Fiskeværene på Vestlandet

Tradisjonelle fiskevær er noe vi kanskje først og fremst forbinder med Lofoten. Mindre kjent for mange er fiskeværene langs kysten av Vestlandet. De er minst like idyllisk.

Tekst og foto: Trond J. Hansen
Første gang publisert i VI OVER 60 september 2013

Vi har tatt pulsen på de vestnorske fiske­værene Grip, Bjørnsund og Utvær. På mange måter har disse tre tradisjonsrike fiskeværene mye til felles. De har alle storhavet som nærmeste nabo, omgivelsene er grå og ugjestmilde, stedene selv ubegripelig vakre.

Vakre kontraster
Om vinteren står husene tomme, om sommeren er det et yrende liv. Det kan virke naturstridig at det er bosetting her, ytterst i havgapet. Blant hundre­vis av forblåste, ubebodde øyer har folk søkt sammen og skapt sine samfunn. Her har befolkningen kloret seg til steinrøysa, bygd sine hus tett i tett. Som til et felles vern mot de endeløse stormene, mot et hav som nesten aldri vil legge seg flatt. Et hav som ofte har vært raust, men som tidvis har forsynt seg grovt tilbake – av mennesker og verdier.

De tre fiskeværene vi har besøkt ligger i dramatiske omgivelser, helt ytterst i havgapet. Bildet er fra Hustadvika, mellom Grip og Bjørnsund.

Som en slags protest mot de grå og værharde omgivelsene er husene malt i friske kulører, som et stykke Legoland på stengrunn. Kontrastene er store i disse omgivelsene. Kanskje nettopp det er grunnen til at det er så vakkert. Grip og Bjørnsund ligger i Møre og Romsdal, på hver sin side av værharde Hustadvika. Utvær ligger i Sogn og Fjordane, og er det vestligste stedet i Norge.

Styrt fraflytting
Det skulle vise seg at stormene ikke var den størs­te trusselen mot disse samfunnene ytterst i havgapet. Kystbefolkningen har alltid vært vant til å «stå han av» – til å reise seg etter at uværet har rast fra seg. Adskillig verre var det å stå imot myndighetene.

På 1970-tallet gikk norsk politikk ut på at det ikke skulle bo folk i kystdistriktene. Med noen få offentlige sentraliseringskroner i baklommen ble folk sendt til mer sentrale strøk. Lysene ble slukket i vinduene, dørene ble spikret igjen. Malingen flasset av veggene og forfallet satte inn. Øyene ble fraflyttet og husene måtte kjempe mot vinter­stormene alene.

På Bratthårskollen står Grip fyr, satt opp i 1888. Med en høyde på 47 meter over havflaten er det Norges høyeste. Det kaster lys over skumle skjær med navn som sier sitt. Djevelen, Hardskallen, Manndraperen og Presten.

I tidligere tider var de som levde av fiske avhengig av å bo nær de rike fiskefeltene. Båtene var små, rekkevidden liten. Næringsgrunnlaget for steder som Grip, Bjørnsund og Utvær forsvant da trålere og store fiskebåter tok over på havet. Men hverken Grip, Bjørnsund eller Utvær ville dø.

Nytt liv
Stedene har fått nytt liv, på nye premisser. På vinteren er fremdeles husene overlatt til seg selv. Men når våren kommer livner det i de gamle fiskeværene. Folk strømmer til fra fastlandet for å gjøre klar til sesongen, til et gjensyn med eventyret ytterst i havgapet.

Så å si alle de gamle trehusene er bebodd av familier som søker tilbake til fiskeværene for å leve i pakt med naturen og nyte den praktfulle beliggen­heten ved storhavet. Her kan de finne roen og freden, bringes inn i naturens rytme. De som har sommerhus på disse stedene setter sin ære i å holde husene i god stand, i å ha det vakkert og velstelt rundt seg. Mellom husene er det anlagt små hageflekker med malte stakittgjerder og fargerike blomster. På bryggene små prateplasser, hvor sommergjester og tilreisende møtes.

Gjestene kommer med rutebåt fra Kristiansund til Grip, fra Harøysund ved Bud til Bjørnsund og fra Hardbakke til Utvær. Eller de kommer med egen båt. Sommergjester og båtfolk gir liv til disse fiskeværene fra mars og til langt utpå høsten. Du kan selv besøke stedene, oppleve det unike miljøet i et fiskevær som egentlig skulle vært fraflyttet til evig tid.

Fisket har gjennom århundre vært livsgrunnlaget for menneskene på Grip. Det preger stedet, men i dag er det bare én familie som holder fiskertradisjonene i hevd.

