Fikk nytt syn på livet etter hjerneslag

– Jeg har det egentlig helt perfekt. Jeg har det altså helt strålende, og jeg føler meg yngre enn på lenge. Jeg har sluttet å røyke, og jeg har begynt å trene. Nå er jeg en halvtime på ellipsemaskinen min hver morgen. Og så har jeg gått ned i vekt og blitt mye blidere. Alt dette er etter at jeg hadde hjerneslag. Så jeg er rett og slett veldig glad for at jeg lever, sier Anne B. Ragde på telefon fra Trondheim, der den folkekjære forfatteren har sin base.

Er det noe du ville gjort annerledes når du ser tilbake på livet ditt?

– Nei! Nei, tabber og sånt. Det hører med. Det er jo tabber man lærer av, så jeg angrer ikke på noe som helst av det jeg har gjort.

Hva er du mest stolt av?

– Det må være sønnen min. At jeg har fått til et dugelig menneske. Han er 44 år gammel nå, tobarnsfar, og han har ting på stell. Det er jeg veldig fornøyd med, rett og slett.

Hvordan vil du si at forholdet til venner og familie endrer seg når man blir eldre?

– Jeg synes egentlig ikke at det har endret seg så veldig. Jeg har venner som jeg har hatt siden jeg var seks år gammel. Vi er åtte stykker som har kjent hverandre siden barneskolen, og vi er de samme folkene som vi alltid har vært.

Hva med familie da?

– I familien min har jeg jo vært farmor en stund. Men jeg er en ganske barnlig farmor, som ikke må forveksles med barnslig. Jeg er barnlig i den forstand at jeg leker mye med ungene, og vi har det veldig artig sammen. Jeg ler meg i hjel sammen med dem og får lov til å være litt ung jeg også når jeg er sammen med dem. Og det passer meg helt utmerket.

Hva er det viktigste du lærer dem fra ditt liv?

– Jeg leser mye for dem. Og jeg forteller dem mye om hvordan ting var i mitt liv tidligere. Og så forteller jeg dem mye om min egen mor. Mamma døde før de ble født, så de fikk aldri møtt henne. 

– Og når jeg forteller om ting fra «gamle dager», sitter de med helt kulerunde øyne, for de skjønner jo ikke noen ting av det jeg forteller. Om kontanter og slikt, for eksempel. Eller at vi ikke hadde verken mobiltelefon eller fasttelefon en stund da jeg var liten. Og da sitter de der og er helt fascinert av det jeg forteller dem.

Er det ting du hadde glemt fra ditt eget liv som du kommer på når du snakker med barnebarna?

– Hehe. Nei, jeg husker alt jeg. Alt. Og så skjønner jeg hva de vil bli sjokkert over. Fordi ting er så annerledes i dag. Og da sier jeg til dem: «Jeg lurer på hva som er annerledes i forhold til i dag, når dere er så gamle som det jeg er nå.» Og da sier de at de tror det skal være likt. Men når jeg sier at det kommer til å være ting som er helt annerledes, blir de store i øynene. Og jeg ser at de tenker mye. Vi snakker mye om tiden. Tiden som har vært, tiden som er, og tiden som skal komme.

Hva synes du er den største forskjellen selv?

– Det er det hektiske livet. Spesielt med sosiale medier. Jeg har jo opplevd tiden før alt dette. Når det ikke var sosiale medier, og når det ikke var mulig å få tak i deg hele tiden. Før måtte man gå på besøk og banke på døren for å se noen, mens barnebarna mine bare har opplevd den digitale tidsalderen. De har vokst opp med iPad og sånt, og det har ikke jeg. Den generasjonen som har dette sammenligningsgrunnlaget er jo oss. Og det er noe å tenke over.

Hva lærer du av dem da?

– Jeg lærer hva som er likt. For det er jo noe som ikke er helt endret, med skole og gym og sånn. Og så lærer jeg mye om sosiale medier. De gir meg litt opplæring. Når jeg forteller om livet uten sosiale medier, blir de stresset, ler hun og fortsetter.

