Hege fremmer kvinners historie

Forfatteren og journalisten har bidratt til å få bringe lys til norsk kvinnehistorie slik den aldri har vært fortalt før, og gir kvinner som kjempet for selvstendighet den æren de fortjener. Hun forteller om hverdagskvinnenes levekår – og om heltene som sto i bresjen for kvinners rettigheter og bestemmelse over egne liv.  

Hege Duckerts eget livsverk – fra å være en ung skribent med lidenskap for pop og rock til dagens stilling som stabssjef i NRK – kan også betraktes som pionervirksomhet. Siden hun rett etter videregående, og uten journalistisk skolering, ga seg i kast som entusiastisk bidragsyter i det sagnomsuste rock- og musikkmagasinet Puls, kan hun se tilbake på en journalist- og forfatterkarriere som savner sidestykke i norsk mediebransje. Siden 2018 har hun vært stabssjef og rådgiver for kringkastningssjefen. I tillegg har hun skrevet en rekke sakprosabøker, hvorav de fleste har hatt fokus på kvinners historie. Den siste om Katti Anker Møller (1868-1945), er en biografi om godseierfruen som ble en av landets viktigste kvinnesaksforkjempere. Kritikere har øst sjenerøst med sekssifrede terningkast.  

– Katti Anker Møller var pioner i særklasse. Hun var klar over at prevensjon måtte til for å forhindre uønskede svangerskap og aborter – og med lidenskap arbeidet hun for å bedre kvinners sosiale og formelle rettigheter. Trass i at hun ble motarbeidet, latterliggjort og skandalisert, ga hun aldri opp kampen. Livsverket hennes var bygget på et glødende engasjement frem til hun døde 77 år gammel i 1945, sier Hege Duckert.

Grunnsteinen 
– Biografien gir innblikk i hvordan den revolusjonære overklassekvinnen la grunnsteinen for kvinners rett til å bestemme over egen kropp ved prevensjon og abort, samt de castbergske barnelover, vedtatt i 1915, som sikrer rettslig likestilling og arverett for barn født utenfor ekteskap. I tillegg var hun hovedarkitekten for Mødrehygienekontoret som ble etablert i 1924, der hensikten var å undervise i barnestell og selge preventive midler. Hun opprettet også mødrehjem for enslige mødre. Livsverket hennes inkluderte kvinners rett til fødselshjelp, og spesielt var hun opptatt av samfunnets behandling av enslige mødre. I en tid da kvinner som havnet i «uløkka» endte i misere, forteller hun.    

– Du gjør oss kjent med kvinners tanker og følelser i en tid som virker skremmende i dag. Hva har vært drivkraften til å dukke ned i det historiske kildematerialet?

– Først og fremst handler det om at samfunnets syn på kvinner og kvinners situasjon for 100 og 150 år siden er en underfortalt historie. Selv om mye er forandret siden den gang, er det viktig å kjenne historien, for å forstå hva som skjer i vår egen tid. Omtalen av kvinners erfaringer, ikke minst de kroppslige, på 1800- og 1900-tallet, er dessuten sparsomme i historieskrivingen. Derfor har jeg lett etter fysiske spor, fra den første dansen med en manns arm om livet og pustebesvær i korsett til fødselssmerter og amming, sier Duckert.

Lærdom av historien 
Alt i oppveksten på 1970-tallet fattet Hege Duckert interesse for kvinnesak.   

– En del hadde nok sammenheng med at jeg vokste opp med en elleve år eldre søster som studerte psykologi og var opptatt av politikk og feminisme. Jeg ble opplagt influert av henne, forteller Duckert som mener at  kvinnehistorien går i bølger. Selv om vi i Norge fikk innført fri abort i 1978, er det politiske og samfunnsmessige vinder i dag som viser at kvinners rettigheter stadig må kjempes for. Mange unge jenter med minoritetsbakgrunn opplever sosial kontroll, som minner om hverdagen til forrige århundres kvinner. Vi må kjenne historien for å lære av den, mener hun.  