GRIP
Grip er et av de ubegripelig vakre stedene vi finner langs kysten. Et sted sommer­gjester og turister oppsøker, både på grunn av bebyggel­sen og den mektige naturen. Noen kommer med egen båt, de fleste med rutebåt fra Kristiansund. Tar du en rundtur med Grip­expressen har du halv­annen time til rådighet. Da kan du få en guidet omvisning. Eller du kan stå over en avgang og ha bedre tid. Du kan dra på opp­dagelses­ferd mellom de velholdte og farge­rike husene som står skulder ved skulder, og studere de små hagene med frodige, fargerike blomster. Slå av en prat med dem som bor her. Mange er tidligere fast­boende og de foreller gjerne om stedets historie. Vil du vite mer kan du stikke innom museet Grip­væringen. På nordsiden av havna står trenaustene på påler og klorer seg til svabergene. Opp fra kaia løper små, støpte gangveier gjennom den tette bebyggelsen. De fleste husene er i to etasjer, med smårutete vinduer mot det barske landskapet – det uregjerlige storhavet. Vi kan undre oss over hvorfor mennesker har bosatt seg på Grip, på en glattskurt holme – i et av de farligste farvann langs kysten. Svaret ligger i navnet, gripa – stedet der en fanger fisk. Det var kort vei til fiskefeltene, og det var kort vei tilbake når uværet brøt løs. Havet har vært livsgrunnlaget, men har også brakt tragedier. Mangel på naturlig beskyttelse har ført til at naturkreftene har krevd sitt. I 1625 rakk ingen av fiskerne seg i havn da det blåste opp til et forrykende uvær under vinter­fisket. I 1796 rev en voldsom nordvestlig storm med seg over hundre hus. Innbyggerne søkte ly i kirken, og til tross for at de fleste hus ble kastet på sjøen, omkom bare tre personer. Gudshuset fra 1500-tallet har stått imot alle herjingene opp gjennom århundrene. Et besøk i den rødmalte kirken maner til ettertanke. Her har fattige fiskere reist kirken for å finne trøst og ly. Og her har de samlet seg når uværet har rast som verst i håp om at Skaperen skulle se i nåde til dem. Likevel er det ikke først og fremst i kirken sommergjestene møtes. Gripkroa ligger omtrent midt på øya, i det som i sin tid var skolestua. Dette er det sosiale sentrum både for gripværinger og tilreisende. Her serveres enkel, velsmakende mat. Men ikke spis så mange sveler at du ikke orker en spasertur på øya. Kanskje mottoet her burde være Carpe diem – Grip dagen!

Grip ligger nordvest for Kristiansund. Flere daglige avganger med Grip­expressen fra Kristiansund de fleste dager i uken om sommeren. Over­farten tar 40 minutter, og returnerer du med samme båt har du cirka 1,5 time til rådighet på Grip. Rund­turen tar tre timer og inkluderer guidet om­visning på Grip. Flere ganger i uken er det mulig å stå over en avgang og ta neste båt tilbake, slik at du får bedre tid.

Fra Bjørnsund fyrstasjon på Moøya er det flott utsikt mot storhavet, Hustadvika, Bjørnsund og Ona.

BJØRNSUND
Beveger vi oss sørover langs Atlanterhavsveien, eller over Hustadvika, kommer vi til idylliske Bjørnsund. Det er to adskilte havner her, Søre- og Nordre Bjørnsund. Den lille rute­båten fra Harøysund ved Bud er innom begge værene. På øyene klynger husene seg sammen tett i tett. Smale smug som følger terrenget og løper rundt hushjørnene har plass til en sykkel, tralle eller gående. Det er som å være i en liten småby, bare uten biler. En gang bodde det 500–600 mennesker i dette samfunnet. Det var to fiskemottak på Nordre Bjørnsund og ett på Søndre. Mange av husene vitner om fordums velstand. Ta deg tid til å spasere mellom husene. Studer detaljene på bygningene, de velstelte hagene og de frodige vinduspostene. Ta turen opp til isbjørnstatuen, som har fått en majestetisk plassering og som er Bjørnsunds symbol. I sin tid reist til minne om sjømenn som mistet livet på havet. Sundene og øyene er bundet sammen av en rekke moloer, og det er fint å vandre vågen rundt og gjerne ta turen opp til Bjørnsund fyrstasjon på Moøya. Herfra er det en fantastisk utsikt mot storhavet, Hustadvika, Romsdalsalpene, Bjørnsund og Ona. Hele området er storslått og vakkert, mangfoldig og dramatisk. Her er litt av alt – fjell, fjorder, bratte klipper, sandstrender, blankskurte svaberg, fargerike blomster og mengder med sjøfugl. Du kan oppleve det meste av vær i løpet av en dag. Jevnlig holder Skaperen storrengjøring – vasker, skurer og polerer landskapet.

