Inspirasjon: Kreativ med garnfarger
Kate elsker farger og ved kjøkkenbenken i rekkehuset i Trondheim blir garn farget i de vakreste farger.
Kate-Sølvi Fredriksen vokste opp på Værøy ytterst ut i Lofoten, og hadde, fra hun var helt liten, en drøm om å bo i Trondheim når hun ble stor.
– Jeg var der sammen med bestemor da jeg var 12 år, for å besøke tante og onkel. Jeg syntes det var så fint der, så grønt og frodig, helt annerledes enn Værøy. Jeg hadde nesten aldri vært i en så stor by før, og syntes det var storslagent og spennende. Den gangen ble det sådd et slags ønske i meg, om en gang å kunne bo i denne byen, sier Kate, som tar imot oss på Kattem i Trondheim.
Kate vokste til, og tett ved bodde bestemoren Anna Kristine, som nesten alltid satt med et hekle- eller strikketøy i hendene.
– Mamma jobbet på den lokale filetfabrikken og hadde ikke mye tid til håndarbeid. Men «ho mor», som vi alle kalte bestemor, holdt stadig på, og hun trengte noen til å lese oppskriftene for seg. Det ble oss barnebarna.
Kanskje var det da at kjærligheten til håndarbeid ble tent i Kate også. I alle fall kan hun huske at hun har strikket helt siden hun var barn.
– Jeg tror jeg strikket min første maske som fem-/seksåring. Men jeg var ikke så veldig nøye, den gangen. En gang vi skulle strikke votter på skolen, ble mine to like, med tommelen på samme plass. Dessuten ble de ikke helt som votter skal være i fasongen heller. Men det er jo sånt man lærer av, smiler hun.
KREATIVT OG FARGERIKT
Som attenåring begynte Kate på et halvårig kurs i regi av Televerket, i nettopp Trondheim. Hun flyttet nordover til Hammerfest i et engasjement for Televerket, og gikk senere på postskolen i Svolvær.
– Etter dette fikk jeg jobb i Posten i Bodø. Men lengselen etter Trondheim lå fremdeles i bakhodet. En dag i 1984 fikk hun forespørsel om å bytte jobb og by, og takket ja uten betenkningstid. Siden den sommeren har hun bodd i trønderhovedstaden.
Håndarbeidet har fulgt Kate hele veien, hele livet.
– I Posten jobbet jeg nattevakter, og det førte til at jeg ikke sov så godt andre netter heller. Det ble så jeg ofte satt og strikket på nattetid. Jeg laget mønstre selv og strikket etter eget hode. På 1980-tallet var det liksom greia. En dag strikket jeg en genser på to dager.
Hun møtte mannen Svein, og eldstedatteren Johanne ble født i 1990. Kate brukte fantasien, og strikket fargerike,
kreative gensere som jenta hadde på seg i barnehagen.
– Jeg husker jeg strikket en mintgrønn genser med gul bamse på framsida. Det ene ermet var rosa, det andre lilla. Venninnene hennes syntes den var så fin, og de ville også ha en sånn! Generelt synes jeg det er veldig artig å oppleve at folk syntes det var gøy å se kreasjonene mine.
GARNFARGING GIR NOE ANNET
Paret fikk en datter til, og jentene er nå 24 og 30 år gamle. Kate strikker til dem fremdeles.
– Da Johanne skulle arbeide et år på Svalbard, sendte jeg med henne et godt og varmt sjal. Tenkte det ville være godt for henne å ha der oppe i kulden.
Kanskje har Kate blitt litt sånn som bestemoren Anna Kristine.
– Jeg synes det er helt herlig å strikke; det gir slik en god ro, i hele kroppen. Du sitter der og kan la tankene fly dit de vil. Skuldrene senkes skikkelig, hver eneste gang!
Hun slår fast at garnfarging gir henne noe litt annet enn strikking.
– Jeg startet med garnfarging for litt over ti år siden, meldte meg da inn i et strikkesamfunn på nett som heter Ravelry, og har hentet mye inspirasjon der. Man får kontakt med strikkeglade mennesker i hele verden på Ravelry, det er veldig artig.
Jeg husker at en dame fra USA sendte meg amerikansk saftpulver, altså pulver man rett og slett bruker for å blande saft til drikk. Det kunne man visstnok farge garn med.
Kate prøvde oppskriften, og det fungerte.
– Til min store forskrekkelse oppdaget jeg at pulveret man brukte til vanlig saft der borte, inneholdt fargeremedier som var sterke nok til å farge garn.
ARTIG HOBBY
Nå bruker hun syrefarger.
– Det er veldig lettvint. Jeg varmer opp vannet, drysser i en liten skje fargepulver og slipper oppi ei hespe ufarget garn. Jeg kjøper det meste av garnet mitt i en engelsk nettbutikk, og bruker kun animalsk garn, altså garn av saueull, mohair, alpakka og den slags.
– Jeg lar det koke opp, og det får trekke, maksimum ti minutter. Sitronsyre, som du har i til slutt, gjør at fargen setter seg skikkelig i garnet. Så er det bare å avkjøle og skylle. I løpet av kort tids fargebad kan man se at vannet blir klart og at fargen trekker opp i garnet. Det er nesten litt magisk.
Når Kate farger garn, føler hun at kreativiteten virkelig slår ut i blomst.
– Det er en prosess som krever en krakk, en stor kasserolle, samt en kokeplate. Ufarget garn og et knippe bokser med fargepulver og sitronsyre. Og mot og vilje til å prøve ut nye blandinger.
Hun liker spettete garn, noe hun skaper ved å drysse litt pulver med en annen farge oppå garnet til slutt.
– Jeg elsker farger, og blander ofte flere valører. Slik skaper jeg mitt helt unike garn, sier Kate, som også har laget sin egen lille nettbutikk.
– Det er ikke i stor skala, og absolutt ikke noe jeg lever av. Men en artig hobby, sier hun.
Hun lager egne strikkeoppskrifter, som hun selger på Ravelry, og har en spesiell forkjærlighet for votter, sokker og sjal.
– Jeg liker det hodebryet som ligger i å lage oppskrifter, og strikker stadig nye sjal, etter egen oppskrift eller andres.
Svalbardsjalet var ett prosjekt, andre sjal hun har strikket har fått navnene Festivalsjalet og Sjalala.
– Mye spennende kan skje, når man lar kreativiteten råde, sier Kate, som står bak profilen norwaykate på Instagram.
