wenche løseth 8 preview scale 100 ppi 300 quality 100

Imponerende maleferdigheter med munnen!

Wenche ble rammet av hjernestammeinfarkt. Hun fryktet et liv i passivitet, men så oppdaget hun at hun kunne male ved å holde penselen i munnen. Det gir henne frihet.

Tekst: Kristine Grønhaug Foto: Siv-Elin Nærø

Når jeg maler, er det som om jeg ikke kjenner meg selv igjen; jeg sitter langt inne i maleriet. Da glemmer jeg at jeg er lam og hjelpeløs.
– Det er en stor gave å ha fått et talent?
– Ja, visst søren er det det, sier Wenche Løseth fra Ulsteinvik og smiler.

OVERRASKET SEG SELV
Siden hun malte sitt første strøk, er det blitt mellom 70 og 80 bilder. De er så gode at hun to ganger er blitt tildelt kunstnerstipend fra den internasjonale organisasjonen for munn- og fotmalere (VDMFK). For pengene har hun kunnet investere i utstyr som er tilpasset hennes behov.

«Dette er mitt og berre mitt», sa hun om kunsten sin da hun ble intervjuet av NRK. Og hun sa: «Eg får uttrykt meg gjennom målinga, og eg måler veldig detaljert. Eg saknar detaljane i livet mitt, det er eit forferdeleg sakn. Difor er dette så viktig for meg.»

Malingen begynte med at hun skulle finne fram til en eller annen øvelse som kunne styrke musklene i nakken, halsen og kjeven. Da var det at den tidligere assistenten hennes, den nederlandske kunstneren Monica Vermeer, snekret et staffeli til Wenche og foreslo at hun skulle ta penselen fatt.

– Jeg rigget meg til. Men hva skulle jeg male? Jeg kom fram til at jeg ville prøve å male en dame. Og da jeg var ferdig – så jeg at det faktisk ble en dame! Jeg var overrasket over meg selv.

BRÅTT SYK
I 2000 var Wenche 39 år gammel. Hun levde et aktivt liv. I tillegg til å være mor til tre, jobbet hun i grunnskolen. Hun elsket å være ute i naturen, og hun likte å holde seg i form. Av personlighet var hun – og er fortsatt – av den typen som liker å ha oversikt og kontroll. Hun har bestandig satt seg mål i livet, og hun har viljestyrke nok til å klare å nå dem. 8. mars 2000 satt en av Wenches døtre, den da ni år gamle Ann Kristin, i stuen og så på tv. Hun så moren komme ut fra kjøkkenet med kaffekannen. Plutselig sa mamma at hun kjente seg dårlig, og hun la seg på gulvet og holdt seg for øynene.

Wenche hadde fått hjernestammeinfarkt. Legene spekulerte på om hun var hjernedød. Men da det rant tårer fra øynene hennes ved synet av moren og døtrene som sto der ved sykesengen, skjønte de at hun var i live.
Hjernestammeinfarktet førte til Locked-in Syndrom (LIS-syndromet); en sjelden tilstand som innebærer at man mister muskler og førlighet i hele kroppen. Taleevnen blir borte, mens syn, hørsel og evnen til å tenke er som før.

wenche løseth 1 preview scale 100 ppi 300 quality 100
STOLT SKUTE. Her er ærverdige Statsraad Lehmkuhl foreviget av Wenche.
wenche løseth 7 preview scale 100 ppi 300 quality 100
TRENTE SEG OPP. Wenche har en sjelden lidelse som fører til at man mister muskler og førlighet i kroppen. Etter mange år med beinhard trening fikk hun bevegelse i hode og nakke. Da kunne hun også begynne å male.
wenche løseth 4 preview scale 100 ppi 300 quality 100
ROVFUGL. Her er en ørn fanget i øyeblikket.

Slik Wenche beskriver det, oppleves det som å være innestengt i sin egen kropp med et tanke- og følelsesliv som er helt intakt. I 2018 holdt hun et foredrag da hun deltok på et seminar i regi av Sunnaas sykehus:
«Å miste stemma mi er det trasigaste ved heile situasjonen min, har eg opplevd. På dette området blir eg lett ’overkøyrd’ av andre. Eg kommuniserar med stemma, augene og bevegelsar med hovudet … Ingen får ta bort i min kropp før kommunikasjonen med den som skal hjelpe meg er opprettet, slik at eg får forklare kva eg ønskar hjelp til og at eg er forberedt på aktiviteten som kjem. Det er litt lett for personal å bli ’husvarm’ på kroppen min. Men det er min kropp!»

