Hoppetau og hoppestrikk: Spretten jentelek

Å hoppe tau stimulerer mange forskjellige muskelgrupper i hofter, sete, lår og legger. For boksere har derfor hoppetau alltid vært en viktig del av treningen. Foruten å forbedre kondisjonen, er hoppingen også med på å bedre fotarbeidet, balansen og koordinasjonsevnen. Har du lyst til å begynne å hoppe tau i godt voksen alder, anbefaler imidlertid tidligere langdistanseløper Ingrid Kristiansen at du starter forsiktig så du unngår for brå og stor belastning på knær og ankler. 

Slengtau

I skolegården og i gaten var det å hoppe tau sett på som en jentelek. Noen hadde egne hoppetau som var flittig i bruk. Jentene hoppet tau mens de ventet på noen, eller var på vei til noe. De hoppet på ett bein eller gjorde dobbelthopp – da skulle du rekke å la hoppetauet gå rundt to ganger før føttene berørte bakken igjen. Tauet kunne også krysses eller føres motsatt vei – forfra og bakover.

Morsomst var det å hoppe slengtau, eller langtau som det ble kalt noen steder i landet. En sto i hver i hver ende og dreide tauet rundt – og her fikk gjerne guttene være med. De andre hoppet inn i buen og ble der i ett, to, tre eller ti hopp før de hoppet ut igjen. 

Teknikk og riktig lengde på hoppetauet var viktig. Hoppetauet måtte ikke være lenger enn at endene var i høyde med armhulene når du tråkket på midten av tauet. Var tauet for langt, måtte du surre endene rundt hver hånd for å få passe lengde. Mange hadde hjemmelagde hoppetau – et vanlig, litt tykt, men ikke for tungt tau. De heldigste hadde hoppetau med ordentlige håndtak. 

Double Dutch

Moderne hoppetau er i plast. For å holde oversikt over hvor mange hopp du klarer, kan du anskaffe deg et «Smart Rope» som holder tellingen ved hjelp av innebygde LED-lys. Oppfinnelsen er koreansk – kanskje ikke så rart siden dette er en populær aktivitet i asiatiske land.

Men det skal ha vært nederlenderne som brakte tauhoppingen over Atlanteren på 1600-tallet. De brukte lange tau, og gjerne to tau samtidig – som derfor ble kalt «Double Dutch». I 1950-årene bredte hoppetau-leken seg som en farsott i de amerikanske byene. Jentene stakk av med mødrenes klessnorer for å hoppe tau på fortau og gårdsplasser.

I løpet av de siste tretti årene er «Rope Skipping» blitt en konkurranseform. Både Danmark og Sverige er medlem av den internasjonale organisasjonen. Her dreier det seg ikke om enkle hopp inn og ut av slengtauet, men om akrobatikk på høyt nivå.

Strikkhopp

Å hoppe strikk er en variant av å hoppe tau. Denne leken har også kinesisk opprinnelse og kalles derfor «Chinese ropes» på engelsk. For å hoppe strikk kreves det minst tre deltakere, to som holder strikken stram på hver sin side, og en som hopper i et gitt mønster, uten å gjøre feil eller stoppe opp. Etter hver feilfri omgang heves høyden på strikken, og dermed vanskelighetsgraden – fra ankelhøyde til knehøyde til hoftehøyde – helt opp til nakkehøyde. Gjør den som hopper en feil, bytter han eller hun plass med en av dem som har holdt strikken. 

De vanligste hoppene er å ha begge føttene på yttersiden av strikkene, eller et bein på hver side av en strikk. Begge føtter kan også plasseres oppå strikkene. Strikkene kan dessuten krysses, ved at den som hopper snur seg en halv gang eller drar med seg den ene strikken med foten. 

Det er vanlig å hoppe ulike serier, for eksempel tre hopp med samlede bein på den ene siden, tre hopp med ett bein på hver side, en gang i midten med samlede bein og til slutt tre hopp på det andre strikket med ett bein på hver side. Hvis det er flere enn tre deltakere, kan de som hopper dele seg inn i lag. 

Hoppestrikken var som regel laget av vanlig hvit buksestrikk. I dag selges det spesiallagete strikker i alle slags farger. 

Rytmiske sanger og rim forekommer ofte både når det hoppes tau og strikk. Mange vil nok kjenne igjen denne reglen:

Finbeck og Fia på landeveien dro

Finbeck hadde støvler og Fia hadde sko

Rett som det var måtte Fia på do

Mens Finbeck sto utenfor og skratta og lo

Hi – ha – ho