Hilde gikk fra mobbeoffer til coach

Vi trenger ikke å lete etter riktig husnummer for å finne huset til Hilde, det er nemlig like fargerikt som damen selv. Utenfor huset står firmabilen, selvsagt med bilde av Hilde med blomstrende badehette. Porten er neongrønn, og innenfor tar Hilde oss imot med ustrakte armer. Hun har skapt sin egen oase, og litt skjermet i hagen har hun til og med et badekar. Ikke et vanlig plastbasseng, men et skikkelig, hvitt gammeldags badekar.

LETT Å BLI DØMT

Vegger og interiør inne i huset er også noe utenom det vanlige. En gigantisk tiger i plast møter oss med åpent gap. Det bugner av malerier, puter, tepper, pyntegjenstander og møbler i alle regnbuens farger. Hun som bor her er mest kjent som «Charter-Hilde», men er i dag fast bestemt på ikke å være med på flere episoder av tv-serien Charterfeber. Det er en tid for alt.

– Det å bli gjenkjent som Charter-Hilde er ikke bare enkelt. Jeg jobber som coach, holder motivasjonsforedrag og driver med underholdning. Det er lett å bli dømt når folk har sett deg glad og gæren på tv. For meg er det ingen motsetning å jobbe med både det som gir livsglede og det som er alvorlig – tvert imot, sier Hilde. 

Hun liker kombinasjonen av humor og seriøsitet, brenner for mental helse, og elsker å hjelpe folk til å snu det negative til noe positivt. Hilde poengterer at hun har mye å være takknemlig for, og er trygg i seg selv. Det tror hun at hun kan takke foreldrene og opp- veksten for. Og sønnen Oscar (30) er Hildes aller største glede og stolthet. 

– Jeg har fremdeles mange jern i ilden og klarer ikke å holde kjeft når noe provoserer meg, sier Hilde. – Men i motsetning til før, har jeg nå lært meg å lytte til magefølelsen. Det viser seg å være riktig hver gang. Først som godt voksen kom ordet «nei» inn i vokabularet mitt. 

Før sa jeg ja til alt og skulle yte maks på alle arenaer. Det går ikke i lengden.

KULTURSJOKKET

Når Hilde forteller, er det vanskelig å fatte alt hun har rukket å oppleve på 55 år. Hun er født på Riks-hospitalet, men oppvokst i Kenya, hvor hun bodde med foreldrene og lillebroren Morten i to perioder. 

– Jeg var 15 år da vi flyttet tilbake til Norge for godt, sier Hilde. – Mamma er svensk, og vi tilbrakte ofte sommerferiene i Strandbaden i Skåne. Det var pappas jobb som førte oss til Kenya; mamma, pappa, lillebror Morten og meg. Og selv om jeg er norsk, er jeg afrikansk i mitt hjerte. Det er kanskje derfor jeg alltid har følt meg annerledes enn jevnaldrende norske venninner.

På skolen i Kenya var det 14 nasjonaliteter i klassen. Det var nulltoleranse for mobbing, og rom for å være seg selv fullt ut. Rektor var streng, men rettferdig og alle fulgte reglene. Under lunsjen blandet duftene fra de forskjellige lands matretter seg. Det var som det skulle være. 

– Det å flytte fra Nairobi til Billingstad i Asker, ble en forferdelig opplevelse. Jeg begynte på ungdomsskolen, men ingenting var slik jeg var vant til. Jeg var på mange måter barnslig i leken, samtidig som jeg var moden i tankegangen og ganske ulik de norske barna i boblejakker av rette merke, sier Hilde.

– Jeg opplevde at medelevene var opptatt av ting jeg ikke brydde meg om, og det var vanskelig å passe inn. Jeg ble aldri en del av gjengen.

Hilde fant seg ikke til rette, og valgte å tilbringe fritiden hjemme sammen med foreldrene og lillebroren, kunsten, musikken og alle minnene fra Kenya. Der hadde hun hatt mange venner fra hele verden, og de levde nesten som en storfamilie.

OPPTATT AV VEKTEN

Hilde opplevde for første gang at andre var opptatt av vekten hennes da hun flyttet til Norge. 

I Afrika hadde hun aldri tenkt over kroppsfasong og vekt, der ble alle akseptert slik de var.

