Marianne Borgen vil ha et mer rettferdig samfunn
I hele sitt yrkesaktive liv har Marianne Borgen arbeidet for rettferdighet og fred. Høsten 2023 takket hun av etter åtte år som Oslos ordfører, men engasjementet er fremdeles høyst levende.
Da Marianne Borgen overlot nøklene til ordførerkontoret sitt i Oslo rådhus 25. oktober 2023 og takket for seg, var hun godt forberedt. Den samfunnsengasjerte og jordnære idealisten hadde hatt god tid til å tenke over sin nye tilværelse. Allerede et år i forveien hadde hun bestemt seg for at nok var nok. Som ordfører gjennom åtte år hadde det vært vanlig å jobbe hver helg og kveld, og etter et langt yrkesaktivt liv var tiden kommet til å få kontroll over egentid. Tid til å være mer sammen med familien, med mannen Lars, de tre voksne barna og syv barnebarn. Mer tid til å dra til familiens torp i Värmland, og til å være sammen med venninner og delta mer aktivt i litteraturgruppa de har. Mer tid til å lese – og lage gode, hjemmelagde middager.
– Selv om jeg har fått mer tid til privatliv, betyr det ikke at jeg kommer til å sette meg ned i en fulltids pensjonisttilværelse. Engasjementet mitt er høyst levende, og jeg akter å bruke erfaringene mine til fortsatt å jobbe for samfunnets sårbare, ikke minst for barn og unge. Jeg synes det er viktig at vi som er eldre står opp for våre verdier, for et rettferdig samfunn, for samhold og fred – og for fremtiden til våre barnebarn. Jeg vil at barnebarna våre skal vite at vi som besteforeldre gjorde så godt vi kunne. Selv har jeg blitt stadig mer giret på de omstendighetene i samfunnet som er viktig for kommende generasjoner. Det gjelder alt fra klima- og miljøutfordringer til et mer rettferdig samfunn og fred. Jeg tenker at vi som er eldre må engasjere oss. Frem til nå har jeg hatt en plattform og posisjon hvor jeg har kunnet jobbe med mitt engasjement, og nå må jeg finne noen nye plattformer, sier hun.
Marianne Borgen
Alder: 72 år. Fra: Født og oppvokst i Groruddalen og bor i dag på Østensjø, Oslos østkant. Familie: Gift med Lars B. Kristofersen, har tre voksne barn og syv barnebarn i alder 0–11. Søster til journalist Erling Borgen.
Bakgrunn: Utdannet sosiolog fra UiO og SV-politiker. Har blant annet vært avdelingssjef for Sosial- og familieavdelingen ved Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) i Oslo og Akershus, konsulent i Kommunal- og arbeidsdepartementet og faglig leder for Barneombudet, samt leder av Redd Barnas rettighetssenter/Redd Barnas Norgesprogram. Satt i Oslos bystyre fra 1980 til 1983, og deretter fra 1996 til 2023. Var ordfører i Oslo fra 2015 til høsten 2023.
En formidabel klassereise
Vi møtte henne noen dager før hun flytter ut av ordførerkontoret for godt, et rom med hygge og trivsel med utsikt til fjorden, til Akershus festning, Aker Brygge og Nesodden i det fjerne. På veggene henger bilder av Edvard Munch, og veggene er ellers dekorert med gyllen Biri halmtapet. Høytideligheten understrekes av den romslige takhøyden og treverket – alt i solide, norske materialer. Rommet er ikke forandret siden bygget ble innviet i 1950, ett år før Marianne så dagens lys, i en helt annen verden enn det storslagne Rådhusbygget.
Livet til byråkraten og politikeren Marianne Borgen kan i første rekke kjennetegnes som en formidabel klassereise. De første leveårene vokste hun opp i små kår hos besteforeldrene på Bislett i Oslo, på ett rom sammen med foreldrene og sin tre år eldre bror Erling. Tre år gammel kunne familien flytte inn i en egen leilighet i en av Oslos første drabantbyer, nærmere bestemt i en Selvaag-leilighet på Veitvet. Her vokste hun opp i et typisk arbeidsklassemiljø, slik det var på østkanten i Oslo på 1950- og 1960-tallet. En tid preget av måtehold og hardt arbeid, men også av samhold. Moren var hjemmeværende frem til Marianne var ni år, og faren jobbet blant annet på et lager. I fjorårets biografi «Mor Oslo – fra drabantbyen til rådhuset», skrevet av journalisten Hanne Mauno, får man innblikk i hvordan arbeiderklassebakgrunnen bidro til at hun tidlig drømte om å gjøre verden til et bedre sted. Både Marianne og Erling kan betegnes som barn av det norske sosialdemokratiet.
