Når du blir blant de eldste
Å bli foreldreløs i voksen alder, og plutselig befinne seg blant den eldste generasjonen i familien, kan være en følelsesmessig krevende opplevelse.
Når man innser at man med stor sannsynlighet er blant de neste som skal forlate denne verden, kan det utløse dype refleksjoner og endringer i perspektivet på livet. At ens foreldre blir borte, kan for noen gjøre at den eksistensielle angsten øker. Du blir påminnet om både egen og andres dødelighet, og samtidig forsvinner mye av støtten og tryggheten du har hatt frem til nå. Men tomheten som oppstår, kan ikke fylles av andre.
For nå er du blitt den i familien som andre vil søke å finne støtte hos. Når foreldre dør, mister man kanskje fotfestet for en stund, før man klarer å orientere seg og stable en ny tilværelse på beina. I denne fasen vil man kjenne seg mer alene, forlatt og mer utrygg enn tidligere. Hvor nær relasjonen var til dine egne foreldre, vil selvfølgelig også påvirke hvor dypt tapet, sorgen og savnet går inn på deg.
Sorgen over det som ikke ble
En voksen kvinne som hadde gått i terapi lenge, fortalte at hun trodde hun hadde forberedt seg psykisk på dagen faren hennes skulle dø. De hadde et uoppgjort forhold. Hun trodde at den dagen nyheten om farens død kom, ville det ikke påvirke livet hennes noe spesielt. Det ble ikke så enkelt som hun trodde. Det var ikke sorgen over tapet som slo henne ut, men sorgen over alt som skulle ha vært reparert og gjenopprettet.
Tanken om vår egen dødelighet, og rollen som den eldste i familien kan trigge en dypere forståelse av livets skjørhet – og verdien av tiden vi har igjen. Det kan føre til en økt bevissthet om våre egne valg, prioriteringer og relasjoner, samt en refleksjon over arven vi ønsker å etterlate. En arv som er større og viktigere enn eiendeler og penger.
Bevissthet om døden kan hjelpe oss til å sette større pris på øyeblikkene vi deler med våre kjære, og kanskje også reflektere over egne ønsker og mål i livet. Dette kan føre til en større bevissthet om den tiden vi har igjen, og fylle den med gode opplevelser.
Personlig vekst og utvikling
Selv om kvinnen falt til ro, forsvant ikke tanken på relasjonen som aldri ble reparert, og hun ble ikke ferdig med det vonde som var skjedd mellom henne og faren. Da bestemte hun seg for å ta tak i det livet hun faktisk lever, og de relasjonene hun nå har i livet. Hun oppdaget at hun ikke lenger trengte å være sint på faren sin, men å sette ord på opplevelsene sine. Hun var sliten av å gå alene og bære på skammen hun var blitt påført, og som hun hadde fortrengt i så mange år. Hun oppdaget hvordan farens død kunne fungere som en katalysator for personlig vekst og utvikling. Hun lærte å verdsette hvert øyeblikk ved å finne glede i de små tingene, og leve livet med større ekthet og mening.