Under arbeidet med sin siste bok, fikk hun uvurderlig hjelp av tilgangen til Nasjonalbibliotekets rike samling av brev, dagbøker og foredrag som delvis ikke har vært kjent før. Hun har forsket i et vell av historiske dokumenter, også i form av små, gulnede lapper som Katti Anker Møller hadde skrevet for hånd. Ofte stukket inn i brev. Heges ambisjoner var å kunne slippe stemmen hennes løs, og gjøre tankene og følelsene hennes levende for lesere i dag.

– Jeg ønsket å gjøre henne kjent som hun «virkelig var». I den grad noe slikt er mulig. Og beskrive kampene hun stod i, både gjennom hennes egen opplevelse av dem og andres, forteller hun.     

Fulgte hjertet
– Det må ha krevd en god porsjon tålmodighet å utføre det store gravearbeidet. Hvor kommer arbeidskapasiteten fra – og engasjementet? 

– Som person har jeg alltid vært lett å engasjere, spesielt om emner jeg brenner for. I tillegg har jeg med årene blitt mer trygg på at prosessen kommer til å føre meg til målet. Arkivarbeid var nytt for meg, siden jeg ikke har noen lang akademisk løpebane. Etter gymnasiet hadde jeg en sterk utferdstrang, og jeg begynte bare å skrive om det som lå meg på hjertet. Den gang var det lidenskap for rock og pop, og jeg dro blant annet til London, der det foregikk mye spennende i musikkmiljøet, og sendte artikler hjem til Norge. Senere fikk jeg muligheter til å skrive for Dagbladet, og der fikk jeg god praksisopplæring som journalist, svarer hun.    

Mot slutten av 1990-tallet kjente hun imidlertid savn etter en solid grunnpilar utdannelsesmessig. Hun immatrikulerte seg ved Universitet i Oslo, der hun først leste til forberedende og senere tok grunnfag i idéhistorie. Senere, fra 2014-2018, studerte hun ledelse og administrasjon ved BI, der hun tok en mastergrad. Samtidig var hennes sønn medstudent på samme sted.  

I utgangspunktet var veien til topplederstillinger i norsk medieverden ikke gitt. Kanskje kunne hun likegodt ha endt opp i rampelyset på en scene, i likhet med flere av hennes formødre? Under oppveksten på Tåsen i Oslo var riktignok moren hennes hjemmeværende, men hun hadde tidligere jobbet som skuespiller på Centralteatret. Moren var over 40 år da Hege ble født, som en svært ønsket attpåklatt i familien. Da hun var elleve år gammel, ble foreldrene imidlertid skilt. Moren tok etter hvert tilbake sitt gamle yrke, det vil si ikke som skuespiller. I stedet jobbet hun som dramatiker og satte opp teaterstykker. 

– Mormoren min var også skuespiller, og hun var blant annet med i noen av de første spillefilmene, som for eksempel «Tørres Snørtevold» og «Vi gifter oss». Når du har en mormor som ble født på tampen av 1800-tallet er det jo gøy å kunne se henne i en rolle. Flere kvinner i slekten har gjort valg basert på selvstendighet. En av mine oldermødre var for eksempel redaktør for en liten avis i Kabelvåg på slutten av 1800-tallet. Hun var i tillegg skilt, noe som ble betraktet som en skam på den tiden. Likevel var hun både avisredaktør og drev i tillegg en bokhandel, forteller hun. 

Musikk, litteratur, teater og kultur har vært bærebjelker i Hege Duckerts interesseområder, ikke bare yrkesmessig, men også privat. Hun følger kulturlivet tett, leser så vel saksprosa som skjønnlitteratur, er ofte i teater og på konserter, er opptatt av kunst og oppsøker gallerier. Hun er glad i billedkunst og går gjerne til innkjøp av bilder hun liker.  

Livets overganger 
– Du har jo selv opplevd overgangsfaser i livet. Blant annet har du byttet jobber og tatt permisjoner når du har hatt behov for det. Da du var i midten av 50-årene tok du et veivalg. 

