Jorunn har hatt kreft fire ganger

– Om det har sammenheng med den første runden med kreft, kan ingen gi noe sikkert svar på.

SJEKKET SEG

Vi besøker Jorunn hjemme i Åsgårdstrand, der hun bor i enebolig med sin mann og tre hunder av typen engelsk bulldog. Hunder har vært Jorunns lidenskap hele livet, og hun begynner å fortelle fra barndommen.

– Vi flyttet ganske mye i inn- og utland på grunn av fars jobb. Likevel hadde jeg en trygg og morsom barndom. Vi bodde lenge i Oslos første drabantby, Lambertseter, og det var et godt sted å vokse opp. Det var alltid noen å være sammen med, og jeg har fremdeles god kontakt med en av venninnene fra den tiden.

Kjernefamilien besto av mor, far, storebror og Jorunn. Mormor var også med på lasset.

UT PÅ TUR

Jorunn forteller om foreldre som dro barna med på turer i naturen. Familien hadde alltid hund, og Jorunn kan ikke tenke seg et liv uten én eller flere firbente venner.

– Jeg hadde spesielt sterke bånd til mor og mormor. De var gode forbilder, som jeg minnes med kjærlighet. Vi kunne snakke om og diskutere absolutt alt, og jeg lærte utrolig mye av disse flotte damene.

– Morfar døde av mage/tarmkreft, og mor hadde både godartede og ondartede kuler flere steder i kroppen. Mor innprentet meg viktigheten av å sjekke seg, så jeg har bestandig fulgt anbefalingene og tatt både mammografi og celleprøver.

Jorunns mor ble 76 år, altså fire år eldre enn Jorunn er nå. Og Jorunn setter spørsmålstegn ved bestemmelsen om at de offentlige programmene for mammografi og livmorhalsprøve stopper når man er 69 år. I dag lever de fleste et aktivt og godt liv mange år etter dette. Dessverre er det mange som får kreft i godt voksen alder også.

– Er ikke kvinner 70+ verdt noe lenger? undrer Jorunn ettertenksomt.

ALLTID VÆRT AKTIV MED HUNDER

Hundemiljøet har betydd mye for Jorunn gjennom hele livet. Hun har vært medlem av Oslo-marka trekkhundklubb siden hun var 12 år, og er også medlem av den såkalte «Oldermanns-ligaen». Der har hun både gamle og nye venner, og det er mye moro og hygge når gjengen møtes.

– Jeg var innom håndball og langrenn, men hunder var og er min lidenskap. Det å trene aktivt med hund, har gitt meg mange gleder – og også styrke til å takle motgang.

Jorunn fikk tre barn, en datter og to sønner. Hun er en allsidig dame med utdannelse både som kokk og lærer. Hun har drevet transportbyrå, restaurant og pub, og liker orden og struktur. Hun forteller at sjokket var stort da hun som 31-åring fikk påvist livmorhalskreft. Barna var ett og fem år gamle, og Jorunn var livredd for å dø fra dem.

– Jeg ble raskt operert av en fantastisk lege, som også ble min trygghet og støtte etter operasjonen. Jeg ville ikke belemre noen, og fortalte kun de nærmeste at jeg hadde kreft. Andre fikk bare vite at jeg var syk. Senere har jeg innsett at alt blir lettere når man velger åpenhet.

STØDIG KLIPPE

Den dagen Jorunn fikk vite at kreften ikke hadde spredd seg, gråt hun – og tenkte at livet kanskje kunne gå videre likevel. Ventetiden hadde vært preget av så mye redsel og negative tanker. Jorunn er evig takknemlig for legen som tålmodig lyttet og var hennes stødige klippe i den vanskelige tiden. Legens positivitet smittet over på Jorunn, og ga henne troen på livet tilbake.

– Jeg gikk til kontroll hver tredje måned og måtte vente én måned hver gang på resultatet det første året. Det var tøft psykisk. Fikk jeg ikke brev, var alt bra. Og da jeg etter tre år ble erklært kreftfri, var jeg takknemlig og glad. Nå visste jeg at jeg ikke skulle gå i kjelleren. Året etter fikk jeg mitt tredje barn, sier Jorunn og smiler.

