– Godt humør og gjøre ting man liker gir en fin pensjonisttilværelse

Den tidligere statsministeren har vært pensjonist i noen år, selv om han har drevet en rekke prosjekter på siden av. 

– Jeg håper jo på mange flere gode år selvsagt, men nå vil jeg beskrive det som en kombinasjon av ettertenksomhet og erkjennelse av at jeg har kommet på livets oppløpsside. 

Når du ser tilbake, er det noe du ville gjort annerledes?
– I hovedsak ikke. Men jeg ble jo politiker veldig tidlig, jeg har vært heltidspolitiker siden jeg var 25 år gammel, og det er jo nå 50 år siden. De første årene lot jeg politikken sluke meg altfor mye. Det jeg ville gjort annerledes er å ha prioritert litt annerledes, og ikke vært med på så mye i politikken, satt klare grenser, og vært mer sammen med barna og kona i de første årene, sier Bondevik. 

– Vi har jo snakket en del sammen om dette, og de synes jo at jeg var mye borte i en periode. Samtidig har vi klart å bevare et godt forhold i familien. Jeg er gift med den samme som jeg har vært gift med i 53 år nå, og jeg har et godt forhold til våre tre barn. Men skulle jeg levd livet om igjen så hadde jeg nok prioritert litt annerledes. 

Ville du valgt den samme karriereveien?
– Ja, det tror jeg nok. Det vil si, man kan jo ikke velge å bli statsminister, det er jo noe jeg ikke hadde trodd jeg skulle bli heller. Men jeg valgte jo politikken bevisst. At det skulle ende opp der jeg gjorde hadde jeg ikke trodd, eller hatt noen ambisjon om heller egentlig. KrF var jo et av de mindre partiene, så jeg hadde ikke trodd at vi skulle få statsministeren.

 
Hva er du mest stolt av?
– Det er kanskje at jeg sammen med andre greide å bygge opp KrF til å bli en maktfaktor, og at det endte med at vi fikk dannet sentrumsregjeringen med meg som statsminister. Vi fire som var i ledelsen i partiet, Valgerd Svarstad Haugland, Jon Lilletun, Einar Stensnes og meg, utfylte hverandre godt, og det er jeg stolt av at vi fikk til. Og så er jeg stolt av noen ting fra statsministertiden også. Vi løftet bistand, vi sa nei til å være med på USA og Storbritannias invasjon av Irak, og sånne ting. Det tenker jeg tilbake på med stor glede. 

Når du ser tilbake på tiden din ved makten, sammenlignet med dagens situasjon, er du da glad for at du regjerte da du gjorde, eller skulle du ønske det var i dag du var statsminister?
– Det er litt begge deler. Jeg er på en måte glad for å slippe det tunge ansvaret og ta stilling til vanskelige spørsmål. Samtidig var det jo det jeg likte med jobben. Jeg er jo teolog av bakgrunn, og da jobber man mye med etikk. Det er jo store spørsmål som er veldig aktuelle i dag også. Jeg hadde ikke hatt noe imot å være i ledelsen, men alt har sin tid, og da jeg gikk av syntes jeg det var nok for min del. 

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?
– Du, det har jeg faktisk litt erfaring med for de siste fire årene har jeg vært leder av eldrerådet i kommunen der jeg bor, nemlig Nordre Follo. Jeg har fått litt innsikt i eldreomsorgen og eldrepolitikken. Det er viktig å skille mellom de to gruppene eldre. Den ene er de av oss som er friske, kan være med i aktiviteter og kanskje bety noe for andre også. De som er en ressurs, selv om de ikke står i vanlig arbeid lengre. Og så har du de som er pleietrengende. For de friske og aktive er det viktig å tilrettelegge for at det er møteplasser og at man kan være aktive og ha et sosialt samvær. Og når det gjelder de pleietrengende er det et økende behov for å bygge ut omsorgstjenestene, sier en engasjert Bondevik.

– Vi snakker om omsorgstrappen i vår kommune, og vi deler det gjerne inn i tre trinn. Det er de hjemmeboende som får hjemmesykepleie, slik som mange selvsagt ønsker. Og så har du mellomtrinnet som er de såkalte omsorgsboligene hvor man får sin egen leilighet, steller seg selv i stor grad, men har fellestjenester i bygget med fysioterapi, lege, sykepleier og matservering og slikt. Og så har du det siste trinnet som er sykehjem hvor man er avhengig av heldøgnstilsyn og pleie. Stort sett fungerer dette i de fleste kommuner, men det er jo knapphet og et pengespørsmål. Det blir ikke satt av nok penger til disse tingene, og det er en evig kamp mellom denne sektoren og andre sektorer. Men sammenlignet med andre land så tror jeg vi har det bra i Norge, selv om det er en stor jobb å gjøre i mange kommuner. 