Søre- og Nordre Bjørnsund ligger rett nord for Gossa, noen kilometer fra Bud. Rutebåt som korresponderer med buss fra Molde, går noen ganger i uken fra Harøysund ved Bud. Mandag og fredag har rutebåten avgang to ganger, slik at du kan returnere samme dag. Overnattingstilbud på Bud eller Molde. Mulig å ordne privat transport til Bjørnsund. Galleri og sommerkafé i Nordre Bjørnsund. I Søndre Bjørnsund er det museum. Velforeningene har hjemmesider med nyttig informasjon, også tider for rutebåten.
Bjørnsund, Fræna kommune

På avstand ser alt grått ut, en steinrøys i havet – en forblåst øy blant mange andre forblåste øyer. På nært holdt fremstår Utvær som naturens egen skulpturpark.

UTVÆR
Landskapet rundt Utvær er grått og ugjestmildt, farvannet grumsete og farlig. På avstand er det rødmalte fyret en enslig farge­klatt – på en forblåst øy blant forblåste øyer. Her åpner landskapet seg og avslører en skjermet idyll, absolutt lengst vest i landet. Vi blir bergtatt av den storslåtte naturen, det majestetiske fyret og bygningene som klorer seg fast i sjøkanten. Om våren setter strandnellik og rosen­rot farge til omgivelsen. På de mest forblåste stedene maler oransje lav de grå steinmassene. Men det er ikke bare i naturen det gror i det grå. De som bor her har anlagt frodige hager i le for vinden. Eva Klausen tilbyr på omvisning og besøk til Paradis. Eva var fire år gammel da hun som fyrmesterens datter i 1939 kom til Utvær. Nesten 60 år senere gikk hun i bresjen for å restaurere fyrmester­assistentens gamle kjøkkenhage. I en kløft, i ly for stormer og uvær, finner vi den vestligste hagen i Norge.

– Det har alltid vært kalt Paradis. Navnet har med klimaet å gjøre, det er varmere her enn ellers på øya, foreller Eva. I 2006 fikk hagen pris for vakreste uteanlegg av Hageselskapet i Sogn og Fjor­dane.

Utvær er fraflyttet om vinteren. Men om sommeren fylles husene – for det meste av folk som har bodd her tidligere og deres etterkommere. De har lagt sin ære i å gjøre det vakkert rundt seg. Eva Klausen tar oss med til fyr­stasjonen, viser oss fyr­mester­boligen hvor hun og familien bodde. Nå står den tom, men det pågår en omfattende restaurering av bygningsmassen. Fyret eies Kystverket, mens organisasjonen Vener av Utvær står for driften. Tanken er at det om noen år skal være mulig å leie seg inn på fyrstasjonen. Sommerstid arrangeres fyrsafari og en verts­familie tar seg av besøkende. Det er anlagt en fin, merket Nordsjøløype rundt hele Utvær – en times vandring som byr på vakker natur og historiske opp­levelser. Lengst sør kommer du til Likberget hvor de tok døde på land ved begravelser. Her ser du brynesteinen i berget, velbrukt helt fra vikinge­tiden. På høyeste punkt ble det satt opp et anker til tusenårsmarkeringen for kristendommen. Kapellet er vigslet til Sankt Klemens, vernehelgen for sjøfolk og anker­smeder. Fra toppen er det overblikk over bosettingen, den trange vågen og fyret – og panorama­utsikt over øyriket Solund. En av de små øyene i vest heter Steinrøysa, vestligste punkt i landet.

Utvær ligger i Solund kommune. Om noen år vil det være mulig å leie seg inn på fyrstasjonen. Det er fint å ta dagstur til Utvær, og om sommeren er det omvisning på fyret. Vener av Utvær har noen ganger gjennom sesongen dagstur. Rutebåten går fra Hardbakke til Utvær, via blant annet Nåra og Kolgrov. Flere ganger i uken er ruten slik at du kan ta rutebåten ut på morgenen og returnere på ettermiddagen. Fra Kolgrov bruker båten 30 minutter. Du må bestille plass på forhånd hos Vidar Hop Skyssbåter a/s. Rutebåten korresponderer med Fjord1s hurtigbåter fra Bergen noen ganger i uken. Du kan komme med egen bil til Hardbakke. Oppdaterte ruter finnes på Vener av Utværs hjemmeside. Kommer du med egen båt, så vær oppmerksom på at farvannet er urent.
Venner av Utvær

Den lille, vakre stavkirken på Grip er en av Norges minste. Den er bygget en gang mellom 1470 og 1500. Her søkte lokalbefolkningen ly når uværet raste som verst.