– Når jeg tenker tilbake på oppveksten, er det med takknemlighet. Det var en tid med optimisme og nye muligheter. Landet skulle bygges opp etter krigen, og selv om det var enkle forhold og langt fra overflod, var det samhold og dugnadsånd. Men det var også en tid for oppvåkning og sosialt engasjement, spesielt på 1960- og 1970-tallet da kampen mot atomvåpen, mot EF-medlemskap, for kvinnefrigjøring, likestilling og sosial rettferdighet var fokus.
Mulighet for utdannelse
Tryggheten de opplevde på 1950- og 1960-tallet, troen på at de kunne skape en bedre verden, og hvordan fellesskapet stilte opp for oss, dannet bakteppe. For egen del har Marianne for eksempel mye å takke Statens Lånekasse for, som ble opprettet i 1947.
– Den gjorde det mulig at jeg som kom fra arbeiderklassen kunne få muligheter til utdannelse. Frem til da hadde det nemlig kun vært forunt de som kom fra bemidlede familier å kunne studere. Enn si å fortsette skolegang etter syvende klasse. Ingen i min familie hadde hatt mulighet til utdannelse, og selv da jeg fortsatte på gymnasiet etter realskolen var det uvanlig i miljøet jeg vokste opp i, sier Marianne, som ikke hadde planer om at hun skulle studere sosiologi.
Som 20-åring visste hun knapt hva faget innebar, og det var nærmest ved et skjebnemøte hun ble satt på ideen om å søke seg inn på studiet på Blindern. Hun visste bare at hun ville jobbe for å redde verden og gjøre samfunnet til et bedre sted. Hun hadde et sterkt ønske om å hjelpe folk som trengte det og planen var å bli sosialarbeider. For å skaffe seg praksis for å komme inn på Sosialskolen, jobbet hun et år etter gymnasiet som førskolepraktikant til Sosialskolen på sosialkontoret på Grorud – og kjedet livet av seg med papirarbeid. Hun var blitt usikker på om sosialskolen var noe for henne, for hun ville jo drive aktivt sosialt arbeid og ikke bare sitte og diskutere størrelsen for utbetaling av sosialhjelp. En ettermiddag kom en mann i slutten av 20-årene innom, og de kom i prat. Hun fortalte at hun mistrivdes med jobben, og han foreslo at hun kunne studere sosiologi, en samfunnsvitenskap som studerer forutsetningene for, oppkomsten av og samspillet mellom samfunnets ulike elementer. Det skulle vise seg å bli et riktig veivalg og i tråd med hennes verdier.
Kulturkrasj
Mariannes livsreise førte henne ikke bare til en solid utdannelse. Men møtet med akademia ble et skikkelig kulturkrasj. Mange av medstudentene var fra Oslos vestkant og hadde gjerne velstående foreldre. De sparte studielånet til aksjer eller boligkjøp, mens foreldrene dekket kostnadene ved å studere. Mens Marianne og andre som var avhengig av studielån måtte jobbe ved siden av for å få det til å gå rundt. Selv jobbet hun på en ungdomsklubb på Haugenstua og i Narvesen-kioskene i Groruddalen gjennom hele studietiden. Miljøet på universitetet på Blindern var også turbulent. På Det samfunnsvitenskapelige fakultetet, der Marianne studerte, var Rød Front og ml-ernes maoisme i full konfrontasjon mot de som ikke var tiltrukket av samme politiske oppfatninger. Marianne, som var medlem av SF og var opptatt av kampen mot atomvåpen, kampen mot apartheid og mot EF – ble ofte en rød klut. Ml-erne definerte oss som sin «taktiske hovedfiende», sier Marianne med et smil.
Årene på Blindern skulle komme til å gjøre henne tøffere, til å heve sin røst og tilkjennegi sine synspunkter. Det var også der hun skulle møte mannen i sitt liv, hovedfagsstudenten i sosiologi, Lars B. Kristofersen. Han var like gammel som henne, gikk i samme gruppe for sosialpolitikk og var opptatt av medisinsk sosiologi. Begge var også SF-ere og delte verdisyn. Da begge var ferdige med studiene, giftet de seg i 1979 og har siden holdt sammen.
Inn i politikken
Marianne kom tidlig inn i politikken, og 29 år gammel ble hun SVs representant i bystyret i 1980. Det var med skrekkblandet fryd hun sto på talerstolen i bystyresalen i Oslo rådhus og holdt et av sine første innlegg som folkevalgt politiker. I januar 1981 ble hun mor for første gang, og vakte oppsikt fordi hun var blant de første som ammet babyen sin i rådhuset, sønnen Magnus. Siden gikk det slag i slag. Datteren Kjersti ble født i 1983, og takket være god arbeidsdeling i familien og hjelp fra besteforeldrene fikk de kabalen til å gå opp.
