Christina trodde hjerteinfarktet bare var litt kvalme

UVEL OG KVALM

Vi besøker Christina hjemme i Åsgårdstrand, der hun bor sammen med ektemannen. Hun forteller at de hadde vært samboere siden 2002, og at ektemannen fridde etter at Christina ble syk. Paret giftet seg sommeren 2023 på Fulehuk fyr i Vestfold. I dag har Christina også besøk av sin kollega Peter Meyer. Det var han som fattet mistanke om alvorligere sykdom.

– Det var egentlig tilfeldig at jeg hørte hva Christina sa til en annen kollega under bursdagslunsjen. Jeg satt tilfeldigvis rett overfor henne, og det var litt stille, da en tale nettopp var avsluttet, sier Peter, og gjengir ordene:

– Jeg har sovet dårlig, er kvalm og uvel, og føler litt trykk i brystet. Jeg må hjem.

I Peters ører ringte alarmklokkene, og han ba stille og rolig Christina bli med inn på rommet ved siden av. Der satt de to i hver sin stol, og Peter sa ganske enkelt at han tok kontrollen. Christina protesterte ikke. Hun husker ikke alt, så det er Peter som forteller. Han stilte flere spørsmål. Da Christina bekreftet at hun hadde vondt i kjeven, ringte Peter 113, og ba en kollega hente hjertestarteren. De befant seg i Røde Kors’ lokaler i Tønsberg, der begge jobber.

– Jeg passet ellers på at vi var alene, så Christina skulle slippe så mye oppstyr. Hun fikk ikke hjertestans, men jeg forsto at hun var alvorlig syk, sier Peter.

– Heldigvis var ambulansen kjapt på plass. Da den kjørte av gårde mot Sykehuset i Vestfold, ringte jeg Christinas mann, som satte seg i bilen og kjørte direkte til sykehuset. 

HJERTESYKDOM I FAMILIEN

Christina er oppvokst i Øygarden, og flyttet til Bergen for å gå på Handelsgymnas da hun var 16 år. Videre tok hun utdanning innen markedsføring på BI i Oslo. I 1982 flyttet Christina så til Tønsberg. Hun har to barn og tre barnebarn, to bonusbarn og tre bonusbarnebarn. 

– Det er alltid koselig når familien kommer på besøk, og vi er sammen så ofte vi kan, selv om vi bor på ulike kanter av landet, sier Christina.

– Bortsett fra det siste året, har jeg vært i god form hele livet, aktiv og sosial, og sprek nok til å være med på det meste. Før hjerteinfarktet var jeg kun innlagt på sykehus tre ganger, det var da jeg skulle føde.

Christina forteller at hun kommer fra en familie med mye kjent hjerte- og karproblematikk. Morfar var polsk og mormor fra Ukraina/Russland. De bodde i England frem til 1960, der de fikk en stor familie. Men ingen av de seks døtrene deres ble 70 år.

– Både mamma og tantene mine døde av hjerteinfarkt, sier Christina, som var 24 år da hun mistet moren. Det ble hennes første møte med døden.

– Pappa døde fem år senere, han fikk også hjerteinfarkt. Den ene søsteren min er død. Den andre, på 71 år, har også hatt hjerteproblematikk, men er heldigvis fortsatt i full vigør. En av brødrene mine har hatt utfordringer med hjertet, mens de to siste har sluppet unna.

OMSORG I FOKUS

Til tross for sykdomshistorikken i familien, bekymret ikke Christina seg for at hun kunne rammes av hjerteinfarkt. På grunn av høyt blodtrykk og høyt kolesterol, begynte hun med medisiner allerede i 2014.

– Det er flaut å si det, men jeg tenkte at sånne medisinske greier var det fastlegen min som skulle ha kontroll på, sier Christina, som trodde at en årlig helsesjekk var garanti god nok.

– Nå skjønner jeg at vi selvsagt må ta ansvar og ha innsikt i egen helse, ved hjelp av fastlegen og eventuelt annet helsepersonell.

Peter skyter inn at det er viktig at mennesker bryr oss om hverandre, også på arbeidsplassen. Han har lang fartstid i Røde Kors, der han begynte som frivillig i 1977 og ble fast ansatt i 1995. Han har fått god opplæring og har hatt ulike stillinger, blant annet som ambulansefaglig konsulent på nasjonalkontoret.

Peter jobber nå på distriktskontoret til Vestfold og Telemark Røde Kors, med kontorplass i Tønsberg. Hans fagområder er beredskap, hjelpekorps og førstehjelp.

