For høyt STOFFSKIFTE?

Hormonene styrer forbrenningen – som også kalles stoffskiftet. Hva skjer når denne styringen går helt «av skaftet» og stoffskiftet blir for høyt?

Tekst: Geir Hølleland, foto: Thinkstock
Første gang publisert i VI OVER 60 utgave

Høyt stoffskifte rammer fire ganger så mange kvinner som menn. I en stor under­søkelse i Nord-Trøndelag fant man at 2,5 % av kvinnene og 0,6 % av mennene hadde en gang fått påvist høyt stoffskifte.

I mange år var operativ fjerning av skjoldbruskkjertelen eneste behandling av høyt stoffskifte. På 1940-tallet begynte man å behandle høyt stoffskifte med radioaktivt jod og medisiner. Etter den tid har behandlingen ikke endret seg vesentlig. Metodene for å påvise høyt stoffskifte er imidlertid blitt enklere og mer presise.

Stoffskiftets historie
Organet som vi kaller skjoldbruskkjertel, skal være omtalt av den greske legen og filosofen Galen (130–200 e.Kr), men en nøyaktig anatomisk beskrivelse ble først gitt av den belgiske legen og anatomen Vesalius i 1543 e.Kr. Tilstanden som vi i dag vet er høyt stoffskifte, ble første gang beskrevet av den irske allmennlegen Robert J. Graves i 1835.

Norsk Thyreoideaforbund (NTF) driver opplysende og rådgivende virksomhet og utgir bladet Thyra fire ganger i året. NTF har 35 lokallag og fem regionråd.
NTF, Fr. Nansens plass 9, 0160 Oslo, tlf. 2294 1010, E-post, hjemmesider

Den sveitsiske kirurgen Emil T. Kocher utviklet en elegant metode for å fjerne hele skjoldbruskkjertelen på mennesker. Dette var før man viss­te om stoffskiftehormonene. I 1883 publiserte Kocher en artikkel der han anbefalte å la en liten rest av skjoldbruskkjertelen stå igjen. Med denne forandringen unngikk man at de som ble operert fikk lavt stoffskifte. I 1909 fikk Kocher sin nobelpris – den første som ble tildelt en kirurg.

I 1892 viste den danske gynekologen Frantz Howitz at lavt stoffskifte kunne behandles med et ekstrakt laget av skjoldbruskkjertel. Dette er en ruvende milepæl i medisinens historie: For første gang kunne man gi livreddende behandling med et organekstrakt.

Skjoldbruskkjertelens funksjon
Den greske betegnelsen for skjoldbruskkjertel er tyroidea, som betyr skjold. Kjertelen består av to lapper med en tynn bro mellom. Lappene ligger på hver sin side av luft- og spiserøret like nedenfor strupehodet. Kjertelen inneholder ca. tre millioner kuleformede, hormondannende blærer. Gjennom et tett nettverk av ørsmå blodårer transporteres næringsstoffer og jod til disse blærene. Inne i blærene dannes det livsviktige stoffskiftehormonet tyroksin.

Hvor mye tyroksin som skal produseres blir styrt fra hjernen via hypofysen. Hypofysen påvirker skjoldbruskkjertelen gjennom å lage det skjoldbruskkjertelstimulerende hormonet TSH. TSH binder seg til cellene i skjoldbruskkjertelen og dette medfører høyere produksjon av tyroksin. Tyroksin flyter med blodet til alle cellene i kroppen og regulerer tempoet i svært mange av de kjemiske prosessene i kroppen.

To hovedårsaker
Det er to hovedårsaker til høyt stoffskifte: Graves’ sykdom og knutestruma. Graves’ sykdom skyldes en forstyrrelse i immunapparatet som får skjoldbruskkjertelen til å lage for mye hormoner. Sykdommen kan «angripe» alle, men hyppigst rammes kvinner 20–50 år gamle. Typisk for Graves’ sykdom er at stoffskiftet er høyt i en periode – så synker det og blir gradvis normalt. Varigheten av en slik episode er gjerne ett til to år, men varierer mye. Knapt 50 % av pasientene med Graves’ sykdom har kun en episode med høyt stoffskifte – de andre har to eller flere. Et mindretall får farlig høyt stoffskifte.

Den nest vanligste årsaken til høyt stoffskifte, knutestruma, rammer oftest eldre. Ved knute­struma er det en eller flere knuter i skjoldbruskkjertelen som produserer for mye hormoner. Dette er en tilstand der stoffskiftet stiger langsomt over flere år, oftest uten at det noen gang blir veldig høyt.

Konsekvenser
Ved høyt stoffskifte øker forbrenningen uten at kroppen har nytte av «overskuddsenergien». Et karakteristisk symptom er ubehagelig varme­følelse som gjør at man alltid søker avkjøling.

Andre konsekvenser er svetting, angst, irritabilitet, søvnvansker, hjertebank, skjelving på hendene og vekttap tross god appetitt. Hos eldre kommer ofte sykdommen snikende og kan medføre slapphet, vekttap og atrieflimmer. Andre nokså vanlige plager hos eldre med høyt stoffskifte er apati, depresjon, manglende matlyst, muskel­svekkelse og svekket tankekraft.

