happy,senior,woman,loading,dirty,clothes,in,washing,machine.,smiling

Hun som fortjente arven var ikke nevnt i testamentet

Anna opprettet testament mange år før hun døde der hun etterlot alt til fire personer. Ingen av disse gjorde veldig mye for Anna den siste tiden. Det gjorde imidlertid en yngre kusine. Men hun var ikke nevnt testamentet. VI OVER 60s husadvokat mener at dette må folk tenke på før det er for sent. Har du skrevet et testament som ikke passer virkeligheten nå, så er det bare du som kan gjøre det rettferdig.

Anna som var barnløs og ugift opprettet sitt testament mange år før hun døde. I testamentet fastsatte hun at alt hun etterlot seg skulle deles likt mellom to nieser og to venninner.

Årene gikk. Hun ble gammel og hjelpetrengende. Niesene hadde sine egne liv, dårlig tid og liten interesse for sin gamle tante. Venninnene bisto så godt de kunne, men ble også gamle damer. Den som virkelig tok seg av henne, var en noe yngre kusine. Hun var ikke nevnt i testamentet.

Anne ble, med god hjelp fra kusinen og hjemmesykepleien, boende hjemme til hun ble så fysisk og psykisk redusert at sykehjemsplass var den eneste muligheten. Hun døde etter et års tid på sykehjemmet. I tillegg til en gjeldfri leilighet hadde hun en god del penger i banken.

Da hun døde var det uklart hvem som skulle følge opp begravelse og det etterfølgende arveoppgjøret. Det ble til at kusinen tok seg av det meste knyttet til begravelsen.
Kort tid etter begravelsen kom det frem at Anna hadde testamentet og originalen ble fremlagt. (Hvordan det skjedde er en egen historie!)

Testamentet kom som en overraskelse for de fleste. Det var ikke grunnlag for å bestride testamentets gyldighet. Slekten ble satt til side og de fire arvingene skulle dele arven. Boet var på nesten seks millioner kroner netto.
Den hjelpsomme kusinen hadde ikke krav på noe. Hun var ikke arving, og hadde ikke krav på å få etterbetalt «lønn» eller dekket sine utgifter. Hun var heller ikke typen som hadde gjort dette for pengenes skyld.

annonse fordeler2522

En av niesene så det urimelige i løsningen, og hadde nok litt dårlig samvittighet fordi hun fulgte opp tanten så lite. Hun tok initiativ og foreslo at arven skulle deles på fem og ikke på fire. Da ville det bli noe over en million til hver. Den andre niesen var enig. Det var også den ene av venninnene. Men ikke den siste venninnen. Antakelig var det ikke venninnen selv som var negativ, men hennes sønn som i virkeligheten tok avgjørelsene på vegne av sin mor. Han mente at juss var juss, og hvis Anne hadde ment at kusinen skulle ha noe måtte Anna selv ha ordnet opp i det. (Det var vel hans eget ønske om å arve mest mulig etter sin mor som var den egentlige begrunnelsen)

Løsningen ble at arven ble delt på fem, men slik at venninnen som ikke ville gi noe til kusinen fikk sin ¼, og så ble de resterende ¾ delt på fire og ikke på tre.

Moralen? Venninnen og hennes sønn hadde jussen på sin side og kunne ikke tvinges til å gi fra seg noe av arven. De av arvingene som så urettferdigheten kunne fritt dele med kusinen slik de fant rettferdig. Men den som burde ryddet opp i forkant var Anna selv. Hvis hun mente (og det gjorde hun antakelig) at niesen skulle fått noe for sin mangeårige innsats, skulle Anna enten ha gitt niesen noe forløpende eller endret testamentet sitt og tatt niesen inn som arving.

nyhetsbrev egenannonse grønn