Immunterapi ga Grete livet tilbake
Grete hadde tykktarmskreft med spredning til leveren. I 2016 fikk hun dødsdommen. Så spurte forskerne om å få ta en gentest.
Gentesten ble tatt i begynnelsen av februar 2017, sier Grete Marie Halvorsen. Da hun ble spurt om hun ville være med i et forskningsprosjekt, hadde hun ikke noe å tape.
– Det var litt for spennende å vente to uker på resultatet. Jeg var heldig, og passet inn i prosjektet. Ellers hadde jeg ikke sittet her i dag, sier Grete takknemlig.
SØSKNENE
Grete vokste opp i Nannestad med mor, far og tre brødre. Etter en snartur innom hovedstaden flyttet hun til mannens hjembygd Hurdal. Grete og Steinar har vært gift i 57 år, og stortrives på småbruket. De har tre døtre og fire barnebarn, og familien er det viktigste av alt.
– To av brødrene mine har hatt kreft. Den ene hadde mage-/tarmkreft, han er nå kreftfri og frisk. Den andre hadde leukemi, men døde av andre årsaker, sier Grete.
Selv hadde Grete god helse fram til 2015. Hun var i full jobb, først i Posten, så på kontor og de siste årene som sekretær i helsesektoren i Hurdal kommune.
– Dette gikk fint å kombinere med livsstilen hjemme på småbruket, der Steinar og jeg bestandig har stått på begge to. Heldigvis kan vi fortsette med det, selv om det for noen år siden ikke så lyst ut, sier Grete.
Selv om de nå er tre søsken som har hatt kreft, orker ikke Grete bekymre seg for framtiden, verken når det gjelder seg selv, mann, barn eller barnebarn. Ingen har noe løfte på morgendagen, og skulle det dukke opp mer kreft eller andre utfordringer, får de løse dem etter hvert.
– Jeg er takknemlig for å ha fått livet mitt tilbake, så jeg vil nyte hvert øyeblikk sammen med dem jeg er glad i.
EN TØFF TID
I 2015 begynte Grete å slite med smerter øverst i magen, med uregelmessige dobesøk. Hun gikk også betydelig ned i vekt, uten å gjøre noe for det. Grete oppsøkte fastlegen og ble henvist videre. Etter flere undersøkelser, fikk hun diagnosen tykktarmskreft med spredning til leveren.
– Det var en sjokkerende beskjed å få. Den ene datteren vår er sykepleier, og hun var ekstra bekymret fordi jeg trolig hadde gått med ubehandlet kreft en god stund. Nå fulgte en tøff tid, ikke bare for meg, men også for familien. Kreft kommer aldri alene, og kan frambringe mange tanker både hos pasient og pårørende, sier Grete.
Før hun kunne opereres, måtte Grete få cellegift. I oktober ble svulsten i tykktarmen operert ut. En måned senere, ble svulsten i leveren fjernet, også ved operasjon. Deretter ble Grete fulgt opp med cellegiftkurer hele året i 2016. Hun hadde fremdeles en kreftsvulst, men den lå så langt bak mot ryggen, at den ikke kunne opereres.
– Dette var en tøff tid. Allmenntilstanden min var dårlig, jeg var veldig redusert og orket ikke å delta i det vanlige dagliglivet. Etter hvert klarte jeg nesten ikke å gå eller snakke. Mannen min var der for meg hele tiden, som den beste støttespilleren jeg kunne ha. Men det var en tung tid for ham også. Det samme gjaldt døtrene og barnebarna våre, de var engstelige alle sammen.
Julen 2016 glemmer ingen av dem. Grete fikk beskjed om at cellegiftkurene ikke hadde virket, og det var dessverre ikke mer å gjøre. Krefttypen hennes var aggressiv. Samtidig ga kreftlegen Grete og familien et lite halmstrå å klamre seg til. Hvis Grete passet inn i et pågående forskningsprosjekt, var kanskje ikke alt håp ute likevel?
NYE KREFTER
En forsiktig optimisme ble tent da Grete fikk tilbud om å være med i forskningsprosjektet, som var for kreftpasienter som i utgangspunktet ikke kunne helbredes. Det var her gentesten kom inn i bildet. Forskerne ville analysere den svulsten de ikke kunne operere. Gener i kreftsvulster kan forandre seg over tid, og håpet var at svulsten ville kunne reagere på en behandling som vanligvis ikke gis til pasienter med tarmkreft.
– Jeg har et sterkt overlevelsesinstinkt, og ville ikke tro jeg skulle dø. Og heldigvis viste gentesten at jeg var en god kandidat for forskningsprosjektet. For meg var det eneste som betød noe å bli frisk, ikke hvilken type kreftmedisin jeg fikk, sier Grete som ble behandlet med en medisin beregnet på pasienter med lungekreft.