Begge var i fulltidsjobb, han som forsker på Statistisk sentralbyrå (SSB) og hun som konsulent i Kommunal- og arbeidsdepartementet. Etterfølgende år ble ikke mindre travle da Marianne ble headhuntet som kontorsjef og administrativ leder for Barneombudet under Barneombud Målfrid Grude Flekkerøy, der hun blant annet senere fikk jobben med å «holde styr» på Trond-Viggo Torgersen som Barneombud. Der jobbet hun frem til 1995.
– Av ham lærte jeg å ta plass, være litt mer uredd og foroverlent. Jeg lærte at det går an å bruke både humor og kultur for å formidle krevende saker, sier hun. Selv om deres veier skiltes, fortsatte de vennskapet. Blant annet på Trond-Viggos 70-årsdagen var Marianne selvskreven gjest.
Barns rettigheter
Høsten 1995 søkte Marianne seg tilbake til Oslo-politikken, etter 12 års fravær. Hun hadde nå blitt trebarnsmor. Samtidig hadde hun søkt ny jobb som avdelingssjef for sosial- og familiesaker hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, der Kåre Willoch var hennes over-ordnede. Men jobben ble kortvarig da hun ble kontaktet av daværende generalsekretær i Redd Barna, Tor Elden. De mente at Marianne med sin kompetanse og erfaring fra Barneombudet var den rette personen til å lede Redd Barnas rettighetssenter for barn. Hjertet hennes for barns rettigheter førte til nytt karriereskifte, og en stor fordel var at hun nå fikk gå inn som politiker igjen. 30 oktober 1997 kunne hun tre inn i Oslos bystyre igjen for SV.
– Hvordan har du klart å opprettholde energi til et aktivt politiker- og yrkesliv sammen med rollen som trebarnsmor?
– For det første har det vært spennende jobber, og for det andre får jeg energi av å møte folk – i tillegg til at jeg er samfunnsengasjert. Selv om jeg noen ganger har kjent høye skuldre, eller stress avhengig av situasjonen, får man trening. Jeg er ikke redd for å stå frem, men er opptatt av det budskapet jeg formidler. Da barna var små, kunne det selvfølgelig være stritt i perioder, men ettersom de vokste til har det nok heller vært mannen min som har sett mindre av meg, men uten å klage. Jeg husker da jeg nærmest ble kastet inn som ordfører av Raymond Johansen i 2015 og overtok rollen av Fabian Stang. I velkomstgave forærte Fabian meg to pledd i velkomstgave – ett som jeg kunne bruke når jeg tok en «powernap» på kontoret mellom alle oppdragene, og ett til mannen min til ensomme kveldsstunder. Både han og jeg har hatt god nytte av dem. Jeg er ellers sosial og glad i mennesker, og spesielt i jobben som ordfører har jeg dratt nytte av egenskapen. Å møte folk fra forskjellige miljøer rundt i byen og mangfoldet har vært og er fremdeles givende. Som ordfører har jeg gått mye rundt i byen, eller syklet rundt på elsykkelen min og snakket med folk i alle aldre og miljøer, noe som har gitt innblikk i de ulike situasjonene folk lever i, sier hun.
Frivillig arbeid
Under pandemiårene var det imidlertid ikke alltid enkelt å treffe folk fysisk. Likevel syklet Marianne de ca. åtte kilometerne til og fra kontoret fra rekkehuset på Østensjø. I en periode jobbet hun samtidig som frivillig i Kirkens SOS under Bymisjonen, der hun chattet med unge fra 30 år og nedover som slet med livene sine.
– Mange av dem slet med selvskading og selvmordstanker – og for å være godt nok forberedt til oppgaven måtte jeg ta et kurs. Der lærte jeg blant annet hvordan man kan snakke om et så krevende tema som selvmord og de spørsmålene man må stille. Jeg måtte være i stand til å gå inn i deres mørke, forteller hun.
– Er frivillig arbeid fortsatt noe du kunne tenke deg å gjøre mer av?
– Absolutt. Og det synes jeg også generelt eldre som har ressurser burde gjøre. Vi lever i et samfunn med store omveltninger og utfordringer, og vi som har levd en stund kan bidra med våre erfaringer og visdom på mange plan, blant annet innen idretten, kultur, omsorg for barn og eldre som sliter og mye annet. Frivilligheten er ikke bare at man gir av seg selv, men man får samtidig mye tilbake, sier Marianne Borgen.
