Noen mener månelandingen ble spilt inn i filmstudio. Andre hevder at prinsesse Diana ble drept av britiske myndigheter. Konspirasjonsteoriene florerer mer enn noen gang.
Tekst: Trine-Lise Gjesdal Foto: Scanpix
Første gang publisert i VI OVER 60 oktober 2016
Du har uten tvil vært utsatt for en konspirasjon eller sammensvergelse. Det er så enkelt som at et menneske ønsker å påvirke og få kontroll over omgivelsene sine. Kanskje ved å sette ut et rykte for å fryse ut en person fra vennekretsen, eller for å bli kvitt en kollega på jobb.
Rykter og sladder hører hverdagen til. Derfor bør ingen være overrasket over at de er viktige for å konstruere og spre konspirasjonsteorier, mener professor Asbjørn Dyrendal ved institutt for filosofi og religionsvitenskap ved NTNU. Et av hans forskningsfelter er konspirasjonskultur.
Fra rykte til forfølgelse
Dyrendal studerer hva konspirasjonsteorier går ut på og hvorfor og hvordan de oppstår. Hr. Nielsen som hvisker nedsettende om naboen, er relativt harmløs. Men utfallet av konspirasjonsfortellinger kan få større og verre konsekvenser enn det å sette naboen i dårlig lys. De kan få fatale følger for minoriteter og religiøse og politiske grupperinger.
– For eksempel har jødene vært utsatt for mange konspirasjonsteorier gjennom historien. En av dem går ut på at de gjennom brønnforgiftning sto bak svartedauden. Hensikten var å styrte samfunnet i avgrunnen. Når teorier som dette dukker opp, vil «antikonspiratørene» gjerne spre budskapet om at det er viktig å handle raskt for at «fienden» ikke skal lykkes med sin plan. Konspirasjonsteorier kan i verste fall resultere i forfølgelser, henrettelser og massedrap. Noe som også har vært tilfelle for jødenes del, forteller forskeren.
Bedrag – lag på lag
Eksempelet om jødene kaller Dyrendal systemkonspirasjonsteorier. Det handler om hvordan en skjult ond sammensvergelse undergraver og tar kontroll over sosiale systemer som økonomi og helse i nasjoner og verden.
Antisemittismens evne til å gi jødene skylden for alt som går galt i verden er et eksempel på konspirasjonsstereotypier om folkeslag. Superkonspirasjoner er en nyere, større og mer kaotisk versjon av systemkonspirasjonsteorier. De er bygget opp av flere lag av teorier, men der de gamle teoriene var tydelige om hvem fienden var, er superkonspirasjonsteoriene åpne for tolkninger.
De vanligst kjente konspirasjonsteoriene omhandler drap på kjendiser og årsaksteorier om store hendelser. Så snart berømte mennesker dør, kommer teoriene. Det er meningsløst at president John F. Kennedy ble skutt av en hvem-som-helst, eller at prinsesse Diana bare dør i trafikken, det må ligge noe mer bak? Som for eksempel at John F. Kennedy ble myrdet av CIA og at lobbyister ønsket krig i Vietnam, eller at Diana ble fjernet av Det britiske kongehus.
Bevismangel som bevis
Mange store og alvorlige hendelser blir gjort til konspirasjonsteorier. Og med internett blir flere av dem kjent. Siden mennesker alltid har sammensverget seg, vil noen spekulasjoner stemme helt eller delvis.
Watergate-skandalen blir ofte nevnt som eksempel. Men dette var en konspirasjon, her kunne man legge frem dokumentasjon på forbrytere og forbrytelser hele veien opp til president Nixon i Det hvite hus.
Konspirasjonsteorier som fortjener navnet, er svake i bevisføring og tilbøyelige til å omdefinere mangel på dokumentasjon til bevis på at noen holder bevisene hemmelig. Da blir det vanskelig å diskutere rasjonelt, mener Dyrendal.
– Vi tror alle litt på enkelte konspirasjonsteorier. Forskningen har de senere årene sett på hvem som tror mest på flest. Blant de som er mest disponert, er de med liten følelse av innflytelse og lite tillit til mennesker rundt seg. Avmakt bidrar til konspirasjonstro. Og jo mindre innflytelse man føler å ha, desto større muligheter for å tro på konspirasjoner, sier Dyrendal.
FORSKNINGSNOTISER
Konspirasjonsteorier
En konspirasjonsteori tar utgangspunkt i at én eller flere personer i all hemmelighet har sammensverget seg for å utføre en handling. Teorien spres ofte i form av rykter, og formen og innholdet er tilpasset de ulike gruppene. For at teoriene skal overleve, må de oppleves som viktige og fremstå som troverdige. Fortellingene virker logiske fordi de forklarer lidelse ved å gi noen skylden. Angivelig fordi noen planla det hele.
Hvordan avkrefte teorier?
Blir man innviet i en ny og overbevisende konspirasjonsteori, kan det være på sin plass å stille noen kritiske spørsmål: Asbjørn Dyrendal har følgende råd:
– Spør vedkommende «hvordan vet du dette»? Finnes det dokumentasjon? Kan teorien testes? Er den internt sammenhengende og forklarer den kjent informasjon bedre enn offisielle, anerkjente kilder? Hvor mange kan egentlig holde på hemmeligheten, uten å legge frem bevis? Og hvordan kan det ha seg at vedkommende fortsatt lever, om onde og mektige mennesker står bak?
Rykter med konsekvenser
Det har versert regionale konspirasjonsteorier om at vaksiner mot meslinger, polio og andre smittsomme sykdommer, ikke har hatt til hensikt å hjelpe mennesker. Tvert imot, vaksineprogrammer er blitt fremstilt som skjulte forsøk på sterilisering, rasehygiene eller massedrap. I enkelte tilfeller har ryktene stoppet vaksineprogrammer og forhindret bekjempelsen av smittsomme sykdommer.
