Fattig i et av verdens rikeste land

8,1 prosent av befolkningen kan anses som fattige, det vil si at den disponible inntekten er mindre enn halvparten av medianinntekten, altså den midterste inntekten i befolkningen. Men blant alderspensjonister er det kun 4,3 prosent som kan regnes som fattige, ut fra den samme definisjonen. Blant unge pensjonister (66-75 år) er det så få som 2,2 prosent som er fattige. I Sverige er andelen fattige alderspensjonister over dobbelt så høy som i Norge, og høyere enn i befolkningen ellers. Bare 1,9 prosent av pensjonerte menn i Norge kan kalles fattige. Blant pensjonerte kvinner er 6,3 prosent fattige. Forskjellen har delvis sammenheng med at kvinner lever lengre enn menn.

De rike blir rikere

Steinar Stjernø og Knut Halvorsen er begge professor emeritus, og har blant annet brukt yrkeslivet på å forske på sosiale forskjeller, velferdspolitikk, fattigdom og utjevning. Sammen har de skrevet boken Økonomisk og sosial ulikhet i Norge. Arbeidet med boken har avferdiget myten om at forskjellene i landet vårt er små. 

– 0,1 prosent av befolkningen, det vil si 3.500 personer som er Norges aller rikeste, mottar 12 prosent av den totale inntekten i befolkningen, sier Stjernø til nettavisen Khrono som blir utgitt av OsloMet.

– Det er særlig de økte forskjellene mellom de aller rikeste og de aller fattigste i landet som overrasket oss. Det handler ikke om lønnsforskjellene, de har også økt, men er fortsatt moderate sammenlignet med andre land. Det er kapitalinntekten og ulikheten i størrelsene på formuene som har eskalert, sier Halvorsen.

Uro i samfunnet

– Vi må flytte skatt fra inntekt til formue og eiendom, i tillegg til at et solid bunnfradrag for de som tjener og eier minst, er nødvendig, slår Stjernø fast.

Store forskjeller kan føre til mindre stabilitet og uro i samfunnet, slik man ser i USA og Frankrike, mener forskerne. 

– Dersom man ser på ulikhetene i størrelse på formue i Norge, så er forskjellene like store som i de langt mer klassedelte landene som Frankrike og Storbritannia, som Norge tradisjonelt ikke sammenligner seg med. Men forholdene for ustabilitet og opprør er langt ifra så påtrengende i Norge. Vi har en sterk velferdsstat og sosiale ordninger som gjør at det tross alt er mindre krevende å være blant de fattigste i Norge enn de fleste andre land i verden, sier Stjernø til Khrono.

Deler ut mat

Paula Victoria Capodistrias er prosjektleder for Matsentralen Norge, som er et nettverk av åtte matsentraler som legger til rette for å omfordele overskuddsmat fra matbransjen til ideelle organisasjoner som hjelper vanskeligstilte. 

– Vi redder mat som i verste fall hadde blitt kastet, og gjør den tilgjengelig til over 480 ideelle organisasjoner som henter mat hos oss og bruker maten til matutdeling eller matservering. Gjennom vårt arbeid hjelper vi både matbransjen med å redusere matsvinn, og ideelle organisasjoner med å hjelpe mennesker i vanskelige livssituasjoner.

– Opplever dere at fattigdommen øker i Norge?

– Ja, fattigdommen økte allerede før pandemien, og den har vært verre siden den. Behovet for mat fra organisasjonene har økt betydelig. I 2021 omfordelte vi over 4.000 tonn mat, som tilsvarer åtte millioner måltider. Dette er en vekst på drøyt 17 prosent sammenlignet med 2020. Hvis vi sammenligner veksten vi har hatt under de to koronaårene mot «normalåret» 2019, er den på godt over 50 prosent.

Usynlig fattigdom

Matsentralen har ikke statistikk på hvor mange over 60 som mottar hjelp fra dem. 

– Ikke alle organisasjonene registrerer akkurat hvem som får maten, men vi vet at 176 av 480 organisasjoner har eldre eller pensjonister som målgruppe. Altså litt over 35 prosent.

I Norge er fattigdom ikke nødvendigvis noe som vises på utsiden. 

