77-åringen trives som vikar i begravelsesbyrå

– Jeg har alltid vært glad i å arbeide, og jeg vet jo mye om hva denne jobben innebærer og krever, fastslår han.

– Så er det en veldig trivelig og flink gjeng som jobber her, og jeg synes det er meningsfullt å kunne gi et bidrag til dem som er i sorg etter å ha mistet noen som stod dem nær. Hvis jeg kan være med å ta litt av børen de bærer på ved å hjelpe dem med å få en fin og verdig avskjed med sine kjære, så vil jeg gjerne fortsette med det.

– Hva sier konen din til å du fortsatt har sommerjobb og at du også hjelper til ellers når det trengs?

– Hun synes det er helt greit, for hun vet at jeg trives med innholdet i jobben i begravelsesbyrået. Jeg kan jo si nei når de ringer, vet du, selv om ikke det skjer så ofte. Min kone mener at så lenge jeg trives med å arbeide, samt at helsen tillater det, så må jeg bare fortsette. Vi har jo våre ferier sammen til sørligere strøk, og vi to koser oss ellers også. Jeg tror at både hun og jeg er fornøyde. Vi har jo også vært gift i 53 år, og vært sammen i rundt 60, smiler Jan Edvard Larsen.

Hotelldirektør

Jan Edvard Larsen hadde nesten 40 år bak seg i hotellbransjen da han bestemte seg for å gjøre noe helt annet i arbeidslivet. Men det var ikke ungdomsdrømmen han nå ville realisere, for det var å bli skipselektriker.

– Jeg ville jo ut å se verden, som mange ungdommer drømmer om. Men så fikk jeg sommerjobb som pikkolo på et hotell i Bergen. Jeg trivdes veldig godt i det miljøet, og en av sjefene der sa at «du skal ikke bli elektriker, Larsen, du skal jobbe i hotellbransjen». Så jeg tok ham på ordet og hadde en lang læretid på Hotel Norge. Jeg skaffet meg alle fagbrevene som du trenger for å lede et hotell eller drive din egen restaurant. Utdannelsen gjennomførte jeg på det som nå heter Institutt for ledelse og tjenesteutvikling (tidligere Norsk Hotellhøg-skole) i Stavanger, forteller han.

 Jan Edvard Larsen var i mange år hotelldirektør både på Stord og Voss. Etter hvert fikk bergenseren hjemlengsel og takket ja til tilbudet om å bli sjef på Strand Hotell på Strandkaien. 

Konsulent

Etter en lang karriere som hotelldirektør, ville han så prøve å utnytte sin kompetanse som konsulent for hotell- og restaurantnæringen.

– Jeg startet min egen lille bedrift og var «en sjel og en skjorte». Jeg hadde mange ulike oppdragsgivere, og det var jo positivt. Men jeg ble også sliten av all reisingen som jobben medførte. I tillegg var inntektene varierende. Jeg måtte legge av penger i gode perioder, for å ha noe i bakhånd når det gikk litt tråere. Jeg konkluderte med at konsulentvirksomheten min ble mer stress enn jeg ønsket. Så jeg begynte å se meg om etter en annen jobbtilværelse, forteller Jan Edvard Larsen.

– Var det ikke en stor overgang for en mann i midten av 50-årene å gå fra hotellfaget til begravelsesbransjen?     

– Det kan jo virke som om det er to ulike verdener. Men begge er jo serviceyrker. Du møter mennesker der du må være hjelpsom, høflig og vise respekt for dine kunder. Så jeg vil si at det også er viktige likhetstrekk, mener Jan Edvard Larsen, som var fast ansatt i Koba Christensen begravelsesbyrå fra 2003 til han fylte 72 år i 2019.

Andre oppgaver nå

På kontoret til Koba Christensen i Bergen er det fem fast ansatte og en liten gjeng med ringevikarer som hjelper til når det er behov for det. Mange av dem bidrar under seremoniene når etterlatte skal ta farvel med sine kjære. Disse seremoniene inkluderer alle trossamfunn og kan bli holdt i alt fra kirker og kapeller til moskeer, synagoger og bydelshus. 

I sine 17 år som fast ansatt i et begravelsesbyrå har Jan Edvard Larsen vært med på det meste, inkludert de som ikke ønsker en seremoni, men foretrekker «en stille stund» uten taler og et fast program. Etter at han sluttet som fast ansatt i Koba Christensen som 72-åring, er det andre oppgaver han blir bedt om når de ringer ham, og når han har sommerjobb hos begravelsesbyrået.

– De andre tar seg nå av seremoniene. Jeg passer kontoret, tar imot de som kommer her for å få hjelp til planlegging av seremonier, og kan også møte etterlatte i deres hjem, forteller han.

Være med dem i sorgen

– Hvordan er det fortsatt å møte folk som er i sorg?

– Du kan ikke ta fra dem sorgen, men du kan på mange måter være med dem i sorgen. Jeg merker at når de har hatt møter med oss, så faller skuldrene litt ned hos dem. De må jo gå igjennom dette og ta stilling til en del praktiske spørsmål i forbindelse med begravelsen eller bisettelsen. Sånn er det bare. Du får en god følelse når du opplever at du har hjulpet disse menneskene så langt som du kan.

– Du er en godt voksen mann, som fortsatt velger å hjelpe til i et begravelsesbyrå. Hva tenker du selv om døden og det som er uunngåelig for oss alle?

– Du blir jevnlig påminnet om døden i denne jobben. Min far ble 97 år og min mor ble 94. Jeg skulle ha satt meg ned med dem og hørt om hvilke tanker de hadde når den tid kom for dem. Var det for eksempel spesielle salmer de ville at vi skulle synge? Men det gjorde jeg aldri, merkelig nok, og det bør man jo gjøre. Flere og flere kommer til oss og vil diskutere sin egen seremoni. Vi kaller det «min siste vilje», som vi skriver ned, signert av vedkommende, og legger i safen. 

– Tenker du at du kunne gjort det samme?

– Ja, min kone og jeg har diskutert det, som hvilke salmer vi ønsker og hvilken musikk som skal bli spilt. Det blir jo ikke mindre aktuelt med årene, fastslår Jan Edvard Larsen.

PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no