– Jeg er veldig glad for at jeg vokste opp på den tiden jeg gjorde.

Hva tenker du om å bli eldre i Norge i dag?

– Jeg håper ikke jeg blir for gammel. Og på sykehjem skal jeg i hvert fall ikke. Det har jeg veldig dårlig erfaring med. Jeg håper jeg dør fort og likeglad. Kanskje av et slag. Da jeg fikk slag var jeg helt likeglad, så jeg kunne egentlig kanskje tenkt meg å dø av et slag, sier hun og ler høyt igjen.

– Neida. Jeg vil jo leve. Men det kommer jo helt an på formen. Jeg vil skrive til jeg dør. Og av og til tenker jeg at jeg håper jeg dør i morgen, for jeg orker ikke å skrive mer. Men sånn kan jeg ikke tenke. Jeg tror jeg kommer til å være engasjert hele livet mitt. Jeg er egentlig både født og støpt sånn. At jeg ikke klarer helt å legge bort engasjement. Og sånn kommer jeg nok til å være hele livet.

Er det slitsomt?

– Nei, ikke egentlig. Men da jeg hadde slag fikk jeg jo hvilt meg litt. Jeg hadde noen uker og måneder med rekonvalesens, og så var det opp på hesten igjen. Jeg har lært meg at det ikke nytter å engasjere seg i alt når det gjelder eldreomsorg. For det er akkurat det samme som sies hver gang det kommer en ny runde før et valg. De sier akkurat det samme, gang på gang, alle politikerne. Nå er det snart valg igjen, og da girer de opp fokuset, men så etter valget er det tilbake til det samme gamle. Så det låner jeg ikke et kvart øre til en gang. Det er fullstendig uinteressant for meg.

Føler du at man blir tatt på alvor når man får et hjerneslag i Norge da?

– Ja, da blir man tatt på alvor. For det haster så veldig med behandling, vet du. Og de sjekker jo mye med hjertet, for eksempel, som de ikke ville gjort hvis du ikke hadde hatt slag. Det var sånn de fant ut at jeg har et hull i hjertet på 7 mm, som jeg faktisk hadde hatt siden jeg ble født. Og det fikk de tettet igjen. Jeg møtte også to andre som hadde hatt slag og hatt hull i hjertet. Hun ene var 24 år og den andre 26 år. Før det trodde jeg at det bare var gamlinger som fikk slag.

Hvordan endret det deg?

– Jeg sluttet å røyke, og så trener jeg en halvtime hver dag. Men det er ikke noe mer enn det, sier hun.

2024-boken hennes, Hennes siste fantastiske dager, handler om hjerneslaget og omstendighetene rundt det. På mange måter var skriveprosessen egenterapi for Anne B. Ragde, som selv hadde glemt at hun var en av landets mestselgende forfattere.

– Den handler om hjerneslaget og om veien tilbake etter det. Jeg hadde glemt at jeg var en kjent forfatter og store deler av livet mitt. Jeg fikk helt sjokk da jeg skjønte at jeg var forfatter, for det var ingen som fortalte det til meg da jeg var sykest. Jeg ble fratatt mobiltelefonen og begynte å lese bøker på rehabiliteringen, og det hjalp meg godt på vei. Etter fem uker på rehabilitering fikk jeg tilbake mobiltelefonen min endelig, og det første jeg gjorde var å gå inn på Google og søke etter meg selv. Da så jeg lange lister over det jeg hadde skrevet og gjort, og det var et sjokk kan du si, forteller hun.

– Jeg var 61 år gammel da jeg fikk slag, og så fikk jeg muligheten til å bli kjent med meg selv på en måte igjen. Jeg hadde mye tid til å tenke og til å slå meg til ro med ting. Det var veldig spesielt, kan du si.

Er det noe som er vanskelig for deg å snakke om når det gjelder å bli eldre?

– Nei. Ingenting. Jeg synes det bare er deilig.