Menn om kjærlighet

Einar: Gjennom samtaler med 14 menn i boken «Menn og kjærlighet», har jeg blant annet stilt dem spørsmål om hva kjærlighet er, hva de brenner for – eller hvor mye de ville ofre for noen eller noe de elsker, i forhold til barn, partner, til et livsprosjekt eller til en overbevisning. De har fortalt om sine drivkrefter og idealer, erfaringer, innsikter og livsmening – og hvordan de viser sin kjærlighet på forskjellige måter, hva de tenker, har erfart og føler.

Gjennomgående handler samtalene om tillit, oppriktighet og ærlighet, også som et grunnlag for kjærlighet i praksis.

Kjærlighet innebærer blant annet at du kan se et annet menneske, akseptere og ta i imot hele mennesket. Men like viktig er også at du kan være den du er, at du er et subjekt, og ikke et objekt som styres av andres forventninger og blikk.

På mange måter har arbeidet med boken vært en reise i meg selv, og jeg er takknemlig over å ha blitt møtt med så stor åpenhet av dem jeg har samtalt med.

Menn er jo ikke kjent for i overkant å snakke om sitt forhold til kjærlighet, i motsetning til kvinner. På enkelte områder tror jeg menn tenker ganske annerledes enn kvinner, og samtidig er vi alle mennesker med individuelle forskjeller avhengig av kjønn. Menn er ofte forsiktige med å vise en oppførsel som kan oppfattes som svakhet, noe som nok har sammenheng med evolusjon, biologi og kultur. Hvis menn virkelig kjenner en sterk kjærlighet til noen eller noe, er mange av dem villige til å gå langt for å unngå å miste, eller for å beskytte, men dette er jo ikke bare en mannlig egenskap; få er mer beskyttende enn mødre. Og her spør jeg også om det er mulig å drepe av kjærlighet, og får forskjellige svar. Men det som går igjen i de fleste av svarene, er at mange ville gått hele veien.

Vebjørn: Jeg opplever samtalene i boken din som «fødselshjelp» for menn. Uansett hvor forskjellige de du har snakket med er, både i alder og bakgrunn, slår det meg at de munner ut i selverkjennelse. «Kjenn deg selv», som var motto til den greske filosofen Sokrates, blir som oftest tolket i individualistisk retning. Men å kjenne seg selv er en av kjærlighetens betingelse, uansett hvilken form for kjærlighet. Sann selverkjennelse fordrer at man ser seg selv på godt og vondt, men også andre og selve livet.

Einar: Du er opptatt av å etterleve store tanker. Kjærlighet for deg handler om verdier vi kan strekke oss etter, noe stort og felles som kan binde oss sammen på en dypere måte. Det er også hovedtanken bak Roseslottet, en kunstinstallasjon og et pedagogisk prosjekt der formålet er å fortelle om de grunnleggende prinsippene for demokrati, rettsstat og humanisme, belyst gjennom å fortelle historier fra andre verdenskrig uten å demonisere eller glorifisere.

Vebjørn: Roseslottet er et monument over humanismen. Spesielt i en tid som nå, trenger vi en fremtidstro som er tuftet på humanisme. Uten kjærlighet til samfunnet, til frihet, demokratiet og humanismen, hva er det å tro på når det gjelder fremtiden? Selve kjernen i vår humanistiske kultur er kjærligheten. Nestekjærligheten og et menneskesyn basert på likeverd.

Einar: Rent konkret, hva er kjærlighetsfølelse for deg?

Vebjørn: For meg befinner kjærlighetsfølelsen seg et sted i det komplekse, hengivende og utfordrende forhold til medmennesker og idealer, i forhold til det å være et menneske. Det essensielle er at man har noen eller noe å leve for som er større enn en selv, som går utover en selv. For at de fleste mennesker skal føle seg i balanse, er naturlig nok kjærligheten til familie, til en partner eller kjæreste det som oppstår først. I seg selv nok for et stakkars menneske. Å mestre et slikt univers av utfordringer av forelskelse, drifter, savn, ansvar, behov og selvoppofrelse, kan sette oss på de største prøvelser. Det å være et menneske gjennom et liv utfordrer oss på så mange måter, fordi vi også lever sammen med andre. Først altså med familien, men også i samfunnet, på skolen, arbeidsplassen. Ja, i hele verden åpner seg menneskemøter. Sett i et større perspektiv tar vi mer innover oss etter hvert som vi modnes, lever, erfarer, reiser, leser og lærer. Dermed utvikles vår kjærlighetsevne også til tenkning og erfaring. Til erkjennelse.

… Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde … Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst bant dem er kjærligheten. (Kilde: Paulus` første brev til korinterne kapittel 13 – også kalt Kjærlighetens høysang. Det nye testamentet i Bibelen)

Einar: Den fransklitauiske og jødiske moralfilosofen Emmanuel Lévinas var opptatt av møtet med den andres ansikt, der vi alle har ansvar som medmennesker. Har du et eksempel på et slikt møte som har gjort inntrykk?

Vebjørn: For noen år siden malte jeg et stort portrett av litteraturforskeren Asbjørn Aarnes (1923-2013). Han satt i et dunkelt rom. Ansiktet hans var opplyst, og uttrykket i øynene var beveget. Man kunne ane fuktigheten i dem. Munnen var så vidt åpen. Den ene hånden var vendt mot en dør, som om det utenfor skjulte seg noe fundamentalt som var i ferd med å inntreffe.

