– Jeg utsetter småting hele tiden!
HOS PSYKOLOGEN: Hun utsetter hele tiden helt dagligdagse gjøremål, og det blir liggende i bakhodet og gnage. Hvorfor er det så tungt å gjøre ting og få det unna, spør hun.
SPØRSMÅL: Jeg sliter med å komme i gang med ting som jeg vet at jeg absolutt burde gjøre eller sette i gang med. Jeg vet at jeg bør gå tur, meditere, rydde i det skapet, lese den boka eller ta den telefonen til familie eller en venn, men jeg kommer aldri i gang. Og det verste er at jeg også skyver på slike små og enkle oppgaver som jeg vet kan gjøres unna på bare et kvarter. Jeg føler at jeg oftere og oftere havner i slike dumme utsettelsesspiraler – og disse tingene blir i tillegg liggende i bakhodet og gnage. Hvorfor er det så tungt å gjøre ting og få det unna, selv om vi vet at det er bra for oss?
SVAR: Jeg vet ikke om jeg kan hjelpe deg med å komme lettere i gang med det du vet at du absolutt burde gjøre, men du får i det minste garantert mange gjenkjennende nikk til det du skriver. Nei, er det ikke snodig hvor utrolig tungt vi kan ha for det når vi skal gjøre noe «bra»? Det er selvfølgelig mer bekvemt å synke ned i sofaen enn å dra seg ut på trening. Men det kan jo være like tungt for eksempel å meditere eller andre ting som faktisk verken krever fysisk anstrengelse eller at vi må forlate vår varme stue.
Det handler stort sett heller ikke om at vi ikke har tid eller har det for travelt, for denne handlingslammelsen gjelder også for oss som har god tid. Én forklaring på dette kan være at når vi skal gjøre noe, betyr det at vi må slutte å gjøre noe annet. Vi må altså velge bort noe, og det kan være litt skummelt. Tenk om vi velger feil aktivitet eller tidspunkt? Hva om vi går glipp av noe annet?
Psykologen Seth Gillihan mener at vi velger, vurderer, dømmer og veier for og imot veldig mye når vi skal gjøre noe. Men når vi først velger å iverksette noe, tar vi pause fra denne for-og-imot-veiingen. Og det er nettopp denne vurderingen som må stoppe. Vi må altså gjøre det lettere for oss å gjøre selve valget. Han foreslår at vi blant annet finner faste tider å utføre «hva det nå enn er» på, for eksempel meditasjon, at vi ikke setter av for lang tid, og at vi prøver ikke å ha for store forventninger til hva vi skal oppnå.
Hvis valget allerede er tatt én gang, trenger vi dermed ikke vurdere på nytt, vi skal bare utføre og ikke tenke noe særlig over det. Og ved ikke å ha forventninger til resultatet, blir også terskelen lavere, for da står det ikke like mye på spill. Det krever jo mental energi å omstille seg til fokusere på noe annet enn det vi allerede gjør, så om vi prøver å tillegge den nye aktiviteten mindre verdi, føles det kanskje ikke som et så stort skritt å skulle gjøre det?
