REISEGØY: Innholdsrike turer som tar utgangspunkt i hobbyen og interessen til godt voksne. KLIKK HER!

brustad alderdom

Hvordan planlegge best for alderdommen?

Vi er heldige som bor i Norge, skriver tidligere statsråd Sylvia Brustad i denne VI OVER 60-kommentaren. Hun har blant annet tro på at felleskapet skal være med på å gi eldre en bedre alderdom, for det offentlige kan ikke løse alt.

Tekst: Sylvia Brustad Foto: NTB

Vi er heldige som bor i Norge, et land der de fleste lever lenger og lenger. Det er et kvalitetsstempel. Derfor er ikke «eldrebølgen» noe negativt, det er positivt at andelen eldre øker. Så må selvfølgelig det tas høyde for at flere da vil trenge hjelp fra det offentlige når helsa svikter. Mange som i dag bor på sykehjem har ofte 4–5 ulike lidelser samtidig, og da må vi ha nok personell og bosteder som kan ta seg av dette slik at alle kan ha et verdig liv og alderdom.

Det er også trygt å vite at det har vært politikere som har vært forutseende og opprettet oljefondet. Det betyr at Norge har penger på konto som kan brukes ved behov, og også for å sikre eldre sine behov og pensjoner.

Det noen glemmer er at vi fortsatt har ulike ønsker og behov. Noen jobber, noen liker å trene, noen liker å lese, mange vil være med familie og venner, helsa er ulik, og vi bor forskjellig.

Myndighetene sier vi i større grad må ta ansvar for egen alderdom f.eks. når det gjelder bosituasjon. Jeg støtter det fordi det er viktig å være forberedt på at man på et eller annet tidspunkt vil trenge å bo på et plan i hus eller leilighet, og da er det lurt å ha lagt til rette for det før den dagen kommer. 

Det lar seg som regel fint å gjøre om man bor i byer og sentrale strøk fordi boligen ofte er like mye verdt som ei leilighet. Da får man noe som er mer lettstelt – og da kan man som regel bo lengre hjemme i sin egen bolig. Det vil også være lettere å være sosial som vi vet er viktig for helsa vår, og det å ha gåavstand til det man trenger gjør hverdagen enklere – også uten bil.

Dette er vanskeligere hvis du bor i en distriktskommune, der det er langt mellom husene og til kommunesenteret. Husene her har også en langt lavere verdi. Det gjør at mange ikke vil ha mulighet til å gjøre dette husbytte i tide selv om de skulle ønske det. Dette gjør at mange da vil være nødt til å fortsette å bo sine hus, og raskere må på sykehjem hvis helsa svikter. 

Jeg har tror på fellesskap i ordets mange betydninger. Hva med å bygge flere boligområder med lettstelte hus og leiligheter der flere bor nært hverandre? Det er viktig å ha steder der ulike generasjoner kan bo nært hverandre. Steder der det er sosiale møteplasser hvor man kan møtes på tvers av generasjonene. Kanskje kan man også etablere legesenter, frisør, og kafé i samme område. Steder der man kan hjelpe hverandre hvis man har ønske om det. Når barn kommer hjem, og mamma og pappa fortsatt er på jobb, kan noen av de godt voksne hjelpe til med lekser, mat, og samtaler. Så kan de unge gjøre ting for, og med, de eldre. Det er en vinn-vinn-situasjon. Boligområder med ulike fellesskapsløsninger vil være en god måte for å kunne bo lengre hjemme, og gi bedre livskvalitet for mange. Det vil være bra uansett alder. Dette kan passe både i distriktene og i byer, men vil kanskje være enda lettere å få til der det bor mange. Mange kommuner jobber med disse problemstillingene, og jeg mener det er viktig at alle kommuner har en plan for hvordan man skal løse dette. Kan Statens virkemidler brukes mer aktivt? Kan Husbanken brukes her?

nyhetsbrev egenannonse4323

Så er det viktig at de dette gjelder får mulighet til å delta aktivt i hvordan man best kan planlegge sin egen alderdom, og hvilke tanker kommunene og staten har for i å bidra slik at folk i enda større grad kan bo hjemme så lenge man ønsker det. Her har vi som enkeltmennesker et ansvar, og det offentlige like så. 

Det offentlige kan ikke løse alt. Det offentlige kan bidra, det offentlige kan ta initiativ – slik de ofte gjør – men jeg tenker at samarbeidet med frivillige organisasjoner også kan og bør bli enda tettere. Her er det mange positive ressurser. Det finnes flere gode løsninger der frivillige er besøksvenner. Dette bør utvikles i enda større grad, og i større skala. Dette vil kunne avlaste det offentlige mye, og gir mye ekstra livsglede.

Jeg var med å lagde den første Demensplanen i Europa som helse- og omsorgsminister, og jeg så da, og mange ganger etterpå, på nært hold hvor viktig ulike tiltak som sang og musikk, besøk av hunder, kortspill, ut på tur, og gjøre andre ting sammen er. Jeg har sett hvilken glede det skapte, og skaper. Her gjør enkeltmennesker, og organisasjoner sammen med det offentlige en stor forskjell i menneskers liv. Det gir mennesker gode øyeblikk som er verdt å ta vare på, og å skape flere av.

Det er sammen vi kan lage en best mulig alderdom for alle!