– Det stemmer. I 2016 flyttet jeg til Brussel i forbindelse med at mannen min jobbet der som spesialrådgiver for Jens Stoltenberg i NATO – og ble værende i to år. På den tiden hadde vi adoptert datteren vår fra Kina, som har spesielle behov og trengte ekstra oppfølging. Samtidig fikk jeg tid til å konsentrere meg om å fullføre mastergraden i ledelse. Det var et spennende avbrekk, men jeg var heldig som fremdeles hadde en jobb i NRK å komme tilbake til, forteller hun. 

  Tilbake i Norge fikk hun stilling som stabssjef for kringkastningssjefen. 

– Jeg trives med kolleger og et engasjert miljø rundt meg. Dessuten får jeg brukt erfaringene mine både fra journalistikk og ledelse, tilføyer hun. 

Menns eiendom 
I tidligere intervjuer har Hege gitt uttrykk for at mannen hun har vært gift med siden 2006 er hennes livs kjærlighet. Mye har opplagt skjedd siden kvinner inngikk ekteskap på 1800-tallet, den gang kjærlighet neppe var et grunnlag. 

– Frem til 1888 mistet norske kvinner myndighet over sin egen økonomi og eiendom når de giftet seg – i praksis også over egen kropp og eget liv. Mange giftet seg tidlig og fødte 10-12 barn. Svangerskapene tok ikke slutt før de kom i overgangsalderen, eller døde i barsel. 

–  Ekteskapsloven gjorde kvinner og barn til menns eiendom. Kvinner fra borgerskapet måtte ikke være «urene» eller vite noe om seksualitet eller barn før de giftet seg, mens menn helst skulle ha erfaring. Ikke sjelden fikk de den gjennom prostituerte. Kvinners uvitenhet fikk likevel hardest konsekvenser for alle «tjenestejentene». Ble de gravide utenfor ekteskap, mistet de jobb og ble utstøtt. Søkte de hjelp hos såkalte «kloke koner» for å fjerne fostre, kunne de risikere fengselstraff etter straffeloven. Mange døde også av infeksjoner etter klønete abortforsøk, forteller Hege som refererer til mange skjebner vi i dag kan grøsse av. Blant annet gir hun levende skildringer av kvinneliv på Oslos østkant på den tiden. 

Umenneskelig slit
Sult, fattigdom, dårlig hygiene – umenneskelig slit, sykdom og tæring. Slik var hverdagen for tusenvis av kvinner. Oppvekstkår for barna var også forferdelig. Unger helt ned til 6-7-årsalderen måtte ofte bidra med arbeid i tekstil- og fyrstikkfabrikkene langs Akerselven, byens daværende industriområde. Stort bedre var det ikke i andre byer. 

– Kvinner den gang skulle føde barn etter Guds vilje, og de kunne verken kontrollere graviditeter eller barnefødsler, forteller Hege.  

I boken gjengir hun en liten huskelapp Katti Anker Møller skrev. Den sier mye om forholdene:

”De sitter i barselseng / Gruer seg for doktoren Lopper og lus / Renset bomull koster 60 øre / Beror på jordmorens konduite om lege med  / Kloroform skal hentes / Hvis menn fødte barn til verden…?”

Heldigvis har kvinner gått en lang vei siden. Men vi har mye å takke de som kjempet for at vi i dag lever i et av verdens mest likestilte land. At vi kan bestemme hvor mange barn vi vil ha og over livet. Og blant dem vi kan takke aller mest er Katti Anker Møller, mener Hege.

– I løpet av sitt liv holdt hun blant annet 70 foredrag til forsvar for de Catsbergske barnelover og reiste land og strand for å formidle sine tanker og ideer som skulle bli banebrytende flere tiår etter hun døde. 

– Da jeg skrev biografien om henne, bestemte jeg meg for at jeg skulle holde like mange foredrag. Til nå har jeg rukket om lag 50, sier Hege Duckert.