Mamma på sykehjem?

Søk råd
Er du usikker på om din gamle mor har krav på hjelp, er fastlegen et godt sted å begynne, men vær klar over at det ikke er fastlegen som bestemmer hvilke tilbud hun skal få.
– Mange pårørende gjør mye for sine foreldre, uten å ha undersøkt hvilke offentlige tjenester som kan være aktuelle, sier Inger Elise Walløe, leder for tjenestekontoret i Arendal kommune. Hun oppfordrer pårørende til å ta kontakt.

– Vi gir gjerne råd. Hvis mor allerede har hjemmesykepleier så snakk gjerne med dem først, men hvis det er snakk om et annet omsorgsnivå er det bedre å kontakte oss.

På kommunenes hjemmesider finnes kontaktinformasjon. Du kan også ringe sentralbordet og spørre etter bestillerkontoret eller tjenestekontoret. Selv om helsepersonell har taushetsplikt, så har de lov til å snakke med den som er oppgitt som nærmeste pårørende.
– Hvis brukeren ikke selv har bestemt hvem dette skal være, må familien bli enige seg imellom, sier Walløe.

Tungt ansvar
Elisebeth Nilson fra Egersund er fylt 70 år og bruker det meste av tiden på sine foreldre. Hun har selv helseplager og dermed lite overskudd til å dyrke pensjonisttilværelsen. Moren er 93 år og bor i egen leilighet, mens faren på 98 har kognitiv svikt (demens) og har flyttet til en kommunal omsorgsbolig. Veien fra å bo i egen enebolig til å få plass på bo- og omsorgssenteret har vært lang.

– Jeg søkte om plass til pappa og hadde mange møter med hjemmesykepleien, forteller Elisebeth. – De gjorde så godt de kunne, men noen måtte dø for at det skulle bli plass, og det tok nesten ett år. Jeg mener vi har altfor få omsorgsplasser i kommunen vår og synes det er forferdelig hvis pappa har fått plass fordi jeg har kjempet for ham. Det er forferdelig for dem som ikke har noen til å kjempe for seg.

Sykdommen gjorde at faren en periode var mye sint. Elisebeth og moren fikk mye kjeft, men han hadde respekt for svigersønnen, så det var lettere når han var med. Da foreldrene solgte eneboligen sin og kjøpte en leilighet tre etasjer over Elisebeth og mannen hennes ble det mye enklere for dem å stikke innom.
– En stund senere ble han utredet av en fantastisk lege i Stavanger som etter hvert tok kontakt med kommunen. Da fikk han plass, først på sykehjemmet i påvente av ledig plass i omsorgsbolig. Etter å ha flyttet et par ganger havnet han i bofellesskapet hvor han nå bor. Der trives han godt og de som jobber der er enestående.

Omsorgen for foreldrene har utviklet seg til å bli et engasjement for andre. Blant annet er hun leder av pårørenderåd for dagsenteret og demente der faren bor. Det startet med at lokalavisen tok kontakt og ba om et intervju. Etter intervjuet ble det en enorm reaksjon fra alle slags pårørende.
– I flere måneder stoppet mange meg på gaten og fortalte at de var glade for at noen snakket for dem. Damer i 80-årene gråt mens de fortalte sine historier og sa at de ikke orket mer. Eldre pårørende sliter gjerne med sine egne ting samtidig som de steller for sine ektefeller. Det er uverdig at de påføres denne belastningen.

I det siste har morens allmenntilstand blitt dårligere, så nå ønsker også hun å flytte til en omsorgsbolig.
– Vi har sendt søknad, men hun er langt bak i køen, forteller Elisebeth

Snakk om hva som skal skje
Eldrepsykolog i Trondheim kommune, Ane Bjøru Fjeldsæter, mener at det aller beste er å være i forkant. Familien bør snakke sammen om sårbarhet og svekkelse lenge før situasjonen oppstår.
– Vi må tørre å prate om hva som skal skje når vi ikke lengre klarer å ta vare på oss selv, sier hun. – Hvis samtalen skal tas når krisen er et faktum, er det for sent. Da har kanskje den det gjelder kognitiv svikt. Det er vanskelige betingelser for den gode samtalen. Snakk tidlig om hva som er greit at du hjelper med, og hva som vil oppleves som invaderende. Er det greit for pappa at du hjelper ham på do? Hvor går grensen for når mamma trenger hjelp til renhold? Ønsker hun at du går ned i stillingsprosent for å ta deg av henne? Er det aksept i familien til å kjøpe private tjenester, for eksempel for å ta med mor på kafé?

