Kan jeg forlate min syke mann?

SPØRSMÅL: Jeg er en kvinne på 65 som har opplevd en stor sorg etter at min atskillig eldre mann fikk diagnosen Alzheimer for mange år siden. Vi har levd mye av livet sammen og har to barn som begge er i slutten av 20-årene. Da han fikk diagnosen bestemte jeg meg for å finne en ny kjæreste når tiden kom, og han ble så dårlig at han forsvant inn i sin egen verden. Noe også vi snakket litt om og han bifalt, mens han ennå var oppegående.

Det har gått gradvis nedover med hans åndsfriskhet de siste årene. Nå bor han på sykehjem og trenger hjelp til alt. Jeg besøker ham nesten hver dag, men jeg får ikke kontakt lenger, så jeg har allerede tatt farvel med ham.

Jeg er egentlig svært utadvendt og trives best med å være i parforhold. Å ikke ha noen der, som ser meg og oppmuntrer meg, gjør vondt. Livet blir ensomt. Selv om jeg har noen gode venninner, savner jeg noen å snakke med over middagen og jeg savner noen å utveksle meninger med når jeg ser engasjerende programmer på TV. I tillegg til jeg ønsker meg en reisekamerat, en å dele kulturbegivenheter med og en å ha sex med.

Mine barn har reagert svært negativt på at jeg er rede til å finne meg en ny mann i livet mitt, i hvert fall så lenge faren deres lever. De tar imidlertid ikke ansvar for ham. De avlegger noen korte besøk mens de besøker meg i barndomshjemmet. Jeg har inntrykk at de ikke helt vil forsone seg med at den faren de hadde er borte for bestandig. Begge bor i utlandet og er her bare en til to ganger i året. Den siste gangen de var her hadde vi noen opprivende krangler, der de beskyldte meg for å være kynisk og kald som ønsket en ny mann. Jeg synes de er urettferdige, særlig fordi det virker som om de ikke helt skjønner min situasjon.

Nå har også møtt en ny mann som virker svært spennende. Jeg møtte ham på en reise jeg gjorde for å få litt mer overskudd, glede og avstand fra ellers traurige hverdager. Vi fant raskt tonen, men begynte først å flørte og utvikle forholdet videre etter vi kom hjem. Vi sees ikke så ofte siden vi dessverre bor i hver vår by. Under de siste samtalene har vi snakket om at vi begge er flyttbare og at vi ønsker å bruke mer tid sammen, kanskje også utenlands.

Hva synes du om mitt valg? Er jeg egoistisk? Bør jeg vente? Jeg synes livet jeg har igjen er for kort til å tilbringe tiden ved en sykeseng når jeg er fullstendig ukjent for ham som ligger i den.

Eva

SVAR: Det virker som om du allerede på mange plan har tatt farvel med din ektefelle og dine barns far, og beholder de gode minnene. Det har unektelig vært en lang og vond prosess, som ingen helt ut har kunnet dele med deg. Det at du og din mann ble enige om at du kunne leve livet videre da dere skjønte hvor det bar, er noe du bør poengtere overfor barna dine. Det gjør lettere at de ikke føler du er illojal overfor ham.

Det virker derimot ikke helt som barna deres har tatt inn over seg denne prosessen, som ofte er uunngåelig når en blir dement, og som alle må takle på sin måte. De har kanskje sett det hele på så lang avstand at de har reagert med fornektelse på tingenes tilstand, og det er mulig de fortsatt kun husker sin far som den gode faren han har vært for dem. Mens du har sett hele prosessen på nært hold, og har måttet forholde deg til hans sykdom på en annen måte enn de har gjort under sine korte besøk.

Det er også mulig de ikke bare sørger over at den faren de har hatt er borte for bestandig. Kanskje det at du vurderer å flytte også gjør det vanskeligere for dem å forsone seg med dine valg. Om du flytter gjør det at de også mister barndomshjemmet og dermed siste rest av fotfestet fra barndommen.

Mulig du kan hjelpe dem om du forsikrer dem om at du vil være der for dem selv om du flytter, og selv om du finner deg en ny mann. Du er fortsatt like mye mor for dem. Du må få dem til å skjønne at det kan være at det er de som er egoistiske og litt umodne, når de mener du bør ofre deg for et forhold som ikke lenger gir deg det du trenger. At det er ditt liv det gjelder, og de ikke har rett til å sette seg til doms over dine valg.