– Jeg er glad jeg har levd i den tiden jeg har gjort

– Jeg er glad til. For alternativet er verre. Det finnes jo de som har vandret til de evige jaktmarker før de er 70. Jeg er 74 og lever, fysisk sett, i beste velgående. Og det skal man være glad for, sier Per-Kristian Foss når vi møter ham hjemme i leiligheten på Frogner i Oslo.

– Dessuten er pensjonstilværelsen sterkt undervurdert. Jeg lever godt som pensjonist i den forstand at jeg har det bra. Jeg har jo tid til å reise mye mer enn før og tilbringer den kalde årstiden i Spania. Her hjemme blir det mer tid til konserter, teater og annen kultur. Før jeg ble pensjonist, tenkte jeg ikke så mye på alder. Mitt profesjonelle liv kan stort sett deles i to. Det er 32 år som politiker og stortingsrepresentant, og åtte år som riksrevisor. I alle disse årene har jeg hatt en jobb som har vært mer et engasjement enn en jobb, forteller han.

– Mine dager i politikken var stort sett aldri like. Det skjer alltid noe i et politisk liv. Jeg syntes det var et veldig interessant liv å leve. Jeg bestemte selv at jeg skulle gå av da jeg gjorde det, og da var jeg så heldig å få vervet som riksrevisor i 2014, og jeg var det til 2021, sier han.

– Livet som riksrevisor, derimot, har vært mer ni-til-fire-preget. Jeg ble gjenvalgt etter fire år, og jeg har også syntes den jobben har vært veldig interessant. Da jeg gikk av med pensjon, var det en brå overgang, det må jeg innrømme.

På hvilken måte?

– Som riksrevisor kan man ikke ha noen som helst bindinger som kan gjøre deg inhabil. Derfor hadde jeg ikke noen verv på siden av jobben, og satt ikke med noen verv da jeg gikk av. Det kunne jeg ha tenkt meg å ha hatt, for det er viktig å ha noe som gjør at hodet holdes i aktivitet og at hjernen utfordres. Så det var en overgang som jeg kompenserte ved å leve pensjonistlivet litt som jeg gjorde da jeg var politiker. Jeg hører på morgensendingen i P2 og debatten kl. 07:30, og ser på alle Dagsnytt 18-sendinger og alle debatter på NRK, enten jeg er på ferie eller hjemme, og det holder meg i gang på et vis.

– I tillegg har jeg hatt en del foredrag for seniorforeninger, både om Riksrevisjonen og om et liv i politikken, sier Foss, og tar en slurk av kaffen han har satt frem.

Du har hatt en variert og innholdsrik karriere. Hva er du mest stolt over at du har gjort?

– Det jeg synes var mest interessant for meg, var å være statsråd. Det må jeg være ærlig og si. For da hadde man både makt og innflytelse. Selv om alt måtte opp i regjeringen og mye måtte drøftes, var det en jobb der jeg hadde mye ansvar, og det passet meg veldig bra. Det er jo noe med å endelig komme i regjeringsposisjon og kunne få gjennomført politikk som man har snakket lenge om i opposisjon. Det tror jeg mange av mine kolleger i politikken vil si seg enig i – at det er veldig tilfredsstillende og en spennende tid hvis man får sjansen til å være statsråd.

Ville du gjort noe annerledes i det livet du har levd?

– Livet er jo tilfeldigheter. Det er jo noe av det som gjør det morsomt. Jeg holdt på å søke meg inn på Handelshøyskolen i Bergen. Jeg kom ikke inn etter den første søknaden, og fikk beskjed om å søke igjen året etter. Så fikk jeg jobb i politikken, som sekretær i daværende Unge Høyres Landsforbund under Hans Svellands ledelse, og da bestemte jeg meg for at jeg likevel ikke ville gå på Handelshøyskolen, men begynne på statsvitenskap. Hadde jeg ikke gjort det, ville kanskje karrieren min blitt helt annerledes. Hvis man først reiser til Bergen, så blir man der. Ikke nødvendigvis for hele livet, men sjansen er stor for at det sosiale livet på NHH er så besnærende at det gir deg andre retninger.

– Jeg tror ikke jeg kunne tenke meg noe annet yrke når jeg ser tilbake på livet nå. Jeg er delvis vokst opp på en gård på Toten. Bestefaren min døde veldig tidlig, og gården ble forpaktet bort til min bestemor. Min far var lærer, og vi tilbragte alle de lange feriene på gården, og jeg hadde lenge litt lyst på bondeyrket. Men da faren min spurte meg om jeg ville bruke odelsretten til å overta da jeg var 21 år, var svaret nei. Da hadde jeg fått smaken på politikken og på Oslo.

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– Jeg kan ikke klage, men jeg ser jo at det å bli eldre for mange betyr ensomhet. Min mor var enke i over 20 år, og døde for litt over to år siden. Jeg husker fortsatt da vi spurte henne om hvordan hun hadde det, at hun svarte: «Jeg er så ensom».

– Hun bodde i en blokk på Tveita, og mange av de som bodde der da hun flyttet inn, hadde i tur og orden gått bort. Naboene dine blir ofte venner, og man har et fellesskap, og de hadde en buss som kom og hentet henne for å dra på eldresenteret, men etter hvert ble de borte alle sammen. Det er en stor belastning å bli ensom.

– I tillegg er det for noen eldre vanskelig å oppleve at man kanskje har knapphet på økonomien. At man har dårlig råd. Jeg kan ikke klage på det, for jeg har en god pensjonsordning og har litt sparepenger, men man må tenke litt fremover. Det synes jeg er viktig at unge mennesker i dag husker på. Ikke bare spørre om lønn, men om pensjonsordningene også. Jeg har venner som er noe yngre enn meg, og som har vært frilansere i alle år, og jeg spør innimellom om de har tenkt over pensjonstilværelsen når den kommer, sier han.

