Hva er egentlig woke?
Lurer du også på hva woke egentlig betyr? Woke handler om å være årvåken mot urettferdighet, diskriminering og rasisme. Enkelte bruker i dag begrepet som skjellsord og det skaper polarisering, mener Jo Moen Bredeveien og Nils August Andresen i denne samtalen.
Woke og kanselleringskultur fremstilles ofte som trussel mot ytringsfriheten. Men kansellering er også bruk av ytringsfrihet. Det er jo et ideal i offentligheten at vi skal møte meningsmotstandere med kritikk og motargumenter og si ifra om ytringer vi mener er feil, hatefulle eller stigmatiserende. Men når dette faktisk skjer, oppfattes det gjerne som en trussel mot ytringsfriheten og knebling av meningsmotstandere. Når vi setter en grense for hva vi synes det er akseptabelt å si, og også begrunner dette valget, betyr det da at vi knebler stemmer i debatten?
(Kilde: «Woke, Kulturkrig, kansellering og identitetspolitikk», av Lisa Esohel Knudsen.)
Jo: Opprinnelig er «woke» er et begrep vi i Norge har importert fra USA. Det oppsto på 1930-tallet blant afrikanske amerikanere som en appell og påminnelse om å vokte seg for diskriminering. I forbindelsen med bevegelsen «Black Lives Matter», som oppsto for noen år siden, foregikk en revitalisering av begrepet. I løpet av de siste årene har wokekulturen – og motstykket anti-woke – utviklet seg til en polariserende kulturkrig med steile fronter.
Tidligere snakket man om politisk korrekthet og identitetspolitikk i samspillet mellom høyre- og venstrekrefter. I dag snakker vi også om wokebevegelsen og kanselleringskultur, som ofte blir sett i sammenheng med friheten til å ytre seg.
Å være woke er i utgangspunktet en sunn impuls som ivaretar svake grupper. Begrepet defineres om noe eller noen som er informert om og opptatt av sosial urettferdighet. Selv om man skulle tro at et slikt engasjement i vår tid var relativt uproblematisk, har det å være woke – eller for woke – fått en negativ klang.
Nils August: Woke er vår tids versjon av en lengre kulturkrig. På 1990-tallet dreide det seg om politisk korrekthet, beskrev hva som var akseptabelt. Men politisk korrekthet beskrev ofte standpunkter som var delt av et bredt lag av befolkningen. For eksempel: «Som et rikt land bør Norge ta imot en del flyktninger». Med woke-kulturen de siste årene har standpunkter blitt tilspisset. Langt mer radikale og spesifikke syn – for eksempel kjønn og «dekolonialisering» – er blitt utbredt i et lite segment i akademia og kulturlivet. Ute i resten av befolkningen – den store majoriteten – har det derimot ikke skjedd store forandringer. Med andre ord representerer woke et lite mindretall. Men de som forvalter woke-synspunktene forsøker ofte – gjennom sin kulturelle makt – å overstyre majoriteten. Dette skaper friksjon.
Det finnes alltid ytringer som ikke slipper til. Men går vi tilbake i tid, har det stort sett gjeldt ganske outrerte ytringer, synspunkter få deler. Når man forsøker å få helt alminnelige, utbredte standpunkter vekk fra debatten, oppstår store gnisninger. Et eksempel på det er debatten om Harry Potter-forfatter J.K. Rowling, som i USA har vært forsøkt kansellert på grunn av uttalelser om transkjønn. Men hennes standpunkter her er bredt delt i befolkningen.
I Norge er kansellering et mye mindre problem. Men woke-synspunkter har vi likevel, for vi må skille mellom dem og kanselleringskultur.
Woke er også en forståelse av samfunnet der man er veldig opptatt av maktrelasjoner generelt og rollen som offer spesielt. Særlig gjelder dette minoriteter som for eksempel transpersoner og etniske minoriteter.
Mange minoriteter har selvsagt opplevd traumer. Men slik jeg ser det, kan traumene også bli en form for ideologi. Hvis man forstår samfunnet som en pyramide med «hvite» menn på toppen, at det alltid er det relevante, føler man seg sett – og holdt utenfor – av det «hvite-blikket».
