Har drevet teater i 40 år

– Timing er viktig i teater, det å merke seg de andre og gjøre det du skal gjøre akkurat i det rette sekundet. Det var mye arbeid i grupper, og ofte endte Gilles og jeg opp med å jobbe med samme prosjekter. Det er rart, med noen kan en merke at timing er skikkelig krevende. Men Gilles og jeg slapp egentlig å bruke så mye energi på akkurat det. Det bare fungerte, forteller Anne Marit Sæther (68). 

Gilles Berger (68) er fra en liten landsby øst i Frankrike. Han vokste opp i en søskenflokk på ti og utdannet seg til møbeldesigner på en kunstskole i byen Nancy. Anne Marit kom fra en ganske kreativ familie på Singsaker i Trondheim, hun hadde tre brødre – én eldre og to yngre.

– Jeg ble vel ganske fysisk robust av å være sammen med alle disse brødrene og kameratflokkene deres, sier hun. 

– Litt bortskjemt ble jeg også. Som eneste jente var jeg den av oss som slapp å bære koks og måke snø, for eksempel.

Hun var glødende interessert i teater, helt fra hun var ganske liten. Hun hadde drama som valgfag på ungdomsskolen, og også på videregående.

– Men jeg vurderte aldri å søke på teaterhøgskolen i Oslo. Jeg drømte om å skape selv, og med andre teateruttrykk, men jeg visste ikke om og hvor den skolen fantes. 

SLENGTE INN SØKNAD

Anne Marit likte den kreative prosessen, det å skape noe sammen med andre, mer enn det høytidelige og opphøyde. Hun jobbet noen år med likt og ulikt, var blant annet støttekontakt for en døv jente.

– Jeg laget da en teaterforestilling med klassen hennes, basert på kroppsspråk. Da kjente jeg at det lå veldig naturlig for meg å skape noe, uten at det er basert på ord. 

Dette var på slutten av 1970-tallet, en tid der det vokste fram mange frie grupper, også innen teater.  

– Som motvekt til det konvensjonelle rollemønsteret, med strengt hierarki, kom det nå grupper med flat struktur. Jeg var midt i dette, og oppdaget at det var andre måter å skape kunst på enn det konvensjonelle, sier hun. 

Anne Marit slengte inn en søknad til en annerledes teaterskole i Paris. Tilbake fikk hun en stor konvolutt, som ønsket henne velkommen til audition. 

– Vi skulle mime, gjøre akrobatiske øvelser, fekte og danse klassisk ballett, blant annet. Det var ikke så lett, med min lange kropp, smiler hun. 

Trønderjenta var jo sprek, hadde gått mye på ski og slikt. Men akkurat dette var en bøyg. 

FLYTTET SAMMEN 

Like fullt kom hun inn på skolen, som bar navnet École Internationale de mimodrame de Paris, Marcel Marceau.

– Det var et prestisjetungt treårig studium, med mye fokus på skuespillerprestasjoner. Skolen la vekt på det tekniske i mimefaget og ønsket å bygge solistartister, slik som Marcel Marceau selv var. Etter vel et halvt år var jeg frustrert. Jeg følte sterkt på at det var for lite samskaping der. Jeg fikk lyst til å rope høyt: «Skal dere ikke snart spørre oss om hva vi vil med teatret?»

En lærer der drev en egen teaterskole, og det ble til at Anne Marit begynte på hans skole i stedet. 

– Kjernen der var at teater er en kollektiv kunstform. Vi fikk oppgaver hver uke, som vi skulle løse i grupper og framføre etterpå. Det var dette jeg var interessert i.

Det var altså på denne skolen Gilles også gikk. Han hadde da allerede tre års studier med interiør- og møbeldesign bak seg, men det var ikke noe han snakket om. 

– Etter hvert skulle det vise seg at akkurat denne kunnskapen ble varemerket til det vi har skapt sammen. De fantasifulle og fantastiske figurene og kulissene han lager, skiller seg ut fra alt annet, sier Anne Marit. 

– Anne Marit var ganske sjenert, og hun kunne ikke så mye fransk. Jeg følte litt på at jeg måtte hjelpe den norske jenta, smiler franskmannen.

En av lærerne var fra Marokko og inviterte med fire elever dit på en workshop. Blant de utvalgte var Anne Marit og Gilles. Gilles sa først nei, for han hadde ikke råd. Da kjente Anne Marit at hvis han ikke skulle, ville ikke hun heller. Hun sa det til ham.

– Jeg skjønte litt etter litt at hun var interessert i meg. Og det ble til at jeg var med til Marokko.

Kort tid etter var de et par og flyttet sammen i et stort, gammelt hus utenfor Paris.  

TEATER I UBÅTBUNKER

Anne Marit fikk et oppdrag i Norge, om å utvikle og spille en forestilling utendørs, som promotering for Bokklubbens Barn. Hun tok med seg Gilles, involverte venner og bekjente og dro ut på turné i Norge. 

Gilles er ikke så glad i det trønderske klimaet, akkurat. Men når han er i den kreative bobla, glemmer han alt annet, og det er en fordel. Det ble flere forestillinger og Norgesturer. De bosatte seg i en leilighet i huset til foreldrene hennes.

– Vi fikk etter hvert tilbud om lokaler på Dora, i en av de gamle ubåtbunkerne tyskerne bygde i Trondheim havn under krigen, og slo til. 

Målet var å lage et eget teater. 