Hvor gammel har du lyst til å bli?
– Jeg har ofte spøkt med at jeg synes livet er alt for kort, og at livet egentlig burde vare til vi blir 150 år gamle. Og at vi kan være pensjonister de siste 50 årene. Men det er jo slikt jeg sier for spøk. Jeg hadde en far som ble 102 år gammel, og jeg har nå en ambisjon om å slå han. Han var frisk helt til det siste året, og hodet fungerte godt helt til siste slutt. Det var bare kroppen som begynte å skrante litt på slutten, og han bodde hjemme til han ble 101 år. Så det er min ambisjon å minst være så sprek som han var. Hvis det slår til har jeg jo mange gode år igjen, men det er ikke sikkert det skjer da. Jeg har to eldre brødre som døde mye tidligere. 

Hvordan vil du si at forholdet til familie og venner har endret seg for deg etter hvert som du har blitt eldre?
– Det har endret seg på den måten at jeg har fått mer tid til å dyrke det. Jeg hadde for liten tid til det da jeg var yngre så nå prøver jeg å ta det igjen. Jeg er så heldig at jeg har tre barn og hele ti barnebarn, og to av familiene bor i nærheten av oss i samme kommune. Den tredje bor på Sørlandet. Så vi har ganske jevnlig omgang med både barn og barnebarn, sier han og smiler. 

– Jeg husker godt tiden før jeg selv ble bestefar, da jeg syntes at andre som hadde blitt det var litt skrullete når de snakket om hvordan det var. Nå har jeg selv blitt slik, for jeg har opplevd hvor fantastisk det er. Og ikke minst å følge dem fra de ble født og oppover. Det er et eventyr synes jeg. Nå er den minste kommet helt opp i elleveårsalderen. Jeg skulle gjerne hatt noen som var i 5-6 årsalderen, for det syntes jeg var spesielt sjarmerende, forteller han åpent. 

– Vi var så heldige at vi har fått være med alle barnebarna på første skoledag, faktisk. Det kommer jeg til å huske for alltid. Det var slik at både foreldrene og besteforeldrene fikk være med på første skoledag og det var stort. Vi dro ned til Sørlandet også, der vi har tre barnebarn og var med der. 

Er det noe som er spesielt viktig for deg at du lærer videre til dine barnebarn?
– Ja, det er det. Det er jo selvsagt foreldrene som først og fremst skal stå for barneoppdragelsen. Vi skal være litt forsiktige som besteforeldre med å blande oss for mye opp i det. Men som besteforeldre har vi jo lov til å formidle noe, og for meg, som er en troende mann, er det spesielt viktig å formidle kristne verdier og et kristent liv. Men ikke på en utilbørlig måte. Ikke med press, men på en fin måte. Jeg håper jeg kan være et eksempel.

– Og så er jeg opptatt av ting som alminnelig høflighet og orden. 

Er du en streng bestefar?
– Nei. Det håper jeg ikke. Jeg tror ikke det, ler han. 

– Og så er jeg jo veldig opptatt av sport også. Og spesielt ballspill. Så det har jeg formidlet videre i praksis også. Å følge dem på trening og på kamper. Noen av dem spiller fotball og noen håndball, så jeg ser dem stadig vekk både på trening og på kamper. Og det vet jeg at de setter pris på, og de sier også at de har fått noe av den interessen gjennom meg som bestefar. 

Hva er nøkkelen til at du har et godt liv som pensjonist?
– Det er jo at jeg selv bestemmer min egen timeplan helt. Da jeg gikk av som statsminister opprettet jeg og en kollega Oslosenteret, som spesialiserte seg på demokratiassistanse-prosjekter, spesielt i Afrika. Nå har jeg gått ut av alle ansvarlige posisjoner, og i stedet etablert mitt eget lille kontor kun fem minutters gåavstand fra der jeg bor på Kolbotn. Der kan jeg jobbe når jeg vil og sitter ikke med så mye ansvar. Jeg kan holde et foredrag i ny og ne, og si nei til det jeg ikke vil prioritere. 

Hva vil du råde folk til når det gjelder å ha en fin pensjonisttilværelse. 
– Alle må finne sine ting de liker, men for meg har det spesielt vært viktig å være aktiv. Jeg spiller fotball to ganger i uken, grytidlig på fredager og tirsdag kveld. Da er vi en gruppe med folk som har hatt lederposisjoner ulike steder. Det synes jeg er veldig moro. Så lenge beina bærer er jeg med der. Heldigvis er vi rundt samme alder alle sammen, så når tempoet går ned hos meg så går det også det hos de andre, ler han. 

– En viktig del av pensjonistlivet er å bevare et godt humør! Det er viktig for alle tror jeg. Jeg kan jo ha et svingende humør, men er stort sett glad og i godt humør. Jeg liker å spøke og erte og er veldig glad i practical jokes. Det er mye å gremmes over og bli deprimert av i vår tid, ikke minste den internasjonale situasjonen. Men jeg tror det er viktig at man i hverdagen prøver å finne glede og være i godt humør, sier Kjell Magne Bondevik.