til beiteområdene og morgenen og hjem til melking om ettermiddagen.
Arbeidet på setrene ble vesentlig lettere på 50-tallet. Den store endringen kom med bygdeveiene og traktorer som kunne hente melka. Da slapp man å separere selv og kinne, lage smør og ost. Behovet for arbeidskraft ble mindre.
Fritidssetre
I perioden 2009 til 2015 ble det registrert knapt 1700 setre eller rester av setre. Av disse var vel en fjerdepart helt ute av bruk, mens om lag 60 prosent ble brukt til fritidsformål. På 29 prosent av disse setrene ble det slått gress eller beitet, mens det var melkeproduksjon på bare 4 prosent.
Den sterke nedgangen i antall setre i drift skyldes dels at det er færre bruk som driver melkeproduksjon, dels at bøndene ikke finner det hensiktsmessig å drive seterbruk. Nedgangen har blitt noe bremset ved at det i 1989 ble innført statlige tilskudd til seterdrift. I de senere årene har også betydningen av å bevare kulturlandskap og tradisjonelle bygninger fått økt oppmerksomhet. 19 seteranlegg var fredet høsten 2016.
I dag er det bare et fåtall av melkeseterbrukerne som foredler melken selv. De fleste moderne setre har melkeanlegg, kjøletank og vei helt frem, slik at melken kan hentes med tankbil. Arealet rundt setra er ryddet og dyrket opp og blir gjødslet.
Kua har nå en lovfestet rett til å være ute om sommeren, men de fleste får ikke nyte saftig fjellgress på seteren. Melkebrukene er blitt større, det samme er kua. Dessuten er det blitt enklere og billigere å dyrke gress på innmark og bruke kraftfôr.
