Jeg vil omfavne å bli 60!

Anne Marit ble ansatt i magasinet som redaktør det året hun fylte 40 år, og ble tre år senere tilsatt av Aller Media som ansvarlig redaktør og daglig leder i det suksessrike magasinet. Det vakte oppsikt, ikke minst i lokalpressen i Bergen der Bergensavisen i et portrettintervju med henne brukte tittelen «Hun under 60». Det er også det eneste intervjuet sjefredaktøren noen gang har stilt opp på. Men selv om hun har vært privat, har de personlige historiene hennes ført til at mange av de to hundre tusen leserne føler de kjenner henne. Litt i alle fall. 

– Jeg synes det er flott å være personlig og vise litt av hvem jeg er og hva merkevaren vår står for. Mine personlige verdier gjenspeiler seg i den jobben og det arbeidet jeg utfører, og da er integritet, tydelighet, ærlighet og rettferdighet viktig for meg. For ikke å glemme kjærlighet. Og nettopp kjærlighet til merkevaren VI OVER 60 og mine trofaste lesere er drivkraften bak mitt engasjement, min begeistring og min utholdenhet i stillingen, sier hun.

Tar målgruppene på alvor 
Det er ingenting som gleder sjefredaktøren mer enn når lesere kommer bort til henne og sier «jeg er medlem hos deg». 

– Da blir jeg stolt og glad og føler virkelig at jeg og superteamet mitt har lykkes. Vi ønsker å være nær leserne, være til nytte, gjøre en forskjell i deres liv og bygge lojalitet. Vi vil at de skal tenke på oss som «venninnen som kommer på besøk» med masse nyttig informasjon, klokskap og råd. At de skal føle seg som en del av et fellesskap. Vi tar både leserne våre og de vi intervjuer på stort alvor, og det tror jeg merkes i spaltene. Der andre er overfladiske, går vi dypere. Våre eksperter og journalister leverer kvalitetsstoff du kan stole på og basere dine valg og avgjørelser på. Det forplikter. Vi må være etterrettelige og seriøse, og skikkeligheten vår tror jeg også er mye av grunnen til at vi gjennom flere tiår har vært attraktiv og betydningsfull for mange. 

Nå er sjefredaktøren på gli. 

– Godt voksne trenger troverdig redaktørstyrt innhold der eldre kommer til orde og synes. Vi er det magasinet som garanterer for at du er oppdatert på rettigheter, regler og muligheter i en ny livsfase. Det har vi aldri tatt lett på, og det er også derfor vi holder oss på pallen som Norges tredje største magasin. Vi har en «mission». Vi skal gjøre livet til norske menn og kvinner over 60 litt bedre, litt enklere og være en nyttig lykkepille. I vårt magasin slipper eldre til og får en stemme. Det er viktig for samfunnsdebatten, for å synliggjøre en målgruppe som snart er større enn antallet unge i landet. Jeg har jobbet aktivt for å fremme godt voksne sine interesser og status i samfunnet i alle disse årene. Det er for mye aldersdiskriminering og stigma, og selv om det er blitt bedre, er det fortsatt en jobb å gjøre. Ikke minst i synet på eldre arbeidstakere, som i for stor grad utestenges fra yrkeslivet mot sin vilje. Norge trenger flere hender i arbeid fremover og seniorer er en verdifull ressurs som ikke kan utelates og ignoreres, sier sjefredaktøren.

Asfaltjente fra Sandviken 
Anne Marit har selv vært yrkesaktiv og jobbet i mediabransjen siden hun var 18 år. Hun startet sin journalistkarriere som lærling i lokalavisen Åsaneposten, var innom Bergens Arbeiderblad før hun ble hentet til jobben som journalist i fiskeriavisen «Fiskaren». Der jobbet hun hovedsakelig med oppdrettsnæringen i fem år, før hun ble tilbudt jobb i bransjens eget medlemsblad «Norsk Fiskeoppdrett». 

