NOSTALGI: Den røde telefonkiosken
Mange av oss har minner knyttet til den lille, røde bygningen. Historien om telefonkiosken er på mange måter historien om oss.
På 1950-tallet spredde de røde telefonkioskene seg rundt om i hele landet. Et lite rødt hus, strategisk plassert på jernbanestasjonen, ved havnen, ved kirken, på torget – eller i borettslaget. Laila Andersen var tidligere fagansvarlig for Telenor kulturarv. Hun forteller at telefonkiosken fylte en viktig sosial funksjon for husmødrene på 1950 og -60 tallet.
På det meste fantes det mer enn seks tusen røde telefonkiosker i bruk i Norge, fra Lindesnes i sør til Hammerfest i nord. På 1980-tallet hadde de fleste fått egen fasttelefon, og de første mobiltelefonene var begynt å dukke opp.
Jubileumsboken «Den lille røde» ble utgitt i anledning telefonkioskens 75-års dag i 2007. Boken er full av historier om å henge i kiosken, tulleringe, skrape kjærestens navn inn i malingen og lære andre ord for mannlig kjønnsorgan fra skribleriene på veggene. I over seks tiår sørget Televerket for summetone. Nå er røret lagt på for siste gang. I dag står det bare 100 igjen. De er vernet, og skal stå der de står – til evig tid.
Talestasjoner og telefonistinner
Allerede i 1885 opprettet Christiania Telefonselskab «talestasjoner» for publikum. På den tiden kunne man ikke ringe direkte. Man løftet opp telefonrøret og sveivet på et håndtak for å opprette kontakt med telefonsentralen. Der satt det «telefonistinner» som koblet samtalen til den man ville snakke med.
Det var heller ingen standardisert utforming av disse talestasjonene – de så forskjellige ut på ulike steder i landet, og varierende byggekvalitet gjorde dem utsatte for både vær, vind og hærverk.
I 1932 utlyste Telegrafverket en arkitektkonkurranse om en utendørs telefonkiosk som kunne brukes hvor som helst i landet.
Designikon
At kiosken ble et designikon var nok ikke i tankene til Telegrafverket. Men de satte strenge krav: Kiosken skulle ha et tiltalende utseende tilpasset ulike omgivelser og klimaforhold. Blant annet måtte den nye kiosken (…)«utføres slik at sne og is ikke hindrer åpning og lukning av døren. Den må videre kunne tåle storm og uvær og gjerne sjøblandet regnpisk.» Telefonkiosken ble bygd for å tåle alle forhold.
Sikkerhet og forebyggende tiltak mot vandalisme ble også verdsatt av juryen. Den nye kiosken skulle være gjennomsiktig for å vanskeliggjøre ødeleggelse av apparatet, tyveri eller tilgrising. (…)« – kiosken utføres således at man utenfra – fra alle sider kan se hva der foregår der inne.»
Bergensk vinner
Det kom inn 93 forslag. 11. desember samme år ble vinnerutkastet utpekt.
Juryens dom lød:
«Nr. 80 Riks». Utkastet viser en helt frapperende enkel løsning av opgaven, såvel teknisk som estetisk set vel gjennemarbeidet. Det løser alle programmets fordringer på en tilfredsstillende måte. Såvel i planløsning som opbygning har forfatteren truffet midt i blinken. Utkastet har en sådan form at en kiosk med denne utførelse kan opstilles nær sagt hvorsomhelst.
Brugsanvisningen kan med fordel anbringes over apparatet, men kan også den foreslåtte ophengning godkjennes. Døren må slå utad.»
Bergenseren Georg Fredrik Fasting var arkitekten bak vinnerutkastet. Han var i hele sin karriere sterkt påvirket av funksjonalismen, en stilretning som legger hovedvekt på det praktiske og som var dominerende i mellomkrigstiden. I 1933 ble den første«Riks»-kiosken plassert på Akershuskaia, der «Amerikabåten» la til.
Keyserkiosk
På Keyserløkka i Oslo, i enden av Einars vei, der Grenseveien går forbi, står det fortsatt en rød kiosk. Denne telefonkiosken har stått her siden 1960-tallet, som et sted for samtaler og møter. Nå går det ikke lenger an å ringe herfra, men telefonkiosken er fortsatt et samlingspunkt. Midt i kiosken står en bokhylle. Her kan du ta bøker, helt gratis, og du kan gi bort bøker du ikke har bruk for lenger, som andre kan ha glede av.
Kiosken sto for tur til å bli fjernet i august 2014, men Telenor gikk med på å la Telemuseet fortsette å bruke den – på en litt annen måte enn før. Bokbyttekiosken ble innviet 1. februar 2015.
Kilder: telemuseet.no, telenorkulturarv.no