– I januar 2017 begynte jeg med immunterapi. Sakte, men sikkert begynte jeg å føle meg i bedre form. Optimismen steg i takt med matlysten, og jeg kjente til og med at jeg fikk tilbake litt energi.
UBESKRIVELIG GLEDE
Grete beskriver behandlingsperioden som fin, og hun roser leger og annet helsepersonell. Hun opplevde å bli møtt med masse omtanke og varme hele veien, og opplevde ikke kreftavdelingen som et trist sted. Tvert imot var humor også til stede, og mange gode samtaler.
– Det å kjenne at man liksom våkner til liv igjen etter å ha vært så syk som jeg var, kan ikke beskrives med ord. Det var ufattelig deilig. Med denne behandlingen gikk det bare en vei, og det var oppover, smiler Grete.
– Det var helt fantastisk da vi våget å tro på at vi skulle få beholde Grete. Jeg er så utrolig takknemlig for forskere og leger som står på og aldri gir opp. Uten deres innsats, ville vi mistet henne. Det var jo slik vi var redde for at det skulle bli i romjulen 2016, sier ektemannen Steinar.
Grete smiler til mannen sin, og forteller videre at behandlingen virket superbra. Høsten 2018 ble hun erklært kreftfri, og hun har fått beskjed om at hun ikke har større risiko enn andre til å få kreft.
DEN VIKTIGE FORSKNINGEN
Grete synes det er bra at kreftpasienter kan bli gentestet, selv om ikke alle kan få behandling etter det. Derfor er videre forskning kjempeviktig. Hun blir glad for alle midler som settes inn i slike forskningsprosjekter som hun selv var en del av.
– I dag lever jeg et godt og aktivt liv. Jeg er glad og takknemlig for hver ny dag jeg står opp til. Jeg trener tre dager i uken, og er frivillig kafévert en gang per måned. Det er viktig at alle bidrar med det de kan. Og hvis alle gjør litt hver, blir det mye til sammen, sier Grete og forteller at de også har dyr på småbruket, og hun tror samvær med dyr er den beste terapien som finnes. Dvergschnauzeren Otto på tre år trenger tur i skog og mark hver dag, og Grete er i tillegg glad i bær- og soppturer, sommer og høst. Dessuten har de hobbyhøner.
Grete beskriver seg selv som en sosial person som lett kommer i kontakt med andre, men hun koser seg også hjemme, gjerne med en bok eller et håndarbeid. Helsen er god, både fysisk og psykisk, og hun vil gjøre sitt beste for at det skal fortsette slik. Hun har ikke vært til kontroll for kreften etter at hun ble erklært kreftfri.
– Totalinntrykket mitt er at kreftpasienter blir godt tatt vare på, men at det likevel er en tøff prosess å gå gjennom. Jeg har vært fantastisk heldig både med leger og annet helsepersonell, og ikke minst med familie og venner, som har vært der for meg hele tiden, sier Grete.
– Etter operasjonen i tarmen fikk jeg stomi, det lever jeg godt med. Jeg må også ta medisiner resten av livet, og jeg har veldig sensitive slimhinner i munnhulen. Men det er jammen en lav pris for å kunne fortsette å leve det livet jeg elsker.
Kreftbehandling og forskning
– De fleste får beskjed om at de dessverre har uhelbredelig kreft som vanligvis ikke oppdages av immunsystemet, sier onkolog og overlege Anne Hansen Ree ved Akershus universitetssykehus (Ahus).
Ree forteller at forskning er hardt og møysommelig arbeid, og det er kostbart. Mye tid går også med til å skaffe finansiering. Et enkelt prosjekt kan ofte vare i 3-5 år, så man må være tålmodig og ikke gi opp.
– Men når man jobber systematisk fra ett prosjekt til neste, og bygger stein på stein, kommer det gjennombrudd fra tid til annen, som Grete er et eksempel på.
– Ved forskning fra rundt 2014, hvor mange land bidro, ble det oppdaget at noen særegne genforandringer (kalt mutasjoner) i spredningssvulster kan avsløre at svulstene kan angripes av pasientens immunsystem – dersom pasienten blir behandlet med immunterapi. Akkurat disse genforandringene fant forskningsgruppen i spredningssvulsten som ble testet hos Grete.
Ree forteller at det var en stor glede, både som onkolog og kreftforsker, å kunne tilby Grete immunterapi, og ikke minst observere den fantastiske behandlingseffekten. På denne tiden var ikke immunterapi et standard behandlingstilbud til pasienter med tarmkreft som har spredd seg, så Grete fikk en medisin som på dette tidspunktet var godkjent som lungekreftbehandling.
– Fra januar 2022 har alle tarmkreftpasienter med de samme genforandringene som Grete hadde, fått immunterapi som standardbehandling. De mottar dette straks spredningen blir oppdaget og trenger ikke gå gjennom cellegiftbehandling først, slik Grete måtte. Dette sier noe om hvor raskt nyvinninger i kreftfaget tas i bruk.