Ikke krav på sykehjemsplass
– Man har ikke krav på sykehjemsplass, men man har krav på forsvarlig helsehjelp, sier Inger Elise Walløe. Før man får tilbud om en langtids sykehjemsplass foretas en kartlegging og vurdering av behovet, gjerne gjennom et korttidsopphold eller utprøving av tjenester i hjemmet.

Ofte er det den det gjelder som selv søker, sammen med pårørende. Det kan også være meldt et behov fra en fastlege eller sykehuset. I andre tilfeller kan en akuttsituasjon med innleggelse på sykehus avsløre at det trengs mer hjelp.
– I denne prosessen forholder vi oss primært til brukeren selv og hennes ønsker og behov, men om nødvendig blir pårørende innkalt til møte eller telefonsamtale. Du kan ikke søke om plass på vegne av din mor. Da må det i tilfelle fremkomme at hun selv ikke har samtykkekompetanse, forklarer Walløe.

Hun bekrefter at det hender at de anbefaler langtidsplass på institusjon, men at brukeren ønsker ikke å flytte. – Da er vi forpliktet til å gi hjelpen i hjemmet så lenge det er snakk om punkttjenester, men har man for eksempel behov for fast nattevakt kan vi normalt ikke tilby det. For å slippe å flytte blir noen urimelige og forlanger mye, spesielt av sine døtre. Da kan vi sette oss sammen med dem og hjelpe de pårørende til å fritas fra dårlig samvittighet.

Det vil sjeldent være snakk om tvangsflytting. Kommunen vil alltid forsøke tillitsskapende tiltak. I noen tilfeller kan man starte med å prøve en korttidsplass, og så blir brukeren gjerne fornøyd likevel. – For dem som bor slik at de ikke har mulighet for å komme seg raskt nok ut hvis det skulle oppstå en brann, kan brannvesenet kan være en god pådriver.

Uenighet i familien
Det er ikke alltid søsken er enige i at mor eller far bør flytte på sykehjem.
– Bruk god tid og snakk godt sammen i forkant, sier eldrepsykolog Ane Bjøru Fjeldsæter. – Når valget er gjort, er det viktig at alle slutter opp om beslutningen. Uenigheter mellom pårørende er et dårlig grunnlag for et godt samarbeid med sykehjemmet.

Fjeldsæter understreker at den som er mest bekymret må få komme til orde. Vær nysgjerrig på den/de andres perspektiv. Hva har broren din lagt merke til som du ikke vet? Å flytte er et stort livsvalg og kan virvle opp vanskelige følelser. Samarbeidet mellom de pårørende er viktig, og dersom kommunikasjonen har låst seg anbefaler Fjeldsæter å oppsøke et familievernkontor.

– Mange pårørende strekker seg veldig langt og får hverdager som er helt ulevelige, fortsetter hun. – Avklar med søsken eller annen familie hva dere sammen kan bidra med. Kanskje klarer du hverdagene hvis andre stepper inn en periode?

Omsorgstrappa
Veien fra å klare til seg selv til sykehjem er en lang prosess.
– Kommunens mål vil alltid være å finne løsninger slik at folk kan bo lengst mulig hjemme, sier hjemmesykepleier Sonja Lonebu i Grimstad kommune. – Det ønsker de aller fleste selv også, spesielt de som fortsatt bor der de etablerte seg som unge. For dem er kjærligheten til hjemmet og nær- miljøet ekstra stor.

Hun mener det er viktig at pårørende som bidrar sterkt til at foreldrene kan bli boende hjemme, kjenner til at kommunene tilbyr avlastning i form av dagsenterplass eller korttidsopphold på institusjon. En trygghetsalarm kan bidra til at mor eller far kan være mer aktiv i boligen og hagen. Andre tilbud er matombringing og hjemmehjelp som gjør rent i boligen.

– Vi hjelper med personlig hygiene, matlaging og medisiner. Det viktigste tilbudet er nok besøk av hjemmesykepleier, to til seks besøk i løpet av døgnet er vanlig, forteller Lonebu. Kommunen har også et innsatsteam bestående av fysioterapeut, ergoterapeut og sykepleier som hjelper den enkelte med å gjenoppbygge ferdigheter og finne nye måter å gjøre ting på slik at brukeren blir mer selvhjulpen.

Hverken hjemmehjelp eller sykepleier kjører til fastlege eller tannlegen, brukeren må enten få hjelp av andre eller benytte taxi. Fastlegen plikter kun å komme på hjemmebesøk til pasienter som ikke klarer å komme til legekontoret.
Hjemmehjelp er en betalingstjeneste, mens de andre tilbudene er gratis. Har man råd til det, er det også mulig å kjøpe avlastning hos private firmaer.