Flyttet til Bergen for ikke å bli selvopptatte

Han jobber alltid hardt. Han er alltid godt forberedt. Han har lest seg opp, og han har en klar dramaturgi på hvordan han skal gjennomføre det han gjør. Og han har faste rutiner før han går på scenen. Ikke spise noe, gjøre pusteøvelser og gå fram og tilbake og konsentrere seg. Han er på jobb for å levere noe, ikke for å ha det gøy. Selv det mest tullete er det alvor bak.

Det er jeg veldig stolt over. Vi er like når det gjelder etikken i underholdningsbransjen. For mange er opptatt av å bli kjent og populær uten å ha noe budskap, uten noen meninger eller en holdning. Å fortelle vitser eller drite ut folk slik at andre ler, er dårlig humor.

Ti år tilbake i tid oppdaget TV at han måtte ha blodtrykksmedisiner. Det var greit nok, men konsekvensen var at når han ble nervøs før opptredener, og kroppen gikk i forsvarsmodus og pulsen steg og pusten økte, så forsinket medisinene hjertefrekvensen og dermed pusten. Da fikk han åndenød og angst og av og til panikk, og han begynte å grue seg til å opptre. Da sa jeg at jeg kunne bli med ham og være bak scenen når han hadde jobb. Så da måtte jeg reise dit han dro. Før opptredenene gjorde han rutinene sine og så snakket vi gjennom det han skulle gjøre og hva som ville være det verste som kunne skje. Og det var jo at han måtte gå av scenen. Noen ganger skjedde det, men da tok han seg et glass vann, roet seg ned og gikk ut igjen. Og gjennomførte. Det er mestring. Nå reiser han alene.

TV har et liv som er litt på siden av det som er vanlig, og det smitter jo over på meg. Ikke at jeg blir urolig og får sceneskrekk, men at jeg er en medsammensvoren. Et slags medlem i teamet. Jeg har også en rolle å spille og et ansvar for at teamet vårt fungerer. Det innebærer å stille opp når det er akutt, og det betyr også at jeg er en slags (trygg) havn. 

Den havnen er trygg i den forstand at jeg er der på godt og vondt. Det vonde er at jeg må si fra, være kritisk, og dessuten passe på meg selv. Det kan lett bli for mye oppmerksomhet om det som foregår i hans liv – og hode! Vi har hatt utallige diskusjoner eller krangler om at han ikke spør om det jeg gjør, men jeg er heller ikke flink til å bare begynne å snakke om mitt og ta plass. Jeg vil at han skal være nysgjerrig. Når sant skal sies, var han det da jeg satte i gang og laget litteraturhus i Bergen. Da jobbet jeg hele dagen, og hver kveld kom jeg hjem til god, hjemmelaget middag – og et glass vin. Da var det jeg som måtte tømme meg for alle de tusen tingene som fylte hodet mitt.

Da barna var små, flyttet vi fra Oslo for nettopp ikke å ende opp i en farlig selvopptatt tv-kjendistilværelse. Den gangen var det bare én tv-kanal og det å være kjent var veldig annerledes enn nå. Folk var hyggelige, men det var slitsomt hele tiden å bli observert som familie med små barn. Man går liksom på utstilling. Det skjedde jo i Bergen også, men den byen er mindre og folk er liksom mer omsorgsfulle. De snakker og hilser, slenger en replikk og kjenner en igjen, og da er man liksom inni varmen. Og barna våre ble del av et miljø som var preget av at naboene i de små trehusene på høyden midt i byen var både gamle og unge, småbarnforeldre, studenter og arbeidsfolk, og ikke opptatt av penger og prestisje. Et trygt sted hvor de kunne leke i gaten og handle i den lille matbutikken selv.

Da TV gikk ned til sentrum en dag med eldstemann, sa han at TV skulle gå litt bak, så han slapp å bli sett på. Men verre var det ikke.

Det kan høres gøy ut å bli sett, men det gjør deg ufri. Og det kan være gøy å snakke om å være på tv, men det er ikke viktig. Barna våre har, i den grad vi har hatt kontroll på det, fått oppmerksomhet på det de har holdt på med og som var viktig i deres liv. De visste ikke engang at faren deres hadde laget sanger før noen fortalte dem det.

 Fremdeles kan folk sangene hans, og helt unge musikkartister har brukt dem til å lage sine versjoner. Det er et kompliment. Og tegn på kvalitet. Vi kom gående en sen kveld hjem fra byen da en gjeng studenter med ølbokser kom hoiende mot oss. Da de fikk øye på TV falt en av dem ned på kne og sa «Du er min helt!» og så begynte han å synge Puss puss så får du en suss! Plutselig oppførte alle seg veldig høflig og det hele endte med at de ville ha klemmer. Store, skjønne gutter langt hjemmefra.