Gerd satset på en ny jobbkarriere
Etter 33 år som bankansatt bestemte Gerd Indrøy Abildgaard seg for å skifte beite. Med sosionomutdannelse og påfølgende mastergrad stortrives hun nå i sin nye yrkeskarriere i et bofellesskap for ungdom.
I september i fjor fikk Gerd, nettopp fylt 60 år, en fast fulltidsstilling som miljøterapeut i en kommune utenfor Bergen. Her jobber hun med unge i et bofellesskap, med en vaktordning der hun er på jobb i tre eller fire dager i strekk, for så å ha én uke fri.
– Jeg stortrives med å jobbe med ungdom. Det er meningsfullt på så mange vis å være til hjelp og støtte til dem som i unge år trenger det. Turnus-ordningen passer meg også godt. Det er kjekt å være på jobb, og selvsagt deilig å ha lange friperioder. Jeg er heldig og privilegert, smiler Gerd Indrøy Abildgaard.
– Hvordan vil du beskrive innholdet i den nye jobben din?
– Det er et lite bofellesskap med én til tre ungdommer. Vi hjelper til med lekser, matlaging og kjøring til skole og fritidsaktiviteter. Vi skal være lyttende og støttende, og sørge for at det er trygge og tydelige rammer for de nydelige ungdommene som bor hos oss.
Hva gjør barnevernet
– Barn og ungdom under 18 år har krav på omsorg og rett til en trygg oppvekst. Det er i første rekke foreldrenes ansvar. Når foreldrene i kortere eller lengre perioder ikke greier å ivareta dette ansvaret, skal barnevernet hjelpe.
– Barnevernets oppgave er å ta vare på de mest utsatte barna. De skal beskytte barn mot omsorgssvikt og sikre barn trygghet og utviklingsmuligheter.
– Hvis barnevernet blir kjent med bekymring for et barns omsorgssituasjon, eller med barn som viser alvorlige atferdsproblemer, har de en lovbestemt plikt til å undersøke hvordan barnet har det, og om nødvendig sette i verk tiltak.
Kilde: bufdir.no
Runder med sluttpakker
Med en entusiasmen og engasjementet som 60-åringen utstråler når hun beskriver sin nye yrkeskarriere, skulle du kanskje tro at hun funderer på at dette burde hun ha tenkt på tidligere?
– Jeg tenker ikke sånn, for jeg hadde så mange flinke ledere og kolleger som ansatt i Sparebanken Vest. Jeg begynte som 20-åring og har så mange gode minner fra tiden i banken. Men det er også klart at da jeg hadde passert 50 og det ble flere runder med sluttpakker og dermed mye uro og usikkerhet på jobben, så opplevdes det som vanskelig for mange. Inkludert meg.
– Hvilke tanker gjorde du deg i denne perioden?
– I løpet av rundt tre og et halvt år var det flere omganger med nedskjæringer og tilbud om å ta sluttpakke. Jeg tenkte hver gang at forespørselen også ville komme til meg. Men det skjedde ikke – selv om jeg i den tredje runden med sluttpakker også var den yngste på avdelingen. Jeg hadde en allsidig erfaring i banken, etter å ha hatt mange ulike oppgaver, og det kan kanskje ha hatt en betydning i bankens vurdering, antar hun.
Men selv om Gerd Indrøy Abildgaard ikke var blant dem som ble tilbudt to år med full lønn om hun aksepterte å slutte, tenkte hun på hvordan fremtiden ville bli som fortsatt ansatt i banken.
– Det var noen endringer som jeg ikke trivdes så godt med, inkludert flyttingen til nye lokaler som jeg opplevde som mer sterile og lite trivelige sammenlignet med der vi hadde holdt til i mange år. Noe av det gode, gamle samholdet var ikke der på samme måte, synes jeg.
Svigermor viste vei
Gerd var da blitt 53 år. Hun kunne «holde ut» i ni år til og gå av med AFP som 62-åring, om hun ønsket det. Men det var ikke det rette, mente hun. Gerd begynte å undersøke hvor mange studiepoeng hun kvalifiserte til, og hvilke opptakskrav det var på ulike studieretninger. Så kontaktet hun, ved hjelp av sin nærmeste leder, personalavdelingen i banken og spurte om hun kunne søke om sluttpakke, på samme vilkår som de som var blitt tilbudt dette.
– Jeg tror det var rundt 100 som fikk tilbudet i den tredje runden med sluttpakker, og ledelsen var ikke kommet i mål med alle oppsigelsene. Så da tenkte jeg at min forespørsel ville bli godt mottatt. Men jeg fikk tilbud om kun ett år med etterlønn, og det avslo jeg. Så gikk det litt tid før de kom tilbake til meg og sa at jeg også kunne få to år med full lønn om jeg sluttet. Da slo jeg til, forteller hun.
Med en mann, bror og to barn som alle er ingeniører, tenkte Gerd Indrøy Abildgaard først at hun også kunne bli en del av ingeniørgjengen i familien. Samtlige trivdes godt i sine jobber, og Gerd hadde jo alltid vært glad i realfag på skolen.
– Så sa min svigermor til meg en dag at «det er sosionom du bør satse på, Gerd, for det må jo være midt i blinken for deg», ler hun.
Svigermor viste henne alt hun kunne jobbe med som utdannet sosionom. Ifølge henne var dette studiet som skreddersydd for svigerdatteren.
– Hun hadde helt rett. Jeg hadde slett ikke tenkt i de baner, men det å kunne jobbe med mennesker og være til hjelp for de som trenger det, var akkurat det jeg ønsket meg. Så jeg søkte på sosionomstudiet på Universitetet i Bergen. Det var høye opptakskrav, men heldigvis fikk jeg plass der. Det var det riktige valget for meg, takket være svigermor, smiler hun.
Mer studier ventet
Den godt voksne studenten ble så engasjert i sitt nye fagfelt at hun bestemte seg for å ta en mastergrad etter at den treårige sosionomutdannelsen var ferdig. Sammen med sin søster, Anne-Sofie, som også er sosionom, skrev hun en masteroppgave om barns rettigheter ved konfliktfylte samlivsbrudd, og om det faktisk er et sterkt nok rettsvern i Norge i dag for voldsutsatte barn under foreldresamvær.
Men Gerd Indrøy Abildgaard ga seg ikke med det. Hun meldte seg på et deltidsstudie på universitetet med fokus på relasjonelt arbeid med sorg, livskriser og traumer. I mai tok hun eksamen. Dette kombinerte hun med sin stilling i Stendi, som er en privat bedrift som blant annet driver en rekke barnevernsinstitusjoner.
– Jeg liker å videreutdanne meg. I tiden i Sparebanken Vest tok jeg en rekke jobbrelaterte kurs. Interessen for å lære mer har jeg heldigvis beholdt.
– Hvor lenge har du tenkt å jobbe?
– Jeg skal i alle fall ikke gi meg når jeg fyller 62, ler hun.
– Nei, jeg skal holde på til jeg blir 67 år. Kanskje kommer jeg til å jobbe etter det også. Nå trives jeg så godt at hvem vet?
PER MØTER FOLK: Journalist Per Randers Haukaas møter i denne serien vanlige folk over 60 år som forteller hva de er opptatt av i 2023. Hvordan innretter du deg i livet etter 60 år? Blir du presset ut av yrkeslivet? Slutter du frivillig? Pensjonerer du deg tidlig? Skriver du testament og er opptatt av arven etter deg? Lager du en fremtidsfullmakt? Starter du for deg selv? Sliter du som minstepensjonist? Vi vil gjerne høre fra deg: redaksjonen@viover60.no
