Grethe maler etter hjerneslag

Hun overlevde et massivt hjerneslag. På rehabilitering lærte hun å bruke kreativitet mot negativitet. – Fortsatt kan jeg ha det vanskelig. Men når jeg maler, glemmer jeg det som er trist, sier Grethe.

Hun overlevde et massivt hjerneslag. På rehabilitering lærte hun å bruke kreativitet mot negativitet. – Fortsatt kan jeg ha det vanskelig. Men når jeg maler, glemmer jeg det som er trist, sier Grethe.

Tekst: Kristine Grønhaug  Foto: Siv-Elin Nærø
Publisert i VI OVER 60 november 2021

Hun kaller det en hobby. Men Grethe Marie Talset Eidem hadde sin første salgsutstilling hjemme på Nesjestranda, et tettsted utenfor Molde i juli i fjor. Nøyaktig samme uke som da hun ble rammet av hjerneslaget for elleve år siden.
– Det var mye som skulle ordnes til utstillingen. Jeg fikk leid et flott lokale. Sviger-innen min hjalp meg. Uten henne hadde jeg ikke klart det, forteller en lykkelig Grethe.

På veggene hengte de opp tjue store akrylbilder pluss noen små verk på papir. Folk ble servert høye glass med brus og jordbær i.
– Jeg var så nervøs! Tenk om ingen ville komme. Men de kom! Guri, det kom så mange mennesker. Og nesten alle bildene mine ble solgt.

Finner motiver
Når hun blir bedt om å beskrive kunsten sin, sier Grethe at hun lager abstrakte bilder der betrakteren finner noe som hun ikke har plassert der med vilje. Folk sier de kan se så mye i bildene. At de kan lete og lete, og finne.
– Dette er det morsomste: Det at jeg ikke vet på forhånd hva folk ser i bildene mine. Som det store, blå bildet mitt, for eksempel: Jeg bare la det ned på gulvet, malte og hengte det opp. Da ser jeg selv til min store overraskelse at: «Oi! Der er det jo en dame! Og der er det et fjes!»

Mens andre igjen ser noe helt annet. Jeg tror det er noe med sinnstilstanden min som gjør at jeg kan male sånn.
Grethe forteller at hun aldri har en plan når hun maler, alt blir til underveis. Ofte maler hun over, lag på lag. Og så er det artig at hun kan gjøre så utrolig mye ut av én farge.
– Det jeg maler, har med sinnsstemningen å gjøre. En gang jeg var deppa, lagde jeg et dust bilde med en måne. For meg er det et trist bilde som jeg aldri hadde orket å ha på veggen hjemme. Men på utstillingen sa folk at de så et vakkert bilde – ikke et trist.

Humor: – Jeg er ikke redd for at folk skal tro at jeg er litt sprø. Kan finne på å danse litt sånn i butikken også, jeg! En kommer langt med litt galgenhumor, sier Grethe.

Glad i håndarbeid
Hun tegnet litt under oppveksten. Da hun kom i puberteten, lagde hun fantasitegninger etter musikk.
– Jeg var et vilt barn, ikke særlig flink på skolen. Men jeg likte håndarbeid og sløyd, og fikk høre at jeg var flink med det praktiske. Jeg var fryktløs – hang i trærne med gutta, sier Grethe, som vokste opp på Bergmo utenfor Molde. Hun var den midterste av tre søsken. Mor var hjemmeværende husmor som også tok på seg vaskejobber for andre. Far var først bilmekaniker, så jobbet han på et oppdrettsanlegg for laks, og ellers en altmuligmann.

– De måtte ha flere jobber, for det var trange kår, men jeg syntes jeg var et lykkelig barn. Vi hadde likevel så mye. Om sommeren var vi ute og fisket. Vi var med telt ute i Molde-holmene og lekte med walkietalkie. Vi badet, ble brune på kroppen og hvite i håret. Vi hadde både hund og katt, mimrer Grethe.

Fergejobb
Ektemannen Jonny fant hun da hun gikk på husmorskole som 16-åring. I dag er han maskinsjef på fergen over Moldefjorden.
Hun hadde tenkt å utdanne seg til kokk, men ble forelsket i stedet. Hun begynte å jobbe i en kantine. Like før hun fylte 18, ble hun gravid. I dag har paret tre barn og fem barnebarn. Grethe begynte tidlig å jobbe for fergeselskapet MRF på kveldstid. Hun jobbet i over 14 år som trafikkbetjent ved bomstasjon. Da den ble nedlagt, begynte hun på fergen over Moldefjorden. Hun sto i kiosken og stekte sveler.

– Jeg møtte mange hyggelige mennesker. Det gjorde jeg på bomstasjonen også. Jeg er glad i folk, sier hun og forteller at hun jobbet et døgn i slengen. Hun sov på fergen, og den ble på en måte et hjem. Livet var hektisk, men godt.
Besvimte på trening

Det kom noen dager da hun begynte å føle seg slapp og tom for energi. Det var under jazzfestivalen i Molde og mye å gjøre på fergen. Så kom hodepinen. Hun begynte å ta smertestillende tabletter. Hun avtalte med sjefen at hun skulle jobbe litt mindre. Tenkte hun måtte gjøre noe for å komme i bedre form. Få bedre kondisjon. Så hun begynte å trene:
– Jeg fikk et treningsopplegg av en fysioterapeut. Men den første dagen besvimte jeg. Jeg våknet, hadde vondt i hodet. Begynte å trene forsiktig igjen, men besvimte en gang til. Da ble jeg sendt hjem.