– Som finansminister har jeg jo vært involvert i mange store spørsmål som dreier seg om alle faser av livet, så jeg er litt opptatt av at folk er bevisste sin egen fremtid, og at man tar fornuftige valg underveis. Jeg råder mine jevnaldrende som har barn, som kanskje vurderer å hjelpe dem med å komme inn på boligmarkedet, at det som pensjonist kan være et godt råd å ha nedbetalt sitt eget lån og ikke sette seg selv i en usikker situasjon.

– Og så har jeg en ektefelle som er omtrent på samme alder som meg. Han er to år yngre enn meg, og vi får alderdommens problemer omtrent på samme tid. Det er en fordel. Og det er en fordel at vi er to. Jeg har venner som har mistet sin ektefelle, og vært langt nede. Når man da finner en ny å dele livet med, går det straks mye bedre. For det er en utfordring å være ensom og alene. Det håper jeg vi slipper.

Hva lærer du de yngre i livet ditt fra ditt eget liv?

– Jeg har to onkelbarn, men foreløpig er ikke alderen deres stor nok til at de kan ta til seg det. Men jeg prater med barn som med voksne, og de spør litt, og jeg gjør så godt jeg kan for å svare. Det er bedre enn at gamle onkel skal sitte og belære dem med hvordan det var for hundre år siden, ler han.

Hvordan vil du si at vennskap utvikler seg etter hvert som man blir eldre?

– Vi har en god del venner fra tiden tilbake til Unge Høyre, som nå er på min alder og litt yngre. Og jeg vil si at man setter mer pris på vennskap og på å dyrke det når man blir eldre. Det er viktig. Og så omgir vi oss med venner som er i litt ulik alder, slik at det ikke bare blir pensjonistprat og klaging over de tingene man kan gjøre som pensjonist. Nå har vi en blanding av folk som fortsatt er i jobb, og som bidrar med refleksjoner, meninger og betraktninger om ting som vi som pensjonister kanskje ser på en annen måte.

– Jeg lærer mye av at det finnes andre problemer enn det å bli gammel. Det blir mye prat om sykdommer og sånn, som blir kjedelig i lengden med bare pensjonister rundt bordet. Og at man har forskjellige interesser og kan snakke om det som opptar deg, annet enn det man jobber med. Som for eksempel mat.

– Vi har blitt mye flinkere til å gå ut på restauranter også. I og med at jeg er den som lager maten her hjemme, så er Jan Erik blitt flink til å se an stemningen, spesielt når han føler at jeg kanskje er litt lei av å lage middag. Da hender det at han foreslår at vi tar oss en tur ut og spiser.

Er matlaging en lidenskap du alltid har hatt?

– Ja, det er det. Jeg er veldig glad i det. Og det var kanskje en slags terapi eller avveksling en gang. Men jeg har aldri vært flink til å lage mat på hukommelsen. Jeg må ha oppskrifter jeg kan følge. Jeg har et stort sett med kokebøker. Og ikke minst utklippede oppskrifter som jeg finner. Jeg har interessert meg for god mat i hele mitt liv, også da jeg var ute og reiste mye som politiker. Da spurte jeg veldig ofte om lokale spesialiteter og fikk innspill og tips til tilberedning og slikt. Spesielt fikk jeg gode tips fra turer i Finnmark på hvordan man kan tilberede indrefilet av reinsdyr. Det er noe av det beste man kan få, og det er det jeg serverer til jul. Ikke noe ribbe her.

– Det hendte til og med at jeg hadde med en kokebok da jeg satt i finanskomiteen, slik at jeg kunne sette opp en handleliste og planlegge neste selskap mellom møtene.

Er du glad for at du har vokst opp og levd i den tiden du har gjort?

– Ja. Det er jeg veldig glad for. Det er jo blitt noen år siden jeg var helt ung nå, men jeg husker tilbake på livet som et spennende liv som jeg er takknemlig for å ha vært med på. På privaten hadde det kanskje vært lettere å komme ut som homofil mann nå, enn da jeg gjorde det, men jeg ville levd som jeg har gjort.

– Da jeg var ung, var den eneste homofile jeg visste om, Kim Friele, og hun hadde jeg ikke noe annet enn «kampen» til felles med. Jeg var ikke med i noen organisasjoner og drev homokamp. Jeg ble egentlig ikke bevisst at jeg var homofil før jeg var i slutten av 20- årene. Og jeg levde som homofil i mange år før jeg fortalte det i offentligheten, forteller han åpent.

– De som turte å spørre om det i stortingsgruppen, fikk svar. Men jeg holdt det ganske privat. Og jeg ville bli kjent som politiker først og fremst, og ikke som «den homofile politikeren». Da jeg bestemte meg for å stå fram med det, hadde jeg fått massevis av forespørsler fra mediene om dette i lang tid. Men jeg bestemte meg, i samråd med Jan Eirik, om at jeg skulle fortelle velgerne mine dette selv. Jeg tok derfor ordet på talerstolen på Oslo Høyres landsmøte, og fortalte at jeg var homofil og hadde samboer. Han blir stille et øyeblikk, før han fortsetter.

– Jeg husker at jeg sa: «Det at jeg er homofil og har samboer, gjør meg ikke til noen bedre eller dårligere politiker. Men nå vet dere det i alle fall.» Og da opplevde jeg det utrolige, at folk reiste seg og klappet, forteller han tydelig rørt.

– Og folk sa til meg etterpå at det var godt at du endelig fikk fortalt dette selv.

Er det noe du synes er vanskelig å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Nei. Jeg synes ikke noe er vanskelig å snakke om lenger. Jeg tror nok jeg har blitt for gammel til å synes det.