– Første gang noen brukte negative ord om min kroppsstørrelse, var jeg sikker på at det var en misforståelse. Dessverre måtte jeg lære at ikke alle mennesker vil hverandre vel, og det var en vond erfaring. Jeg ble hele tiden påminnet om størrelse og utseende på kroppen min, i negativ forstand. Kroppsfiksering og rasisme var helt ukjente begreper for meg. Jeg forsto ikke og forstår fremdeles ikke hvorfor mennesker absolutt skal være så like.

Hilde forteller at hun har vært gjennom mange slankekurer i årenes løp. Det var alltid fordi andre hang seg opp i vekten, selv har hun ikke noe behov for å bli mindre. Går hun mye ned i vekt, føler Hilde tvert imot at hun mister noe av seg selv. 

DET EKTE

Hun er opptatt av det som er ekte, og har bestandig blitt skremt når folk endrer seg, for eksempel når de blir fulle. Hilde tok derfor tidlig avstand fra alkohol, og er avholdskvinne.

– Jeg var den rare, kledde meg annerledes, brukte andre farger og var ukysset til jeg var 16 år, sier Hilde.

Hun valgte handel og kontor-linjen på Dønski videregående, men fant seg ikke til rette der heller. Hun levde for Dønskirevyen, men den ble bare spilt en kort periode. En dag sa regnskapslæreren: «Jeg nekter å se en blomst visne, Hilde! Jeg anbefaler at du slutter her og tar et år på folkehøgskole».

Det gjorde Hilde. Hun valgte musikk og teater, traff folk fra andre land og verdensdeler, og fikk litt av den gode Kenya-følelsen tilbake.

BLE SENDT HJEM

Da hun var ferdig på folkehøgskolen, hadde Hilde et høyt ønske om å komme med i det internasjonale utdanningsprogrammet «Up with people». Hun søkte, og jublet da hun fikk plass.

– Jeg innså at jeg måtte ha artium, og tok videregående på Bjørknes privatskole på ett år. Det var tøft, men motivasjonen min var hele tiden at jeg skulle reise med folk fra hele verden så fort jeg var ferdig, sier Hilde.

Hilde stortrivdes på reise med den fine gjengen i Up With People, men ble veldig sliten. 

I Phoenix, som er den største byen og hovedstaden i delstaten Arizona, opplevde hun 40-50 varmegrader. Opplegget var basert på 80 vertsfamilier i løpet av ett år, og deltakerne hadde kun én fridag i måneden. Etter å ha bodd hos 25 ulike familier, som alle var veldig hyggelige, kollapset Hilde.

– Jeg opplevde bare å forsvinne, for så å våkne på sykehus. Og jeg ble fryktelig lei meg da legene først trodde jeg hadde brukt narkotika, sier Hilde. 

– Heldigvis skjønte de fort at ikke noe kunne vært mer fjernt for meg. Det ble konkludert med utmattelse, og jeg ble sendt hjem til Norge.

To måneder senere hadde gruppen flyttet til Portugal og derfra til Spania, og Hilde reiste ned for å være med igjen. Da hun tilfeldigvis hørte ordet «død» på spansk radio i forbindelse med «Up with people», dro hun til stranden. Der var mange samlet, men det var helt stille. 

En amerikansk deltaker hadde druknet.

– Jeg fikk et skikkelig anfall, ble helt borte, tisset på meg og ble sendt i full fart til sykehus. Legene mente jeg hadde hatt et kraftig epileptisk anfall, og jeg ble sendt til Norge igjen.

Nå fulgte en tid da Hilde var mye ut og inn av sykehus. Hun ble dårlig av epilepsimedisinene, og etter mange undersøkelser ble det slått fast at diagnosen var feil. Hildes anfall skyldtes påvirkninger utenfra, som sjokk og utslitthet, ikke epilepsi. Hun ble oppfordret til å puste i en papirpose hvis hun kjente tegn til hyperventilering, og det fungerte bra.

SER NOE POSITIVT I ALT

Da Hilde var 23 år, fikk hun sønnen sin. Til tross for at hun kastet opp, nøt hun svangerskapet. Og da den lille gutten ble lagt på brystet hennes, var lykken fullkommen. Hun elsket mammarollen fra første stund. Hun giftet seg med barnefaren, men forholdet skar seg og Hilde ble alenemor. 