– Vi var uredde og hadde masse pågangsmot. Lokalet, som ligger i fjerde etasje og har vinduer rundt hele, hadde ikke vært i bruk på over sju år og var fullt av støv og skitt, blant annet fra måker, sier Anne Marit.

Lokalet er på 600 kvadratmeter. Her har paret bygd opp teatersal og verksteder der Gilles kan bygge kulisser og jobbe med scenografiske elementer. Steinsamlingen til Anne Marit er også der, noe som skolebarn som er på besøk, har stor glede av. 

BARN VIKTIGST

– Mange barn utsettes for sterk konformitet, blir opptatt av å passe inn, mye på grunn av at de lever i en digital verden. Teater er her og nå, sier paret, som gjennom årene har skapt og spilt over 50 forskjellige forestillinger på Cirka Teater, med barn som målgruppe.

– Barn i alle aldre har vært vårt viktigste publikum. Vi har reist på turné over hele Norge, og ofte til små steder der det ikke finnes et eget institusjonsteater. Etter 30 år har jeg også begynt å arbeide sammen med barna, forteller Anne Marit. – De inviteres inn til arbeidet som pågår, før forestillingen er ferdig. De er med i prosessen med å jakte på en forestilling. 

I dette arbeidet finnes det ikke noen fasit, og hvert barn sitt bidrag er verdifullt. Å bygge rom og skulpturer er blitt en del av dette. Ut fra byggverket vokser historier.

OPP OG NED

Gilles og Anne Marit ble etter hvert trebarnsforeldre. Livet har gått sin gang. Det har vært travelt og strevsomt, men også mange gleder. Hun har skrevet mange søknader til blant annet Kulturrådet og fagforeninger, og administrert, Gilles har bygd, ordnet og fikset. Slipt og malt. Og bygd igjen. Mye av kulissene og inventaret på Cirka Teater er skapt fra gjenbruksmaterialer.

– Han har en stor arbeidskapasitet, sier hun. 

Men det har vært et tøft liv til tider.

– Da tvillingene ble født, og eldstemann var fire år, hadde vi ikke råd til at jeg ikke jobbet. Gilles og jeg dro på turné i Oslo, med to forskjellige forestillinger, og vi hadde med barna. Tvillingene var da ni måneder. Det var vinter og kaldt og glatt, og alt var strevsomt. 

Da de kom til Trondheim igjen, bestemte de seg for å legge ned teateret. De var dødsslitne. Men så kom det beskjed om at Anne Marit hadde fått et treårig arbeidsstipend, for å bygge opp nye forestillinger. Og Gilles fikk to reisestipend. Dermed var det opp å stå igjen.

SAMARBEID MED DE STORE

I tillegg til å drive Cirka Teater, har Anne Marit og Gilles også ofte prosjekter hver for seg, noe som har vært sunt for forholdet. 

– Når den ene av oss har vært borte på turné tre–fire uker, er det herlig å møtes igjen, sier Gilles. 

De har hatt co-produksjoner ved Trøndelag Teater, Torshovteateret, Riksteateret, Oslo Nye Teater, Den Nasjonale Scene i Bergen, for å nevne noe. Den kulturelle skolesekken er en stor arbeidsgiver for Cirka Teater.

Paret har mottatt flere priser. I 2018 fikk de Heddaprisen i kategorien «Beste scenografi» og nominasjon i kategorien «Beste barneforestilling», begge for forestillingen «Garage». De har fått Liv Ullmann-prisen og Trondheim kommunes kulturpris, og sist sommer fikk Anne Marit Frilansprisen. Nå nylig fikk Cirka Teater vite at de er tildelt et treårig tilskudd fra Kulturrådet for 2026–2028, tre millioner hvert år. Dessuten har teateret også fått private tilskudd for å opprette en aspirantordning for unge kompanier som ønsker å formidle til barn og unge. Midlene kommer fra Talent Norge og Sparebank1 SMN Sam-funnsutbytte, de er på 1,9 millioner til sammen fordelt på tre kommende år.  

40 ÅR I 2025

Å se responsen til publikum gir mye.

– Mange barn kommer opp på scenen når forestillingen er ferdig, og har spørsmål. Voksne viser også at de blir glade og engasjerte av det vi gjør. Jeg tror de aller fleste har et kreativt rom i seg. Alle har godt av å bli løftet ut av hverdagen, enten det er på en konsert, kunstutstilling eller teater. Å gi folk tilgang til de indre rommene, er så viktig, sier Anne Marit. 

Duoen har alltid nykomponert musikk på sine forestillinger. Samarbeidspartnere er blant annet profesjonelle musikere fra jazzlinja ved NTNU.

– Vi er ikke helt klare for pensjonisttilværelsen ennå. Så lenge kreativiteten bobler i oss og vi har helse til det, kommer vi til å fortsette, sier Gilles.

Rammebetingelsene for mindre teatre som Cirka Teater er ikke alltid like enkle. Noen ganger har det føltes som en kamp å holde hodet over vannet. 

– Men i fjor fylte altså Cirka Teater 40 år, sier Anne Marit stolt. – Vi er glade for å ha levd et langt liv i teateret, der vi ofte har fått være i den kreative bobla. Vi har skapt vårt helt særegne uttrykk, og en egen scene. Og når vi ser responsen fra publikum, på figurene til Gilles og teaterstykkene våre, vet vi at det har vært verdt det.