– Jeg var 22 år og ung asfaltjente da den kvinnelige redaktøren i «Fiskaren» ansatte meg. Jeg var til og med gravid med mitt andre barn, og tenkte at «det var den jobben». Dessuten kunne jeg ingenting om næringen, byjente som jeg er. Født og oppvokst i Mulen i Sandviken i Bergen, og med liten erfaring fra primærnæringene.

Ingen ambisiøs karriereplan 
– Men redaktøren ville ha meg, og koblet meg opp til mentorer i næringen som «lærte meg opp» innen fiskerifaget. «Fiskaren» var fiskernes bibel, og det var med ærefrykt jeg begynte å skrive kommentarer om ditt og annet. Men ganske raskt fikk jeg gode tilbakemeldinger på pennen og fagkunnskapen min, og ble faktisk værende som en kritisk penn i bransjen i mer enn seksten år. Først som journalist, deretter som ansvarlig redaktør. Jeg ble også tildelt «Breiflabbprisen» av Fiskeridirektoratet for min journalistikk. Og fikk utmerkelser og oppmerksomhet som ga meg selvtillit, sier hun. 

Det var spennende år med mye reising verden rundt, ny kunnskap og viktige relasjoner. 

– Jeg vokste mye som menneske i disse årene, fikk masse utfordringer og stort ansvar. Og ikke minst fikk jeg bevist for meg selv at jeg kunne få til det jeg ville, om jeg bare ville det nok og jobbet hardt. Og jeg har alltid jobbet hardt og målrettet, selv om jeg aldri har hatt en karriereplan eller oppfattet meg selv som ambisiøs, sier Anne Marit.

Livsoppgaven som mor 
Anne Marit møtte ungdomskjæresten allerede som 15-åring, fikk to barn med ham og ble skilt før hun var 30 år. En vennskapelig skilsmisse, men med sår, arr og utfordringer i etterkant. Som alenemor til to barn på fem og syv år måtte hun sjonglere jobben som ansvarlig redaktør og yrkesutdanningen sin på en balansert måte. Pappa og mormor stilte opp, det gjorde dagmammaen også. 

– Barna har alltid vært min førsteprioritet. Jeg var bare 21 år da jeg ble mamma for første gang, så jeg måtte etter hvert finne en måte å leve livet på som balanserte yrkeslivet med rollen som alenemor. Jeg måtte også fylle på med utdannelse for å stå på egne bein, og tok først en bachelor i prosjektledelse, før jeg tok en Master in Management på BI, sier hun.

Klart det var krevende, men med god planlegging, struktur og riktige prioriteringer gikk det fint. 

– Ungene ble med på jobbturer, jeg jobbet litt hjemmefra – og jeg har alltid elsket jobben min. Det hjelper! Hadde også et godt nettverk rundt meg, det er viktig å spørre om hjelp. Vi kan ikke klare alt alene. Jeg ser tilbake på disse årene med glede og takknemlighet. Det å være mor har alltid vært min viktigste livsoppgave, sier Anne Marit, og forteller at da hun nærmet seg 40 år, kjente hun at det var på tide å gå videre. Etter en kort visitt som gründer og kommunikasjonskonsulent, ble hun kontaktet om jobben i magasinet VI OVER 60. 

– Jeg fikk en SMS fra redaksjonssjefen som hadde jobbet med meg tidligere. Han ba meg stikke innom, og der møtte jeg ham og sjefredaktøren – og resten er historie. Jeg fikk tilbudet om stillingen som redaktør allerede dagen etter, og det var hjertet som valgte. Jeg elsker å skrive, elsker storytelling, elsker printmagasiner og VI OVER 60 var et suksessblad jeg virkelig så opp til. For en mulighet, for en glede! 