Hun har hatt både kjæreste og hund siden, men akkurat nå bor hun alene. Og det kjennes veldig greit. Hva som skjer i framtiden, tar hun som det kommer.

– Jeg er som poteten og kan brukes til det meste, så jeg har hatt mange ulike jobber, sier Hilde. – Også som voksen har jeg kjent på ensomhetsfølelsen, og valgte å flytte fra byen jeg ikke hadde det greit i. Jeg nekter å være i en negativ tilstand lenge, da gjør jeg heller grep og prøver noe nytt. Og for noen år siden fant jeg altså drømmehuset mitt, nært nok til sjøen og nært nok til Oslo. Det ble ikke åtte unger, eplehage og grand danois, slik jeg hadde planlagt, men jeg er strålende fornøyd med én sønn, de to dachsene jeg har hatt og det bitte lille huset med hage.

Vi kommer også inn på bilulykken i 2004, som er det mest dramatiske Hilde har opplevd, og som har vært med på å prege henne. 

– Sønnen min ble også skadet, men det gikk verst ut over meg. Jeg knuste ankelen og var ut og inn av sykehus med totalt åtte operasjoner, satt i rullestol i et halvt år og livet var dritt, sier Hilde.

ETTERLENGTET GALSKAP I LIVET

En dag Hilde var ute og luftet seg sammen med en venninne i Asker, satte de seg på en benk for en liten hvil. Da sa venninnen noe som ga Hilde fullstendig latterkrampe. 

– Jeg mistet isen og hylte av latter, sier Hilde. – «Med den latteren der, så må du på tv», sa en mann som gikk forbi. Jeg lo enda mer og ropte «Ja!»

Dette ble starten på Hildes deltakelse i Charterfeber på TV3. Og slik fikk hun etterlengtet glede og galskap tilbake i hverdagen, med fargerike badedrakter, badehetter og badedyr. Hilde sier at på det mørkeste er livet i bevegelse.

– Det tok fem år før jeg kunne gå normalt igjen. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg kunne være hjemme sammen med Oscar disse årene. Vi praktiserte åpent hus og jeg ble kjent med mange av de flotte vennene hans. 

Hilde ler og forteller at når Oscar ringte og ville hentes fra russearrangement, måtte hun låne bil og kle seg ut som mann med hatt og bart, så ingen skulle kjenne henne igjen. Det funket som bare det.

OMFAVNER ULIKHETER

Hilde liker ikke å bli satt i bås. Hun har så mye mer på hjertet enn bare å være Charter-Hilde. Hun har gått på BI, der hun studerte «coaching, selvledelse og emosjonell intelligens», og hun har tatt diverse kurs. I dag driver hun egen praksis med mange klienter, og samarbeider med Mental Helse i Fredrikstad. 

Som coach viser Hilde en annen side av seg selv, og hun bruker egne erfaringer for å forstå andre. Hun tror at vi kan påvirke 80 prosent av det som skjer med oss, de resterende 20 prosentene må vi bare gjøre det beste ut av.

– Jeg kan falle dypt, men skjønner samtidig at jeg utvikler meg både når jeg er på bunnen og på toppen. Dette gir meg styrke og gjør arbeidet mitt ekte. Det er min historie, ikke noe jeg har lest meg til, sier Hilde.

– Jeg har heller ikke vært redd for å oppsøke prest eller psykolog når jeg har trengt hjelp.

BARNETRO

Hilde har beholdt sin barnetro, og er opptatt av at alle må få ha den troen de har. Hun blir rasende på nettroll og alle typer diskriminering og mobbing. Hun bruker selv sosiale medier fordi det er der kundene finnes, men mener også at det skjer mye skremmende på disse arenaene.

– I stedet for å prøve å være som alle andre, velger jeg å være glad i meg selv akkurat som jeg er. Det er farlig å miste seg selv, sier Hilde. – Jeg er takknemlig for nesten alt jeg har opplevd i livet, for man kan ikke lære seg å danse ordentlig hvis man ikke har kjent på smerten. Jeg lytter til magefølelsen og prøver å lære andre å gjøre det samme. Jeg er og blir frodig og fargerik, og er glad for at det er akkurat jeg som er meg.