Jo: I menneskets historie finnes opplagt mange grusomme ting og urettferdigheter. Det gjelder ikke minst i vår kunstneriske bearbeidelse av dem. Og i utgangspunktet er det fint å gå i kritisk dialog med uhyrlighetene, diskriminering og undertrykkelse. Kampen for minoriteter, mot stereotypier og rasisme er viktig. Men det betyr ikke at vi ikke skal kunne diskutere ulike synspunkter på en konstruktiv og sivilisert måte.
Nils August: Ord har makt til å forme vår forståelse av verden, og da er det viktigere enn noensinne å dyrke en kultur der respekt for ulike meninger er til stede når vi ytrer oss. Ellers risikerer vi å miste rommet for dialog og forståelse, noe som vårt samfunn sårt trenger.
Den eldre generasjonen kan ha vansker med å forstå alt bråket rundt woke, noe som har sammenheng med at de er oppvokst i en annen tidsånd. Gjennom de siste 5–6 årene har den tilspissede debatten rundt wokebevegelsen blitt drevet frem av yngre generasjoner, og mange godt voksne føler nok at konfliktnivået er med på å skape en slags fremmedgjøring.
Endringen i bruken av ordet woke, fra noe positivt til negativt, har mye sammenheng med at kampen mot diskriminering som anses som krenkende lett kan bli en form for aktivisme.
Det er opplagt bra å være årvåken når det gjelder diskriminering; det gjelder alle former enten det er kjønn, minoriteter eller svake grupper. Men når diskusjonene blir erstattet av aktivisme, blir rammene for debatten fort snevret inn. Det er ikke lenger hva du sier og mener, men hvem du er som blir avgjørende. Standpunktene blir knyttet til identitet. Det medfører at woke i seg selv blir oppfattet som overfølsomhet – og utfordringen for samtalen blir å skape rom for å uttrykke seg.
Mer enn halvparten av landets unge tør ikke si hva de mener. De frykter å bli kansellert av aktivister som hevder at de kjemper for utsatte minoriteter. I realiteten mobber de enkeltmennesker til taushet og frarøver fellesskapet viktige debatter, hevder Danby Choi – sjefredaktør i kulturavisen Subjekt. Han mener den nye årvåkenheten truer ytringsfriheten og rettssikkerheten.
(Kilde: Boken «Kanseller meg hvis du kan», av Danby Choi)
Jo: I utgangspunktet mener jeg at å være woke er bra. Diskriminering finnes – og det er opplagt et samfunnsproblem på ulike nivåer. Men på samme tid er det bekymringsfullt at debattklimaet fører til at grunnleggende rettigheter som ytringsfrihet kommer under angrep. Krenkelseskulturen kan ende i en form for hysteri som fører oss langt ut på viddene. Ikke minst ser man det i kulturlivet. For eksempel mener jeg reaksjonen rundt Christian Krohgs maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» under åpningen av Nasjonalmuseet, som ble beskyldt for å være eksempel på kolonialisme, tok det for langt. Et absurd eksempel var også den norske barnefilmen «Helt super», som fikk premieren avlyst i Tyskland fordi en gruppe mente de så rasistiske tendenser i form av en løve med mørkt ansikt. Eller da NRKs spillanmelder valgte bort det siste spillet fra Harry Potter-universet fordi forfatteren J.K. Rowling har blitt anklaget for å være transfobisk.
Nils August: Jeg syntes også de eksemplene gikk for langt. J. K. Rowlings melding på Twitter i 2020, der hun blant annet mente at å ta vekk kjønn som kategori tar bort folks rettigheter til å snakke meningsfullt om livet, medførte sterke reaksjoner. Spesielt blant transkvinner og transkjønnede.
Mange transpersoner lever utvilsomt et vanskelig liv. Men offermentalitet og krenkelseshysteri kan fort føre til en form for moralisme som er lite hensiktsmessig. Vi må kunne snakke sammen – og vi må kunne tåle å få kjeft. Vi må kunne tåle hverandres opplevelser.