Topplinje og bunnlinje 
– Da magasinet etter et par år ble kjøpt av Aller Media, tilbød de meg stillingen som publisher. Jeg nølte, grublet, rådførte meg – og endte med å takke ja. Rollen som sjefredaktør for magasinet og daglig leder i selskapet Grieg Media – som var utgiver og nå 100 prosent datterselskap i Aller Media – føltes enormt utfordrende. Riktignok visste jeg at jeg hadde nese for god journalistikk, at pennen var god. Men det å ha ansvar for et mediehus med 26 ansatte innenfor en rekke fagområder, føltes over-veldende. Jeg måtte være god på både det kreative og det kommersielle. Dette var butikk, og eierne var klare på at det var topplinjen og bunnlinjen det handlet om. Vi måtte tjene penger.

– Jeg husker jeg sov dårlig de første månedene, kravene om å levere var tøffe, jeg måtte sette meg inn i komplekse problemstillinger og nye fagområder, men jeg fikk hjelp av et godt lederteam på huset og styret mitt. Jeg er faktisk stolt av at vi gjennom mine 16 år som leder årlig har levert en tosifret millionbunnlinje og driftsmarginer på rundt 30 prosent. Vi har vært magasinet som har gått motstrøms og holdt fast ved profilen og kvaliteten vår. Vi har villet gjøre en forskjell, og det har vi klart ved hjelp av entusiasme, kompetanse og genuin interesse for leserne våre, sier Anne Marit, som også har fått bruke sitt forretningstalent gjennom årene. 

VI OVER 60 er kjent for sine mange leserturer, eventer og seniorsamlinger. Det var også gjengen hennes i Bergen som utviklet et langtidsferie-konsept i Syden, som er blitt en knallsuksess. I tillegg har hun jevnlig invitert med leserne sine på drømmetur med redaktøren. For to år siden overtok hun som sjefredaktør i magasinet Vakre Hjem & Interiør, og synes det er kult å lage dette interiørbladet i Bergen også. 

– Det er gøy å lage blader som folk liker og etterspør, sier hun begeistret.

Mangfold og eldre i endring 
Det vakte en smule oppsikt at den nye sjefredaktøren for seniormagasinet bare var 43 år da hun ble ansatt. Noen mente at hun var for ung til å kjenne målgruppen, hva visste vel hun om det å være over 60? 

– Jeg forstår reaksjonen, men som journalist må du evne å sette deg inn i det du skal skrive om og ha kunnskap om hvem du skriver for. Jeg brukte god tid på innsikt og fikk fort en forståelse av hva leserne mine var opptatt av – og hvem de var. De eldre er like ulike og mangfoldige som de unge, og den forskjelligheten må vi være bevisste. Vi skriver for både kvinner og menn, og egentlig for flere generasjoner. Det kan være datter på 60 år og mor på 82. Begge skal finne noe interessant hos oss. Jeg fikk god nytte av erfaringene mine fra fiskeri- og oppdrettsnæringen, og ikke minst den allsidige journalistikken jeg hadde bedrevet i alle år. 

Det «nye» for henne var først og fremst den store kommersielle oppgaven hun fikk med et stort mediekonsern som eier. Kravet om gode økonomiske resultater. Og det å videreføre en profil på magasinet og videreutvikle innholdet, tilpasset endringene i målgruppen. 

– For leserne har endret seg utrolig mye disse årene, fra krigs- og etterkrigs-generasjonen, babyboomerne og 68-generasjonen og nå generasjon X. De lever ulikt, har andre behov og ønsker – og det stiller krav til det innholdet vi lager, sier hun.

Oppveksten med sykdom 
Anne Marit er eneste jente i en søskenflokk på fire, og hun er eldst. Hun vokste opp med en far som jobbet i kommunen og moren som var hjemmeværende mens ungene var små. Hun husker godt hvor trygt og deilig det var å komme hjem fra skolen til lukten av morens hjemmelagde boller, og alle sortene med julekaker hun laget. Som eldste datter tok hun tidlig omsorg for sine tre yngre brødre, og lærte viktigheten av selvstendighet, plikt og ansvar. 

