Ja eller nei til å gi samtykke til uskiftet bo?
Bente var svært usikker på om hun skulle gi samtykke til at farens nye kone skulle få sitte i uskiftet bo dersom han døde først. Hun signerte til slutt, men fikk med noen bestemte vilkår som sikret henne farens verdier.
Scener fra et advokatkontor
I denne spalten får vi innblikk i problemstillinger vår advokat Kjell Morten Méd har støtt på i sin advokatvirksomhet.
Uskifteordningen sikrer lengstlevende mot store endringer i økonomi og bosituasjon når ektefellen dør. Uskifte gjelder i utgangspunktet bare felleseie og felles barn. Hvis førstavdøde har særkullsbarn, må disse samtykke til uskifte. Uskifteordningen er videreført i den nye arveloven.
For en tid tilbake ble jeg kontaktet av en kvinne i 40-årene. Vi kan kalle henne Bente. Hun ville ha litt informasjon og noen råd før hun svarte sin far på hans spørsmål om hennes ugjenkallelige forhåndssamtykke til uskiftet bo.
Bente var enebarn. Far og mor var skilt. Far var gift på nytt og hadde ingen felles barn med sin kone nummer to, men hun hadde egne særkullsbarn. Far hadde en god del verdier, ektefellen eide mindre. Bente visste fra tidligere at far hadde særeie. Bente hadde god kontakt med sin far og helt grei kontakt med ektefellen og hennes barn.
Far hadde nå spurt Bente om hennes ugjenkallelige forhåndssamtykke til at kone nummer to kunne sitte i uskiftet bo hvis han døde før henne. Bente var skeptisk, men ville orientere seg litt før hun svarte.
Det ville ikke bli uskifte uten Bentes samtykke. Men hvis far var veldig innstilt på å sikre ektefellen en trygg og romslig økonomi i alderdommen, kunne det bli dyrt for Bente å ikke samarbeide. Da kunne far velge løsninger som ville koste Bente mye mer enn uskifte ville gjort. Far hadde flere alternativer. Han kunne i levende live gi sin kone gaver og på den måten overføre store verdier henne. Han kunne også skrive testament og øke ektefellens arverett – og med det redusere sin datters arverett tilsvarende.
Selv om far ikke tar aktive skritt for å omfordele verdiene mellom datteren og kone nummer to, vil den lovfestede regelen om ektefellearv kunne flytte store verdier fra Bente til kone nummer to og hennes særkullsbarn.
Hvis far ikke har opprettet et testament som sier noe annet, skjer følgende når han dør: ¼ av alt far etterlater seg (minst 4 x G), går som arv til ektefellen. Ektefellearven beregnes også av hans særeie. Når kone nummer to dør, går alt hun eier, også det hun har arvet etter sin mann, til hennes barn og ikke til Bente.
Bente ble veldig overrasket over at ektefellens arverett også skal beregnes av førstavdødes særeie. Ektefellearven gjør at rekkefølgen de to ektefellene dør i vil være avgjørende for om hans eller hennes særkullsbarn sitter igjen som den økonomiske «vinneren».
Løsningen ble at Bente gikk tilbake til far og foreslo et uskifte på bestemte vilkår. Når far døde skulle det meste av hans verdier gå direkte til Bente, og leiligheten og noen penger disponeres av kone nummer to i uskiftet bo. Hun ble sikret et hjem og et økonomisk tilskudd, men hun fikk ikke lov til å selge eller ta opp lån på boligen. Far begrenset ektefellens arverett. Når uskifteboet blir oppløst ved kone nummer to sin død vil minst halvparten av boligens verdi tilfalle Bente som farsarv.