RAMMET IGJEN

Nå fulgte noen flotte, aktive år med familieliv og hunder. Men da Jorunn var 38 år, oppdaget hun en kul under magehuden. Dette viste seg å være hudkreft. Kul nummer to dukket opp i ansiktet, og senere har flere kuler oppstått. Hver kul må fjernes kirurgisk.

– Jeg ble redd da jeg fikk hudkreft også, bare ordet kreft er skummelt. Men jeg har opplevd å bli fulgt godt opp, og den siste tiden har det dukket opp færre kuler enn i starten, sier Jorunn som slo seg til ro med at hudkreften er noe hun må leve med. Livet var fint i mange år.

– Da jeg var 61 år, ble det på mammografi oppdaget brystkreft, men jeg fikk ikke panikk denne gangen. Jeg ble raskt operert og fikk stråling etterpå, sier Jorunn som selv kjørte ti mil hver vei til Ullevål sykehus annenhver dag, og fikk til sammen 15 strålinger. Mannen jobbet i Nordsjøen, og var i perioder borte. 

– Jeg klarte til og med å delta på en hundeutstilling mens jeg holdt på med stråling. Men etter hvert ble jeg veldig sliten. I etterkant har jeg dessverre også fått fatigue, og må passe på å porsjonere ut den energien jeg har.

ENERGIEN FORSVANT

Jorunn beskriver brystet etter strålingen som en gammel, morken skumgummimadrass. Men det verste var at kreftene liksom rant ut av armene hennes, og hun ville bare sove. Først da hun fikk hjelp til å sette sammen en riktig kombinasjon av vitaminer og mineraler, kjente Jorunn etter en tid at kreftene vendte tilbake.

– Jeg er nøye med kostholdet, lager nesten all mat fra bunnen. Det går mest i fisk og vilt, og jeg bruker de gamle melsortene når jeg baker.

Jorunns blodprøver gjenspeilet det sunne kostholdet, helt til leverprøvene begynte å bli dårlige i 2018. Dette følges nøye opp. Året etter fikk hun også hjerteflimmer, og igjen ballet det på seg med utfordringer som kronisk tarmsykdom og betennelse i gallegangene.

KUL I HODET

Nå fulgte en periode med utprøving av medisiner. Og etter en CT ble det oppdaget en kul i hodet.

– Det er tre år siden svulsten ble oppdaget, og den vokser ikke. Om den er ondartet eller ikke er det ingen som vet. Så lenge den holder seg i ro, vil legene unngå operasjon. Jeg må være obs på eventuell hodepine eller synsforstyrrelser. Dessuten må jeg ikke gå for raskt ned i vekt, fordi halve kulen er dekket av fett.

Jorunn har valgt å ikke bekymre seg mer, bare følge med og leve fornuftig. Situasjonen er annerledes nå, barna er vel i havn og selv er hun pensjonist. Til sammen har Jorunn og mannen ni barnebarn. Hun koser seg med familien, og hun er takknemlig for å ha møtt så mange hyggelige og oppløftende personer på sin vei.

– Jeg driver fortsatt aktivt med hund, og det har vært hunder med meg gjennom alle sykdomsperioder, noe som har vært til enorm trøst. Dessuten har de fått meg ut og i aktivitet. Det er jo nesten utrolig at jeg har overlevd alt dette, og jeg er svært takknemlig for all hjelp og støtte hele veien.

SNAKKER MED ANDRE

Jorunn forteller at hun er medlem av Kreft-foreningen, men at det først er nå behovet for å snakke med andre kreftoverlevere har meldt seg. Hun har opplevd kreft som en ensom sykdom, og oppfordrer andre til å være åpne og snakke om diagnosen sin. Hun håper også at hennes historie viser at man kan leve et godt liv til tross for at man har hatt kreft.

– Familien og hundene betyr alt. Vi liker også å reise, og nå har jeg operert øynene for grå stær. Jeg må jo kunne kjøre bobilen, sier den driftige damen med et stort smil. – Veien blir til mens man går, og jeg har enormt mye å glede meg over.