Hun gikk og la seg. Lå fremdeles i sengen da Jonny kom hjem den ettermiddagen. Dette var veldig ulikt den ellers så aktive Grete.
Hun sto opp, men begynte snart å kaste opp. Dagen etter følte hun seg dårligere, hun klarte ikke å stå opp. Da Jonny kom hjem fra jobb, var hun veldig syk.
– Jeg husker ikke så mye, bare at jeg prøvde å ta av det rutete sengetøyet og at jeg ikke klarte det. Jeg fikk beskjed om å legge meg.

Dagen etter holdt Jonny seg hjemme. Grethe prøvde å dusje den morgenen, men klarte det ikke. Jonny ringte Grethes mor og datter, de kom og la henne i badekaret. Etterpå, da hun skulle drikke kaffe, rant den bare ut av munnen. Hun skulle ta seg en røyk, men fikk det ikke til. La bare hodet på kjøkkenbordet.

De ringte 113, men fikk beskjed om å kontakte fastlegen. Der fikk de beskjed om å snakkes mot slutten av dagen. Etter noen timer ringte de 113 på ny. Ropte inn i telefonen: «Dere må komme nå, ellers dør hun.»
Grete klarte selv å gå ut i ambulansen. Så ble alt svart.

Nære på
Hun er blitt fortalt at det var veldig dramatisk. De visste ikke om hun kom til å leve eller dø. Men på sykehuset i Trondheim reddet kirurgene livet hennes etter hjerneslaget.
– Hjernen min var ikke i orden de første seks månedene. Først lenge etterpå skjønte jeg at jeg har senskader. Det er ikke mange forstyrrelser jeg tåler før jeg kobler av. Tåler for eksempel ikke mye lesing. Må sove mye, har fatigue – utmattelsessyndrom. Jeg kan ikke lenger jobbe på fergen og savner det.

Depresjonen kom etter seks–sju uker, da hun ble plassert på en institusjon med gamle mennesker. Selv var hun 49 år.
– Jeg trodde de sendte meg dit for å dø.
Heldigvis kom hun hjem igjen etter en uke.

Hun klarte å lese litt på pc-skjermen. En dag satt hun ved kjøkkenbordet og leste. Da kom hun over en blogg skrevet av en mann som hadde opplevd å ha hatt hjerneslag. Han hadde fått rehabilitering på Sunnaas sykehus.
– Jeg syntes jeg hadde store problemer og ville ha hjelp. For meg hørtes rehabilitering på Sunnaas ut som paradis. Jeg dro til fastlegen og ba ham søke om plass for meg. Legen sa: «Vet du at det er vanskeligere å komme inn der enn det er for en kamel å komme gjennom nåløyet?»
Men Grethe fikk plass etter tre uker.

Turkis, blått og bladgull: – Det var en kveld jeg satt og tulla litt, så så jeg at skyene ble ganske fine. Tenkte jeg ville ha på noe mer – og så ble det bare sånn. Men det er ganske dekorativt, og det er mange som liker det. Jeg klarer ikke å gjøre det samme igjen, forteller Grethe.

Kreativt kurs
Der opplevde hun, som følte seg som «et nedslitt vrak», at de skjønte hvordan hun hadde det. Hun fikk pleie, psykolog, alt. Hun fikk nye, gode venner som muntret henne opp når hun var trist. Hun gråt av lettelse.
Så ble det arrangert en kreativ uke.

– Vi fikk et staffeli og skulle male, men jeg greide ikke å gjøre noe. Kunstneren som ledet an, ba oss gå ut og fotografere med mobiltelefon. De andre så opp og tok bilder, men jeg er kort av vekst og fotograferte det jeg så på bakkeplan, forteller Grethe. Hun fikk skryt for fotografiene sine.

– Da jeg fortsatt ikke fikk til å male, sa kunstneren at jeg bare skulle male det jeg følte for. Det ble ikke så vellykket, men jeg tok med meg maleriet hjem. Hengte det opp for å minne meg selv på at jeg klarte noe likevel.
En dag kjøpte hun et lerret. Og malte. Hun så på resultatet. Hun tenkte: «Det ble jo ikke så verst. Fargene passer jo ganske bra.»

Nå var hun i gang med malingen sin.
– Når de skadene du har, ikke er synlige, føler du ofte at du må forklare folk hvorfor du ikke kan gjøre enkelte ting. Du blir konfrontert med sånt som: «Jammen, du greier jo DET – hvorfor klarer du ikke det andre da?» Det er sånt man blir deppa av. Men når jeg malte, oppdaget jeg at de tankene forsvant.

Nå er hun ikke lenger noen flink husmor. Hjemme hos Grethe og Jonny ligger det malerutstyr overalt. Hun smiler og sier:
– Jeg er ganske flink til å more meg på egen hånd. Malingen hjelper meg til å utfolde meg. Maler jeg på et bilde som ligger på gulvet, kan katten finne på å vandre rett over det. Da ler jeg. Galgenhumor er viktig. Jeg ler hele tiden.