– Min far hadde en sykdom som bidro til mange sykehusinnleggelser, uforutsigbarhet, redsel og frykt og som preget familien i store deler av oppveksten min. Han måtte amputere begge føttene, fikk utlagt tarm og havnet i rullestol. Det var mye utrygghet knyttet til hans sykdomsforløp, og det har nok preget meg mye. Han døde en måned før bryllupet mitt, jeg var 20 år og gravid med min førstefødte. 

– Det var mye sorg og smerte, utrolig trist at han ikke fikk oppleve å bli bestefar. Vanskelig å miste en far så tidlig, jeg var «pappas lille jente». Men jeg lærte mye av hans positive syn på livet. Han levde virkelig livet til fulle, til tross for sine handikap. Han ble bare 42 år, og jeg har derfor aldri tatt for gitt å bli gammel selv. Når du vokser opp med sykdom og død tett på deg, må du forholde deg til din egen dødelighet. Det tror jeg har gjort meg mer handlekraftig og modig, gjort at jeg har grepet mulighetene når de har kommet. Jeg har aldri våget å sette livet og ting jeg ønsker meg på vent. Livet skjer, og plutselig er det for sent. Det er en gave å nyte hverdagsøyeblikkene og være takknemlig, det synes jeg gjør livet mitt rikere og mer meningsfullt, sier hun.

Lytter til magefølelsen 
Anne Marits store forbilde er Pippi Langstrømpe. «Det har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til». En leveregel hun har styrt etter når hun har dristet seg utenfor komfortsonen. Ikke veldig risikovillig, men opptatt av å tenke utenfor boksen. Følge sin egen vei og lengsler, oppfylle drømmer som lar seg realisere. Være modig og ta selvstendige valg, etter å ha vurdert konsekvensene. Hun går ikke av veien for å gjøre omvalg og tenke på nytt om det føles eller blir feil.  Det er masse læring i å feile. 

– Jeg er lite opptatt av hva andre tenker om meg og mine avgjørelser, så lenge det føles riktig for meg. Har alltid lyttet til magefølelsen, og den har vist seg å være god. Så må selvsagt den analytiske vurderingen kobles på, men hjertet er min ledestjerne. Når jeg vet, så vet jeg. Stoler på mitt indre kompass, mine verdier som er styrende både i jobben og privat. 

Løsningsorientert  
– Jeg har alltid følt meg som en gammel sjel. En visdom i meg som nærer tankene og følelsene mine, gir retning i livet og guider meg. Siden jeg er løsningsorientert, skjer ting fort rundt meg. Det kan ta pusten fra noen, men det er gjennomtenkt fra min side. Jeg er glad for at jeg er utstyrt med nok innsikt og mot til å handle, få ting til å skje. Uten vekst og utvikling ville jeg stått stille. Derfor har personlig utvikling alltid vært en del av min reise. Jeg liker å lære og er nysgjerrig på livet, og da skjer magiske ting, sier hun – og ler sin berømmelige høye latter. 

Hun beskriver seg selv som direkte, tydelig og utadvendt. Men samtidig beskjeden og litt tilbakeholden. 

– Vi er så mye mer enn det folk ser. Jeg har mange lag, ulike sider. Men jeg ønsker å være autentisk og åpen i møte med folk rundt meg. Og den korteste veien mellom mennesker er jo som kjent et smil.

Selv om det journalistiske virke har vært Anne Marits levebrød og identitet hele livet, utdannet hun seg også til coach og mentaltrener og yin yoga-instruktør i førtiårene. Begge deler har vært nyttig for å berike livet privat, men også i jobbsammenheng. 

– Som leder er det viktig å kunne bedrive selvledelse, og jeg hadde behov for pusterom og påfyll i min hektiske tilværelse. Yoga og meditasjon har vært viktige kilder til inspirasjon og hvile, en flott måte å tømme hodet og hente seg inn på. Det har også vært nyttig å tilby ansatte lederstøtte og coaching, noe som har bidratt til å styrke teamet, lojaliteten og trivselen, understreker hun. Og legger til at flyplasser og kafeer er steder hvor hun gjerne tilbringer tid, observerer og mediterer. 