Christina jobbet tidligere som selger. Men som det omsorgsmennesket hun er, takket hun ja til fast stilling i Vestfold Røde Kors i 1993. Hun begynte som leder for hjelpetelefonen for barn, har jobbet med eldre og ensomhet, flyktninger/migrasjon og andre sårbare grupper innen omsorgsfeltet.

– Det eneste jeg ikke har jobbet med, er redning og beredskap, sier Christina.

– Men det har heldigvis Peter.

Han oppfordrer også andre arbeidsplasser til å skape et miljø der de ansatte naturlig bryr seg om hverandre.

– Man kan gjerne starte med førstehjelpskurs i bedriften, og sette søkelys på å tørre å spørre og å våge å gjøre noe. Kunnskap skaper trygghet. Det er også greit at alle vet hvor nærmeste hjertestarter er.

HJEMME ETTER EN UKE

Om kvelden torsdag 16. februar 2023 følte Christina seg litt uggen da hun kom hjem fra jobb. Hun hadde ikke feber, så hun regnet med at hun bare var sliten etter en hektisk periode. Hun beundret sin nyinnkjøpte hvite skidress, som hun skulle ha med på tur til hytten på Gautefjell fredag etter jobb.

– Jeg våknet på natten og var kvalm på en måte jeg ikke hadde kjent før. Diaré hadde jeg også, så jeg tilbragte noen timer på do før jeg sovnet i sengen min igjen, sier Christina.

– Jeg dro på jobb som vanlig om morgenen, iført hvit kjole i anledning sjefens bursdagsfeiring. Resten er som Peter fortalte.

Christina husker at hun gikk inn i ambulansen selv, der hun kastet voldsomt opp. Hun opplevde de fire minuttene kjøreturen tok som dramatiske, hun følte hun hadde null kontroll. På sykehuset fikk de av henne den illeluktende hvite kjolen og la henne på isolat. Mannen fikk være hos henne, og Christina, som lå med full hjerteovervåkning, følte seg egentlig overraskende frisk.

Tårene kommer lett når Christina forteller. Det er emosjonelt å gjenfortelle hendelsen, selv om det ikke er noe hun tenker på til daglig. Hun synes mest synd på mannen og resten av familien, som var så redde.

– Etter noen dager ble jeg kjørt i ambulanse til Rikshospitalet, der jeg fikk satt inn tre stenter i hjertet. Kirurgen førte en sonde fra blodåren i håndleddet og opp til hjertet, forteller Christina, fremdeles forundret over at slike inngrep er mulige.

– Dagen etter ble jeg kjørt tilbake til sykehuset i Tønsberg, der jeg ble dulla med noen dager til, og en uke etter den dramatiske hendelsen var jeg hjemme igjen.

Christina forteller at hun fikk enda flere medisiner, men at hun følte seg så frisk at hun var tilbake på jobb to uker senere. Hun skryter av det norske helsevesenet og opplevde at hun ble og blir fulgt godt opp hele veien.

SER FREMOVER

Tilsynelatende fungerte Christina helt som før etter hjerteinfarktet. Inntil hun tråkket over på vei ut med søpla 8. mai samme år. Hun brakk det ene beinet og forstuet det andre, og ble dermed sittende for det meste inne.

– Fallet slo livskiten ut av meg, og jeg har ennå ikke kommet meg. Det ble heller ikke bedre av at jeg ble skikkelig syk av korona.

Christina jobber nå 20 prosent. Hun har lært seg å lytte til kroppens signaler, og terskelen for å oppsøke lege er mye lavere enn før.

Christina forteller at hun begynte på Hjerteskolen i regi av Sykehuset i Vestfold rett etter hjerteinfarktet. Hun har lært mye gjennom den teoretiske delen, og trimmen to ganger i uken er viktig for henne. Det ble en ufrivillig pause på knapt to måneder på grunn av beinbruddet, og det kjentes godt å komme tilbake.

– Jeg er ferdig der, men jeg har fått tilbud om ett års oppfølging og behandling på Kysthospitalet i Stavern, og ser frem til å begynne der, sier Christina som er takknemlig for at hun gikk på jobb den dagen, og at Peter oppfattet at hun var alvorlig syk. Ikke minst er Christina takknemlig for all hjelp fra et fantastisk helsevesen.

– Den hvite skidressen henger riktignok fortsatt ubrukt i skapet. Men kanskje en dag?