Hvordan takle narsissisme i familien
HOS PSYKOLOGEN. Narsissister kan skape et giftig og angstfylt miljø i nære relasjoner. Men hvor langt skal man strekke seg for familien?
Dersom du finner deg i mer enn høyst nødvendig, bare fordi dere «tross alt er søsken», bør du kanskje ta en runde med deg selv. Noen strekker seg ekstra langt for familien sin, ofte fordi man føler en sosial forpliktelse. Veldig ulike personlighetstyper kan få til gode familierelasjoner. Men dersom personlighetstrekk framstår som dysfunksjonelle, kan dette være meget krevende for familier – som for eksempel narsissisme.
Storesøster ble slem
Narsissister må alltid være i sentrum, de må ha ros – og ikke minst, de må få viljen sin. Strategien deres for å komme seg opp og fram kan være ganske brutal, og kan gå hardt utover familien. Det fikk «Mona» erfare – en godt voksen kvinne med høy utdanning. Hun så veldig opp til storesøsteren, «Kari», og trodde hun kunne betro seg til henne og be om råd.
Men Karis humørsvingninger påvirket Mona på en negativ måte. Kari endret atferden sin, og gikk fra å være snill til å bli slem. Hun begynte å kritisere Mona, og informasjon hun hadde gitt til Kari, ble plutselig brukt mot henne. Hun spredde falske rykter om Mona for familiemedlemmer, blant annet om at hun var lat, og at man ikke kunne stole på henne. Mona forsøkte å ha en god relasjon til søsteren sin, men lyktes ikke. Kari oppførte seg ulikt overfor andre familiemedlemmer, og hadde et godt forhold til moren sin og brødrene sine, mens det ødeleggende psykologiske spillet hun utsatte lillesøsteren for, ikke ble sett av andre.
Mona begynte å slite med skyld og skam. Hun lærte derfor å bli en person som alltid jobbet for å oppnå fred og ro – ved å gjøre som storesøsteren ville. Hun tilpasset seg henne, og tok på seg søsterens skyld og skam. Det var ikke rom for Monas følelser, da det var Karis følelser som styrte det hele. Særlig ble sinne lagt lokk på, for slikt var ikke «tillatt» i søskendynamikken.
Lærte å ta vare på seg selv
Mona oppsøkte faglig hjelp og fikk en god terapeut som forsto problemet. Ved å bearbeide de traumatiske opplevelsene lærte hun å ta vare på seg selv, skape et bedre liv – og finne tilbake til seg selv. Hun forsto også at det beste var å sette grenser og ha en tydelig kommunikasjon overfor søsteren. Da Kari ikke respekterte det, sa Mona tydelig ifra. Likevel var hun ofte grenseoverskridende, og Mona måtte kutte kontakten i perioder.
Til slutt måtte hun likevel begrave håpet om søsterens kjærlighet, bekreftelse, respekt, anerkjennelse og endring. Relasjonen med storesøsteren ble ikke slik hun håpet, og hun tillot seg selv å sørge over dette, uten at det stoppet frigjøringsprosessen.
I dag sier Mona at hun ikke vil forandre seg selv for at andre skal bli fornøyde eller bekrefte henne. Hun setter grenser og viser fasthet overfor søsteren sin. Hun aksepterer ikke lenger å bli tråkket på.