Et langvarig høyt stoffskifte kan medføre beinskjørhet og hjertesykdom.

Et mindretall av de som har Graves’ sykdom rammes også av øyeplager. Det dreier seg oftest om hevelse rundt øynene, men kan utvikle seg til dobbeltsyn, utstående øyne og en sjelden gang synssvekkelse. Øyeplagene er oftest mye vanskeligere å lindre enn stoffskiftet.

Hvilke undersøkelser bør gjøres?
Høyt og lavt stoffskifte er vanligvis lett å påvise med blodprøver. Viktigst er å måle mengden TSH i blodet. Det er unormalt lite TSH i blodet ved høyt stoffskifte. I tillegg måles mengden av stoffskiftehormonet tyroksin. Disse to prøvene gir til sammen et nokså presist bilde av funksjonen i skjoldbruskkjertelen.

Det kan også være aktuelt å ta andre blodprøver. I tillegg må man ofte undersøke skjoldbruskkjertelen med ultralyd og med en spesialundersøkelse som kalles scintigrafi. Den viser hvilke deler av kjertelen som produserer for mye hormoner.

Høyt stoffskifte kan ligne andre sykdommer. Det betyr at stoffskiftet bør undersøkes ved ulike plager som psykiske lidelser, vekttap, søvn­vansker og symptomer på hjertesykdom.

Behandling innenfra
Det finnes tre nokså forskjellige behandlings­muligheter ved høyt stoffskifte: Medisiner, radioaktivt jod og operasjon. Medisiner brukes mest ved Graves’ sykdom. Den klart mest brukte medisinen er Neo-Mercazole, som hemmer produksjonen av stoffskiftehormoner i skjoldbruskkjertelen. Medisinene holder stoffskiftet i sjakk, men på­virker trolig ikke årsaken til sykdommen.

Behandling med radioaktivt jod er svært enkel å gjennomføre: Man svelger en kapsel med en liten dose radioaktivt jod. Mesteparten av jodet ender opp i de cellene i skjoldbruskkjertelen som er mest aktiv. Det radioaktive jodet dreper dermed cellene innenfra. Analogien til den trojanske hesten er nærliggende.

Operativ behandling av høyt stoffskifte inne­bærer å fjerne hele eller deler av skjoldbruskkjertelen. Dette er mest vanlig når høyt stoffskifte er forbundet med en betydelig forstørret skjoldbruskkjertel (struma).

Bivirkninger
Medisinene som brukes mot høyt stoffskifte tåles svært godt av de fleste. Den vanligste bivirkningen er utslett. Noen få får leverbetennelse og en ytterst sjelden gang skades beinmargen med derav alvorlig svekkelse av immunforsvaret.

Behandling med radioaktivt jod medfører sjelden farlige bivirkninger. Imidlertid innebærer denne terapien at skjoldbruskkjertelens funksjon svekkes varig og hos et flertall inntrer lavt stoffskifte etter uker til måneder. Det betyr at de som får radioaktivt jod må regne med å måtte bruke tilskudd med tyroksin (Levaxin, Euthyrox) resten av livet. Øyeplager, som kan være en del av Graves’ sykdom, kan forverres av radioaktivt jod.

Dersom man fjerner hele skjoldbruskkjertelen må det tapte organets funksjon erstattes med tilskudd med tyroksin. Spesielle, men sjeldne komplikasjoner ved operasjoner på skjoldbruskkjertelen, er svekket stemme og skade på biskjoldbruskkjertlene.

Vi mangler kunnskap om årsakene til auto­immune sykdommer i skjoldbruskkjertelen. I sitt doktorgradsarbeid undersøkte lege Sara Salehi Hammerstad vevsprøver fra pasienter og fra friske. Hun fant støtte for at virus kan spille en rolle ved disse sykdommene. Dette åpner for at vi i fremtiden kanskje kan behandle de ­vanligste stoffskiftesykdommene med vaksiner og anti­virale medisiner.

Jodmangel
Jod er et sporstoff som kroppen må få tilført gjennom maten og som er nødvendig for å kunne lage stoffskiftehormoner. Jodmangel hos mor kan medføre en betydelig svekket utvikling hos fosteret og økt risiko for abort, dødfødsel og spedbarnsdød. Jodmangel senere i livet medfører struma (forstørret skjoldbruskkjertel) og lavt stoffskifte.

Fisk og annen sjømat inneholder mye jod. Øvrige kilder for jod er melk, melkeprodukter og salt tilsatt jod. I Norge var jodmangel vanlig enkelte steder i innlandet frem til 1950-tallet, men er nå svært sjelden.

I 1990 satte FN seg som mål å utrydde jod­mangel i verden. En statusrapport fra 2013 konkluderte med at 70 % av alle husholdninger i verden har tilgang på jodholdig salt. I 21 land er det lett jodmangel, i ni land er det moderat jodmangel og ingen land har lenger alvorlig jodmangel.