Jo: For enkelte har woke blitt et skjellsord. Ikke minst ser man dette i «kulturkrigen» i USA, der man mener wokhet er overdreven påpasselighet og politisk korrekt årvåkenhet fra venstreliberale aktivister. Kritikerne, ofte de på høyresiden og som omtaler seg som anti woke, mener wokebevegelsen fører til overfølsomhet, krenkelseshysteri, kanselleringskultur og konflikter som splitter samfunnet, polariserer debatten og truer ytringsfriheten.
Heldigvis har vi i Norge et langt mindre polariserende debattklima enn den som foregår i USA, enn så lenge. Men også her til lands anses folk på den liberale, progressive venstreside for å være for opptatt av minoriteter og såkalt identitetspolitikk. Wokeness blir møtt med anti-wokeness, spesielt fra høyresiden, som hevder at de kjemper for å beskytte sin egen rett til å ytre seg. Men ikke sjelden viser det seg at de i stedet ender opp med å svekke den.
Vi kan ikke undergrave andres ytringsfrihet for å beskytte vår egen. Og vi trenger ikke å dynge mer bensin på bålet. Wokebevegelsen er som nevnt en import fra USA, men vi importerer mer enn nok fra amerikansk kultur fra før av. Vi behøver ikke å slenge en kulturkrig på toppen.
På eget initiativ har Respons Analyse gjennomført en meningsmåling om folks holdning til aktivismen som ofte kalles «woke». Resultatet viser at 61 prosent mener at «woke-kultur» har gått for langt. Kun 16 prosent sier det motsatte, og menn er mer kritiske enn kvinner.
(Kilde: Respons analyse)
Nils August: Amerikanske tilstander trenger vi ikke mer av. Heller ikke at det vonde blir ideologisert, selv om det er vanskelig å være minoritet.
Noe av årsaken til at debatten har blitt mer giftig skyldes nok sosiale medier, der de stemmene som skriker høyest har tendens til å komme best frem. Det gjør at mange kvier seg for å si sin mening, og de føler seg kneblet. Det skader ikke at folk legger litt mer bånd på seg i debatten og viser mer folkeskikk. Hos begge sider – både de som er woke og de som er anti-woke – er det sterke innslag av overdrivelse og polarisering.
Eldre generasjoner, den såkalte 68-generasjonen, hadde et annet språk og de gjorde ikke seg selv til ofre. På 1960-tallet var heller ikke rase, etnisitet eller kjønnsdebatt så polarisert som i dag. Men siden den gang har det skjedd store endringer, blant annet gjennom innvandringen. Og spesielt andre generasjonen av innvandrere opplever at verden er vanskelig for dem i kraft av deres identitet. For det er det er vanskelig å være en minoritet bant majoriteten. Rase, makt og kjønn – det er noe av grunnlaget for woke, som også er en ideologisering av den type erfaringer.
Jo: Splid og polarisering er en realitet som jager folk til taushet, og det er en farlig trend. Spesielt med tanke på den flammende verden vi står i nå, med dyrtid, kriger, klimakrise, økonomiske utfordringer og et tillitssamfunn under press, er nettopp begreper som ytringsfrihet og likeverd viktigere enn noensinne. Ikke minst med tanke på yngre generasjoner som kommer etter oss, må vi ikke være blåøyde og naive. Utfordringene er reelle, og man trenger ikke være spåmann for å anta at verden komme til å se helt annerledes ut om noen år. Unge, våre barn og barnebarn må ikke frarøves håp og tro på fremtiden.
De som ble født etter andre verdenskrig, bygget opp landet i en tro på et velferdssamfunn, på demokrati, likeverd og toleranse. De vokste opp i en helt annen tidsånd. Mange av de som er unge i dag føler nå at de har mistet fotfestet. Når kulturkrigen mellom woke og anti-woke har fått skarpere fronter – og samfunnet står i stampe – er det all grunn til å ta utviklingen på alvor. For når vi ikke lenger kan diskutere nyansert og roper til hverandre, er det få som lytter. Blir det for vanskelig å si hva man mener, mister vi rom for dialog og forståelse. I seg selv kan dette bli en fare for både ytringsfrihet og demokrati.