LANG OPPTRENING
Hun begynte på en kamp som skulle vare i 19 lange år:
«Om det kan seiast at eit menneske begynner på null igjen og må forsøke å bygge opp heile kroppen på nytt, så har eg vore der og gjort det. Av og til følast det som eg leikar gud i min kamp etter ønske om å rekonstruere kroppen min», skriver Wenche i en omtale av sin egen bok, «Tsunami i kroppen» (2007).

År etter år med beinhard trening fulgte. Til hun til slutt klarte å gå med litt støtte, til hun til slutt fikk bevegelse i hode og nakke, til hun til slutt klarte å kjøre sin egen bil og rullestol – og til hun til slutt fikk tilbake taleevnen sin.
Og i 2011 begynte hun altså å male. Selv om det første motivet var en kvinne, liker hun ikke å male mennesker. Hun sier hun ikke er komfortabel med det, at hun føler hun ikke får det til. Motivene hun velger, er «alt som hører Sunnmøre til»: Fjell, hus og arkitektur, fugler, blomster og skip.

– Naturen inspirerer meg, sier Wenche, som pleier å ha med seg kamera i rullestolen. Hun har et særskilt blikk for detaljene. Enten det er nyansene i fargene på rosens kronblad, den fine fjærprakten til en stupende ørn, hus som speiler seg i vannet eller skyene på himmelen.

Gult, blått, purpur. Hun elsker farger, og også her er naturen til inspirasjon. Hun kan godt finne på å eksperimentere med utradisjonelle fargevalg.

wenche løseth 5 preview scale 100 ppi 300 quality 100
FLITTIG. Det er ikke få bilder Wenche har malt de siste årene.
wenche løseth 2 preview scale 100 ppi 300 quality 100
KJENT STED. Vakre Brosundet i Ålesund.

Hun bruker vannbasert oljemaling. Lerretet er av lin. Den fine strukturen er bra for den belastningen det kan bli på nakken og kjeven. Malebrettet er tilpasset Wenche og rullestolen hennes, og slik kan hun klare å gjennomføre hele prosessen uten å være avhengig av hjelp fra andre.

NYTT SLAG
I 2019 var datter Ann Kristin gravid i femte måned. Da opplevde hun igjen at moren fikk slag. «Mamma! Forstår du hva jeg sier, mamma?» sa Ann-Kristin til moren gang etter gang i ambulansen. Gradvis fikk de mer kontakt. Det ble raskt konstatert at det satt en blodpropp i Wenches hode. Mor og datter ble fløyet i dårlig vær med helikopter til St. Olavs hospital i Trondheim, der hun skulle opereres.

– Jeg husker alt sammen veldig klart, sier Wenche.
– Var du redd?
– Nei. Jeg skjønte at det var et nytt slag. Jeg ville bare vite hvor alvorlig det var.

Operasjonen tok en time.
– Jeg lå jo bare der som et slakt. Men etter en og en halv uke, kom mye tilbake. Alt det som jeg hadde kjempet fram gjennom årene, ble ikke borte.

annonse fordeler2522

MALER ALENE
Tidligere, før koronapandemien satte reiserestriksjoner på oss alle, var Wenche på reiser til Spania. Solen og varmen gjør godt for kroppen hennes.
– Når jeg kommer hjem etter de turene, er jeg mykere. Da klarer jeg å strekke nakken lenger slik at jeg òg kan male større bilder. Jeg trives best med 30 cm x 30 cm-størrelse på lerretet. Da snur jeg bildene for å nå fram – jeg maler fra alle kanter.

– Blir du ikke sliten i munnen og kjeven?
– Det er kroppen som bestemmer hvor lenge jeg kan sitte og male. Om vinteren er jeg stivere. Jeg sitter og jobber mellom en og tre timer om gangen. Akkurat nå har jeg hatt en liten malepause på noen måneder – etter å ha sittet intenst i flere uker. Det er jo andre ting i hverdagen som tar tid også. Bare det å stå opp om morgenen, er for meg mye mer tidkrevende enn for andre.

Når Wenche skal male, må hun være alene. Hun kan heller ikke ha assistenten sin der. Derfor arbeider hun om kvelden og natten. Da får hun fred. Da flyter tankene bra. Det hun ikke liker så godt i prosessen, er å begynne på et nytt bilde. Men når hun endelig kommer i gang, får hun blod på tann. Da blir hun aldri ferdig. Hun bruker mellom 80 og 100 timer på et bilde. Innimellom bruker hun bare 40 timer, da er motivene enklere.

Men hvem av verdens store malere beundrer hun selv mest?
– Den meksikanske maleren Frida Kahlo. Hun maler med masse farger, er tydelig og definert. Da hun var ung, var hun i en bilulykke der hun nesten døde. Siden slet hun med smerter hele livet. Du kan se at det er smerte i bildene hennes, sier Wenche.

nyhetsbrev egenannonse grønn