Kjøp deg en kam – og bruk den 
– Det er godt å bare «være» sammen med andre, uten å måtte levere. Jeg liker å se, reflektere og kjenne på energien på slike steder. Det er puls og lyder og en atmosfære som trigger kreativiteten min, derfor skriver jeg gjerne når jeg sitter sånn i min alenehet. Og filosoferer over menneskers atferd, gjøremål og vesen. Det er nesten en sykelig hobby jeg har, å være en betrakter. 

Så ler hun plutselig høyt, sjefredaktøren med det viltre håret, med tanke på det julekortet hun fikk på kontoret i fjor; Uten en hilsen, men med en liten kam! Av og til er ord overflødige. Men hun husker også godt en SMS hun fikk for noen år siden; «Kjøp deg en kam – og bruk den». 

– Jeg kan ikke annet enn å smile. Håret mitt har alltid vært stort og vilt, og er liksom blitt mitt varemerke. Jeg bærer hårmanken min med stolthet!

Sjefredaktøren har rigget seg til med byleilighet og hus på landet, for å dekke de ulike behovene for stimuli, bylarm og eksos – og den totale stillheten i naturen på landet. Du ser henne gjerne syklende i Bergens gater på vei til redaksjonslokalet i Media City, eller på Fløibanen på vei opp på byfjellene. Men det er i den varme vedfyrte badestampen ute i havgapet, med majestetisk utsikt over storhavet, hun virkelig finner hvile. Ikke på kjøkkenet over grytene, hun liker ikke å lage mat. Kan ikke bake, liker det ikke heller. Heldigvis er det mye godt å få kjøpt i butikkene. Og noe hentes fra kjøkkenhagen hun har opparbeidet de siste årene, det gledes over grønne fingre og roen som jorden gir. 

Kunstnerdrømmen 
Helst finner du henne i hengestolen med en god bok, eller med eksotisk musikk strømmende fra Spotify. Da står hun gjerne i sitt atelier i underetasjen der ute på landet og maler. Store malerier i sterke farger. Selv går hun stort sett i sorte klær, men interiøret og omgivelsene rundt henne er fargerike. Det er også damen selv. Sprudlende og gestikulerende, en ordflom på bergensk. 

– Kunstnerdrømmen min er levende. Timene flyr når jeg bruker penselen og tryller frem maleriene mine, da er jeg skikkelig i flow og glemmer bekymringer og stress. Det er pur glede og godt for psyken. Jeg meldte meg på et malekurs engang, ellers er jeg selvlært. Nå er jeg med i et Mastermind-program for kunstnere, og det beriker og utvikler meg som billedkunstner. 

Noen salg er det blitt, og noen spør om å få henge opp bildene på kontorer og hjemme. Det gjør henne glad. 

– Det å uttrykke seg på ulike måter er viktig. Gjennom skrivingen og redaktørjobben er det ord og bilder jeg jobber med. Malingen er en annen uttrykksform. Jeg ønsker å bevege og påvirke mennesker. Jeg har mye inne i meg som må få utløp, og da er både skriving og maling en herlig måte å uttrykke seg på, sier Anne Marit, som også bruker mye tid sammen med venner, familien og kjæresten sin. 

Billett mrk: Vind i håret 
For den uredde sjefredaktøren traff kjæresten sin i voksen alder, etter å ha rykket inn en annonse under «kunngjøringer» i Bergens Tidende. Da hadde hun vært alene i nesten tretten år, barna hadde flyttet ut og hun skulle for første gang leve singellivet i frihet og uten forpliktelser. 

– Min eksmann ga meg kjøretimer på stor motorsykkel, men jeg ble lammet av angst og konkluderte med at det ikke var noe for meg. Men friheten på en stor motorsykkel lengtet jeg etter. Å være underveis, følelsen av å suse av gårde og snuse inn gylle og blomster. 

