– Jeg håper jeg blir verdens beste tullebestefar

– Nei, det er vanskelig å forholde seg til det tallet. Jeg er jo en person som bare ser framover og som ikke er så veldig opptatt av det man har gjort eller det som har skjedd før. Så jeg synes mimring og det at man har levd et langt liv og gjort veldig mange ting, ikke er så veldig interessant. Jeg synes det er mer interessant hva man kan gjøre framover, og jeg er like nysgjerrig som før. Jeg må gå rundt hjørnene og opp bakken for å kikke om det er noe spennende der. Så jeg merker egentlig ikke alderen så veldig. Jeg er frisk og rask og har ikke så mange «vondter» ennå, så jeg tenker ikke så veldig på det. Men jeg blir litt forvirret av og til når jeg ser i speilet og ser en fyr som jeg ikke helt kjenner igjen. Inne i hodet er det jo helt likt, sier Arve Juritzen.

Helt likt?

– Ja. Jeg opplever ikke det tallet så veldig. Men det er klart at i den bransjen jeg har vært i, så er det ofte snakk om å bli etterspurt. Og det er ikke så stor etterspørsel etter hvite menn over seksti år.

Arve Juritzen var en folkekjær programleder i en årrekke, og hjernen bak «TV 2 hjelper deg», og «Vil du bli millionær?» på TV 2. Et rekordstort antall TV-seere så den aller første finalen av realityprogrammet «Big Brother», ledet av Juritzen, som etter hvert gikk over til å bli eier av sitt eget forlag og politiker på heltid. På privaten er han pappa til datteren Aida, og han var en av de aller første som benyttet seg av surrogati ved hjelp av en surrogatmor i USA. 

Hva er du mest stolt over at du har gjort?

– Nei, det blir vel et klisjesvar. Men det er klart at det å få barn og bli far har endret livet. Jeg ville jo ikke hatt det livet jeg har uten det. Og jeg hadde jo en prosess som var litt krevende og ny da jeg fikk barn, og den er jeg stolt av at jeg har fått til. Det er det viktigste. Ellers er jeg i grunn mest stolt av det siste jeg gjør, alltid. Jeg er ikke så mimrete av meg, forteller han.

– Noen ganger kommer det folk bort som husker ting, og har sett ting jeg har gjort tidligere. Det er jo morsomt. Men jeg har ikke ett program eller en jobb jeg er mest stolt av. Det er mer morsomme minner, som for eksempel da jeg først begynte med TV og skulle starte produksjonsselskap. Jeg husker godt at jeg skulle samle sammen penger for å lage «TV 2 Hjelper deg», og da TV 2 skulle betale det første avdraget, måtte jeg reise til Bergen og hente en sjekk på én million kroner. Det var ganske stort den gangen. Og det sier jo litt om at tidene forandrer seg.

– Det er jo noen ganger jeg tenker at jeg har gjort ting litt for tidlig. Da jeg var ute og skulle lage reality, for eksempel. Det var ingen kanaler som trodde noe på det og som ville ha det den gangen. Tanken på at noen skulle være interesserte i å se på folk som for eksempel bodde på en campingplass var helt absurd den gangen, så det sa alle nei til. Men det å være for tidlig ute er kanskje et resultat av en nysgjerrighet. Jeg brukte mye tid på å følge med på hva som skjedde i andre land og prøve å sette sammen noe som også kunne fungere her i Norge. Det er litt sånn jeg er skrudd sammen, sier han.

– Og så har jeg skiftet beite mange ganger i livet og gått over til ting jeg ikke kan noe om. Og det føler jeg er superviktig. At man, selv om man er eldre, ikke slutter å tørre ting. Jeg kastet meg inn i politikken uten erfaring fra det, og jeg har gjort mye jeg ikke har kunnet. Det å hele tiden tørre dette, og ikke stagnere og sette seg ned og tenke at alt var bedre før, er noe jeg tror er livsviktig for å holde seg lykkelig. Om det gjelder jobb, hobbyer eller hva enn det måtte være, tror jeg det er viktig å bevare denne nysgjerrigheten på livet.

Er det noe du ville gjort annerledes?

– Nei. Jeg er veldig opptatt av å ikke angre. Det kommer mye lærdom av ting, men jeg vil ikke gå rundt og angre på noe. Det har ingen verdi for meg. Derfor tør jeg nok å hoppe på ting, prøve dem og se hvordan det går. Hvis det ikke blir suksess, så har man i hvert fall prøvd, og det er ingen skam i å innse at ting ikke ble helt som ønsket. Man må ikke være lei seg om det ikke går som man vil, men heller stolt av at man har turt å prøve ting.

Alltid?

– Jeg har én ting der jeg ikke turte å hoppe på, og det er noe jeg synes er synd. Jeg jobbet med TV i USA, og det var der jeg lærte hvordan man kunne gjøre forbrukerstoff. Jeg fikk tilbud om et vikariat innen TV-bransjen da, men hadde permisjon fra en fast journalistjobb i Norge og turte ikke å si ja til det. Det er den eneste gangen i livet mitt jeg ikke har turt å hoppe på, men det var lærdom i det, for jeg bestemte meg for at jeg aldri igjen ikke skulle tørre å ta sjanser som bød seg.

Hvor tror du livet hadde tatt deg hvis du hadde hoppet på den gangen?

