NOSTALGI: Sting på stramei
Korssting og klostersøm. Puter, klokkestrenger og veggbilder. Broderimønstrene har satt sitt preg på både hus og hytte.
Gunnar Pedersen var mannen som skulle sørge for at kvinner – og etter hvert også menn – over hele landet begynner å brodere. Helt i starten tegnet han selv mønster på duker og kjøkkensett på kveldstid, som han solgte til manufakturgrossister i Oslo. På femtitallet startet han Norsk Broderiforbund. Gunnar Pedersen AS ga ut sin egen kundeavis: «Broderi-posten» og var tidlig ute med å bruke edb og video.
I 1969 investerte bedriften i videokamera og fremvisningsutstyr som ble brukt til å lage informasjonsfilmer. Selgerne som reiste rundt med mønsterkolleksjonen holdt videokurs for broderiforhandlerne. Kundene kunne også se hele kolleksjonen i «showrommet» i bedriftens lokaler i Oslo.
Samarbeid med ukepressen
Fra midten av 1950-tallet ble bedriften fast leverandør av broderimønstre til ukepressen. Norsk Ukeblad presenterte Nye mønstre ble presentert hver uke i spalten «På spinnesiden» i Norsk Ukeblad og i «Mønster på stoff» i Allers og KK. Det var også mulig å kjøpe mønsterpakker på postordre.
For å øke folks kunnskaper om broderiteknikker, tok Pedersen initiativ til å starte et brevkurs i prydsøm sammen med forlagsdirektør Ernst G. Mortensen. Kurset var i seks deler, og deltakerne måtte sende inn prøvelapper for å vise at de behersket ulike stingtyper og teknikker.
Menn broderte også
«Tidligere låste jeg alltid døren før jeg fant frem broderiet, men nå er det blitt så alminnelig med broderende menn at jeg vedgår meg min hobby. Det er ikke lenger noe usedvanlig i at mannen i huset broderer. Jeg blir ikke flau om det kommer noen mens jeg sitter med brodernål og stramei», skriver mannen som tilsto sin interesse for broderi i Broderi-posten, kundeavis som utgitt av Gunnar Pedersen AS i 1970.
Klostersøm og korssting
Klostersøm ble mye brukt i åkler, klokkestrenger og puter. Rader av like lange loddrette sting repeteres over et visst antall tråder, slik at de danner mønster i rektangel-, stjerne- eller trappeform. Korssting som danner et kors eller kryss er vanligst. Noen broderer ett og ett korssting, andre broderer først en rekke med halve korssting og går så tilbake med kryssende sting for å få stingene hele. Det viktigste er at stingene er jevne og går samme vei. Diamantsting er to ekstra sting, loddrett og vannrett, over korsstinget. Det er vanligst å sy på stramei, et grovvevd stoff.
Litt broderihistorie
1804 – Den tyske broderiforhandleren Hertz & Wegener lanserer masseproduserte korsstingsmønster på rutepapir.
1830 – Korsstingenes periode setter inn for alvor.
1900 – Broderi blir en folkelig syssel.
1915 – Gunnar Pedersen starter eget firma for salg av broderimønster, garn og -utstyr.
1918 – Foreningen Brukskunst blir etablert.
1932 – Hjemmet og Allers utlyser konkurranser for å få tak i nye mønster.
1963 – Ernst G. Mortensen og Norsk Korrespondanseskole starter brevkurs i prydsøm.
1965 – «Skjåk»-mønsteret blir en publikums-suksess.
1970 – Mønsteravdelingen hos Gunnar Pedersen AS leverer 300 fullt utarbeidete mønster årlig.
1980 – Interessen for broderi avtar.
2008 – Gerilja-broderiet oppstår. Broderiene utformes som slagord, ordspill og utbrudd, der teksten skal formidle et aktuelt og spisset budskap, mens fargevalg og utforming, basert på tradisjon, står i skarp kontrast.
På det meste solgte Gunnar Pedersen AS 800.000 esker ullbrodergarn årlig. En rekke av broderimønstrene hadde navn etter norske steder. «Skjåk» ble solgt i nærmere hundre tusen. Gjennom Norsk ukeblad ble det solgt 18.000 «Gudvangen»-mønstre. Selv om sømmen var den samme, endret fargesammensetningene seg i takt med interiørmoten og det kom mønster i blått/grønt eller rødt/oransje.
Nedgangen kom på 1980-tallet da strikkemoten overtok for strameibroderiene. Pedersen selv satte broderiets dalende popularitet i sammenheng med kvinnefrigjøringen og det at fjernsynet var blitt allemannseie. For yrkesaktive kvinner ble broderi kanskje sett på som noe gammelmodig og unyttig, noe eldre kvinner fordrev tiden med, mente han.
Mentalhygiene
Gunnar Christian Pedersen trakk gjentatte ganger frem verdien av håndarbeid som avkobling. I 1970 uttalte han til Nationen: «Brodering er spennende mentalhygiene.»
Det tar tid å brodere. Og nettopp det at broderiprosessen gir rom for stillhet og tankevandring er noe som fremheves.
Trond Ketil Geving skriver blant annet: «De gjentakende bevegelsene får tankene på gli samtidig som man skaper noe unikt. Det er jo forarbeidet som krever tankevirksomhet, selve broderingen er balsam for sjelen.»
Gleden over å lage noe for hånd, enten som pynt til hjemmet eller som gave gir også motivasjon for å drive med nålearbeid. For andre er det sosiale viktig: å møte andre med samme interesser. Noen legger vekt på å videreføre tradisjoner eller rett og slett vil fylle tiden.
Å brodere kan altså være en måte å vise frem egne evner, men minst like viktig er det å skape seg et frirom med et arbeid som skiller seg fra det digitale dagliglivet, ved nettopp å være langsomt og avslappende.
Kilder: Norsk Trikotasjemuseum, Hordaland. Ateljé Margaretha