Løsningen ble å rykke inn annonsen «Finnes det en mann i Bergen med et ledig motorsykkelsete som vil hente en dame for søndagsturer? Billett mrk. Vind i håret». 

– Geir svarte. Han ville hente meg i smauet, hadde en gedigen Harley Davidson 1350 kubikk. Og det ble mange søndagsturer, langtur som eksosrype fra Bergen til Nordkapp – og vi ble kjærester. Det er vi fortsatt, og han er min store kjærlighet og glede i livet. Jeg siterer Albert Einstein; Du kan ikke fortsette å gjøre det samme, og forvente et annet resultat. Skal du få til endring, må du være sjef i eget liv og ta aktive valg – selv om det kan være vanskelig i starten. Men for meg har alltid alternativet vært dårligere, det å stå på stedet hvil og gjøre seg til et offer for omstendighetene, det er ikke min greie, sier Anne Marit.

Tanker om å bli 60 
Når hun nå fyller 60 år selv, føles det som et indre kaos. Det er så mange tanker rundt det å bli eldre, hun har liksom vært der mentalt siden hun startet i magasinet. Følelsene er delte: På den ene siden gleden over å være i live og faktisk bli så gammel. På den andre siden erkjennelsen av at det er mer fortid enn fremtid og frykten for skrantende helse og sykdom. 

– Vi sier gjerne at 60 er de nye 40, og det er jo litt sant. 60-åringer i dag er yngre og friskere enn tidligere, men det er likevel et faktum at kroppen er i forfall. At livets ende er nærmere. Jeg går derfor inn i 60-årene med stor ydmykhet og forventning. Vi mennesker er sårbare og jeg er takknemlig for at kroppen min så langt har gitt meg mest glede. Det kan jeg ikke ta for gitt. Jeg er for lengst blitt farmor og bonusbestemor, og storkoser meg med barnebarna og storfamilien. Jeg skal fortsatt sitte bakpå motorsykkelen til Geir, selv om vi nå har kjøpt oss en bybobil også. Fire hjul føles litt tryggere, det merkes i hodet at jeg er blitt eldre. Jeg er litt mer forsiktig, bekymrer meg lettere og jobber mentalt med å visualisere en alderdom preget av godt samvær, gode relasjoner og mye kreativ jobbing. Jeg planlegger ikke å pensjonere meg før jeg er skikkelig gammel jeg, sier Anne Marit – som også har planer om å være mer på Lanzarote i alderdommen.

Forelskelse ved første blikk 
– Lanzarote er en tilstand i mitt hjerte. Året før jeg startet i jobben som publisher i VI OVER 60 kjøpte jeg en liten «skrivestue» på denne vakre solskinnsøyen. Jeg dro på jobbtur dit for å plukke ut et resort vi skulle sende leserne våre på, og ble stormende forelsket i øyen. Det var faktisk kjærlighet ved første blikk, og da jeg reiste hjem igjen hadde jeg kjøpt leiligheten. Jeg pleier å si at det er den dyreste reisen jeg noen gang har vært på. 

Betingelsen for å si ja til lederjobben var at hun kunne dra til solen og jobbe med ujevne mellomrom.

– Når du bor i en regnby som Bergen, tar mørket og tungsinnet deg. Jeg trenger lys og sol for å holde på energien og drivkraften, og Lanzarote er derfor blitt min grønne medisin mot depresjon. Der jobber og ferierer jeg, og føler meg fri, kreativ og lykkelig. Etter hvert vil jeg skrive ferdig bøker jeg holder på med på denne magiske vulkanøyen i Atlanterhavet, sier Anne Marit, som er glad for at hun tidlig i førtiårene fant denne perlen. 

– Jeg måtte handle mens jeg kunne. Altfor mange setter livet på vent til «senere når det passer». Det vågde jeg ikke, heldigvis. Jeg må bare elske å bli 60, og virkelig omfavne livet.