– Da tror jeg kanskje at jeg hadde blitt boende i USA. Jeg hadde kanskje hatt romsligere økonomi også. Jeg er veldig glad i USA, og datteren min er født der, så jeg tror nok kanskje jeg hadde hatt et godt liv der.

Hva lærer du datteren din fra ditt eget liv?

– Det er å tørre å stikke hodet fram, ta plass og prøve ting. Om man får seg en ørefik når man stikker hodet fram, så må man tåle det. Jeg håper jeg lærer henne at drømmer er til for å realiseres, og at det er noe hun alltid kan ha med seg. Det er så viktig å følge drømmene sine og prøve å realisere noen av dem.

Hva lærer du av henne da?

– Jeg lærer nok mest om hva som skjer nå. Når hun har referanser om ting hun har sett og hørt, så er det jo ikke fra en TV-kanal nå. Det er jo streaming og sosiale medier og YouTube. Musikk er kanskje noe man kan måle alder i, for jeg tror de artistene du faller for og digger når du er i 20-årene, de tar du med deg hele livet. Og når jeg hører på hennes musikk er det ikke alltid jeg synes det er så veldig fint. Men jeg hører på det og gir det en sjanse, og prøver å være i vår tid. Og det er vel kanskje det viktigste man lærer av unge mennesker.

Hvordan vil du si at forholdet til venner og familie har endret seg etter hvert som du selv har blitt eldre?

– Der har jeg en innrømmelse om at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen. Jeg har ikke så innmari sosialt behov lenger. Jeg synes det er veldig deilig å være alene eller dra på en ferie alene og gjøre ting i eget selskap. Jeg trives utrolig godt i mitt eget selskap, så jeg må rett og slett bli flinkere til å bli mer sosial. Jeg ser jo også at en del folk som er litt eldre kanskje blir litt mer isolert. Jeg vet ikke om det kommer av at man er mett på opplevelser eller hva det er? Jeg må ta meg sammen og komme meg mer ut, møte folk og gjøre ting.

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– Vi har vel ikke mange land i verden hvor det er bedre å bli eldre enn i Norge. Når det er sagt, er det utrolig mange mangler. Vi har et helsevesen som sliter alvorlig. Vi har stor mangel på folk som skal ta seg av oss som skal bli eldre fremover. Og der må vi tørre å tenke annerledes og finne nye og bedre løsninger. Det gjelder både rekruttering og utdanning og andre løsninger. Vi som nå etter hvert skal begynne å ta imot pensjon har vært med på å bygge opp et land som har gått fra å være ganske fattig til å bli et av verdens rikeste land. Og jeg kan godt skjønne de mange som er litt irriterte over at de ikke får være med på den høsten, eller å høste de fruktene av det som har blitt resultatet. Det at det ikke skal være nok penger til en god og verdig eldreomsorg i Norge i dag, det synes jeg er vanskelig å skjønne.

Hva kan gjøres for å få det bedre på dette?

– Som Høyrepolitiker må jeg jo da si at staten og kommunen ikke klarer alle oppgaver. Vi er nødt til å få til et godt samarbeid mellom det offentlige og det private. Det er ingen grunn til at en kommune skal eie og styre alle sykehjem. Og vi ser jo at da man sist hadde flere private som styrte sykehjem, så ble de innovative og skapte og fikk til ting det offentlige ikke gjorde. Så kombinasjonen av offentlig og privat tror jeg veldig på. Og da er det samtidig veldig viktig å presisere at det ikke handler om at folk selv skal betale for de private. Det må være staten som kommer inn og kjøper tjenester av private selskaper som kan levere disse tjenestene. Og det er kanskje det største skillet mellom høyre- og venstresiden i politikken nå.

Hvor gammel har du selv lyst til å bli?

– Nei, kanskje hundre? Da får man jo brev fra Kongen, og det er jo hyggelig, ler han.

– Men man må jo ha god helse også. Det er ikke noen vits i å sitte og være skrall og dårlig. Så man må prøve å ta vare på helsen sin. Da mener jeg ikke løfting og trening og løping og spise gulrøtter, men en kombinasjon av å gjøre ting man trives med og være litt aktiv. Jeg tror det psykiske er like viktig. At det går an å skeie ut med både en flaske vin og en eske sjokolade uten at det ødelegger helsen din, hvis du samtidig ofte er i bevegelse.

Er du flink til det selv?

– Oi. Nei. Der har jeg et forbedringspotensiale. Jeg liker ikke å løpe eller gå på helsestudio, men jeg ser at det er en helseeffekt i å både bruke hodet aktivt og prøve å ta noen turer innimellom.

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Hele greia. Jeg synes det å bli eldre er noe virkelig dritt. Klokka går og går, og jeg synes jeg ikke har fått gjort noe. Jeg har så mye på lista over ting jeg har lyst til å gjøre og å få gjort før det er for sent. Jeg synes det er trist å tenke at det meste av livet ligger bak meg. Det er vanskelig å forsone seg med.

Tenker du mye over det?

– Ja. Det gjør jeg. Uten å være for streng mot meg selv, så er jeg bevisst på at jeg vil gjøre maksimalt ut av den tiden jeg har. Lykken er å være barnslig, det er viktig å tørre å tøyse og tulle og ikke ta seg selv for alvorlig. Det er mye god helse i dumme vitser, og jeg gleder meg noe helt vilt til å bli verdens mest lekne tullebestefar en gang.