I diktet «Sannheten», skriver Rolf Jacobsen: «Sannheten står utenfor døren din». Ingen kjærlighet uten sannhet. Både Aarnes, som satt modell for det nevnte portrettet, og Jacobsen var opptatt av Emmanuel Lévinas og hans tanker om «den andres ansikt». Jeg husker stemmen til Aarnes fikk en annen kraft når han snakket om Lévinas og «den andres ansikt». Øynene gnistret til, som om noe av det vesentlige ved det å være menneske sto på spill. Det gjorde inntrykk.

Einar: Flere av dem jeg har snakket med er opptatt av kjærlighet utover en selvisk følelse. De definerer også kjærligheten som en kraft, som en handling og også som erkjennelse. Slående er imidlertid at mange av dem, uansett alder, kultur, livssyn og samfunnslag, er villige til å kjempe med livet som innsats for det de opplever som kjærlighet, det være seg kjærlighet til en partner, barn, til frihet, til det de tror på eller verdiene de har. De vektlegger en form for kjærlighet som overskrider egoismen i mennesket. Blant verdier som settes høyt, er for eksempel friheten til å kunne ytre seg.

Kjærligheten betraktes ikke som en flyktig impuls, men som noe dypere, som en kraft utenfor en selv. Nærmest overskridende den romantiske, fysiske og driftsmessige – ofte mer i retning av det metafysiske.

Samtidig er vi mennesker flokkdyr. Det innebærer at vi søker bekreftelse og tilknytning. I utviklingen av nære følelsesmessige bånd mellom mennesker vektlegges trygghet som essensielt; det gjelder både sosialt og emosjonelt for å kunne leve gode og meningsfylte liv.

Evnen til å utvikle varige emosjonelle bånd, nærhet, tillit og forpliktelse er viktige aspekter i forhold til kjærlighet. Med andre ord skiller man mellom forelskelse og begjær – og kjærligheten i et mer nestekjærlig perspektiv. Imidlertid er et tema som sjalusi interessant. Ifølge evolusjonspsykologien er sjalusi like viktig som kjærlighet og sex. Sjalusi beskrives som et finstilt forsvarssystem der hensikten er å hindre at utroskap og svik skal finne sted. Sjalusi og kjærlighet er med andre ord to sider av samme sak – et middel for å holde på en partner. Andre mener på den annen side at sjalusi og kjærlighet er totale motsetninger. Og så skal man huske på at det finnes både god og dårlig sjalusi.

Samvittighet og skam er også sentralt i noen av samtalene. De greske filosofene skilte for eksempel mellom dårlig skam og god skam. For Aristoteles var skam en følelse som oppstår når noe skjer som kan sette oss i miskreditt, og som har en helt vesentlig sosial funksjon i hverdagen. Skamfølelse regulerer både selvfølelsen og intime forhold, men den kan også være et onde. Det er sunt å føle skam over en dårlig handling, men ikke fult så bra å føle skam over den man er.

Kjærligheten gjør oss alle sårbare. Den gir oss et gjensidig ansvar for hverandre. Vi kan ta valg i møte med kjærligheten, men det vil alltid være noe i den vi ikke kan vite eller fullt ut råde over. (Kilde: Erich Fromm i boken «Om kjærlighet»)

Vebjørn: En eller annen skal ha sagt at «skam er kjærlighetens største fiende». Hvordan skiller man mellom destruktiv og konstruktiv skam?

Einar: Den destruktive skammen er skammen over deg selv som menneske, uavhengig av hvilke handlinger du gjør, det at du ikke liker eller ikke glad i deg selv. Den konstruktive skammen er at du skammer deg eller har dårlig samvittighet for en dårlig handling eller tanke.

Du er opptatt av kjærligheten til det frie, ukrenkelige og unike i oss mennesker. Er denne kjærligheten noe du kunnet ofre alt for?

Vebjørn: I ytterste konsekvens håper jeg at jeg ville kunne gjøre det. For det bunner i det humanistiske menneskesynet. De tre første linjer i menneskerettighetene er selve gullstandarden: Alle er født frie, med samme menneskerettigheter og samme iboende menneskeverd.

Einar: Er den personlige rettede kjærligheten like grenseløs og idealistisk?

Vebjørn: Det er et vanskelig spørsmål, og noe av det mest krevende ved å være menneske. Kjærlighet kan også gjøre oss blinde, og blindhet kan føre til avgrunn og dra oss ned i dypeste mørke.

Den mer personlige forelskelsen kommer og går i våre liv, men troen på nestekjærlighet og verdier generelt, er noe overordnet. Grunn-leggende er det viktig å kunne balansere mellom fornuft og følelser – og handle deretter.

Den amerikanske sjøoffiseren James Stockdale (1923-2005), en av de høyest dekorerte offiserer i USAs marine, har en gang uttalt i forbindelse med ekstreme situasjoner: «Vår egen karakter er det eneste vi har kontroll over!»

«Mantra i mørke, vold og lidelse av selvet er: Hold høyden din! Ikke fall!»