– De som lider vil ofte forsøke å skjule det, men mangler sentrale levekårsgoder som er nødvendige for å ha en akseptabel levestandard; for eksempel å eie en vaskemaskin, ha råd til å reise på ferie, delta i fritidsaktiviteter eller bursdager med gaveplikt. Hvem som helst kan bli uføretrygdet, gjeldsslave, minstepensjonist, enslig forsørger, konkursrammet, offer for familievold eller havne i rehabilitering etter uheldige livsvalg. De synlige fattige er ofte rusavhengige, hjemløse eller tiggere, men de usynlige kan være din nabo, klassekamerat, venn eller kollega. Der er mange som sliter med å nå frem til organisasjoner som tilbyr mathjelp i Norge, men de fleste organisasjonene jobber mot denne stigmatisering, og for å tilby en arena der alle føler seg velkomne og komfortable.

Trenger frivillige

– Hvordan kan man bidra for å hjelpe medmennesker med dårlig råd?

– Man kan bidra økonomisk, til enten Matsentralen eller en av organisasjonene som mottar mat fra matsentralene. Man kan også bidra som frivillig, og for eksempel hjelpe til med å hente og dele ut mat. Det er mange som sliter fysisk og ikke har mulighet til å hente mat selv, så det er mange organisasjoner som setter pris på frivillige som kan kjøre mat til de som trenger den. Vi har også et veldig godt samarbeid med departementene gjennom Bransjeavtalen, der myndighetene forplikter seg å bidra til å tilrettelegge for donasjon av mat i samarbeid med matbransjen. Takket være dette, har vi fått støtte fra Landbruks- og matdepartementet siden 2019. 

Klager ikke

Erna Beck er enslig minstepensjonist og har hatt relativt dårlig råd i mange år. I mars gikk hun over i alderspensjonistenes rekker.

– Det ser ut til at jeg får enda dårligere råd da, men slik er det jo for dem som er lønnsmottakere også, inntektene går ned når en blir pensjonist. 

Erna ønsker ikke plage folk med sykehistorien sin, som omfatter alt fra ufarlige, men svært hemmende tilstander, til mer alvorlige diagnoser og behandlinger de siste årene. 

– Jeg ønsker likevel ikke å presentere en elendighetsbeskrivelse her. På mange måter er jeg privilegert, og mange i vår urettferdige verden har det mye verre enn meg, også i rike Norge. Det er hjerteskjærende å lese om enslige forsørgere som ikke har nok penger til det nødvendigste for seg selv og barna, eller om enslige eldre som fryser og ikke koker seg varm mat på grunn av høye strømregninger. Jeg har tak over hodet og har aldri vært helt uten mat, selv om jeg objektivt sett er fattig. 

Etterlyser solidaritet

– Hva skjer når det er mer eller mindre tomt på kontoen din?

– Da har jeg slektninger som låner meg litt til neste trygdeutbetaling. Det er selvfølgelig litt slitsomt å ha det slik, og jeg prøver å skape meg et godt liv selv uten mye å rutte med. Mye er gratis, som å gå på tur med hunden min og å lytte til musikk. Jeg savner å gå på konserter, møte folk på kafé og lignende, men det er mange som har savnet dette, på grunn av pandemien. Det hadde vært koselig å besøke niesen min og samboeren østpå, men her har det vært både økonomien og pandemien som har satt grenser. 

Erna er ikke flau av å være fattig.

– Det er en selvfølge i våre skandinaviske velferdsstater at alle skal ha det de trenger for å leve et verdig liv. Samtidig har det vært en trend i våre land helt fra Reagan og Thatchers dager med økonomisk neoliberalisme, med mindre vilje til å for eksempel finansiere velferd via skatteseddelen. Alle skal kjempe for seg selv, hvilket resulterer i redusert solidaritet mellom mennesker. Så mulig det finnes mennesker som dessverre føler skam for ikke å klare seg økonomisk. Løsningen, mener jeg, er rett og slett å bli mer solidarisk igjen. 

Følger med på tilbud

– Hvordan påvirker det deg å ha dårlig råd i hverdagen?

– Hverdagene er ikke alltid lette når en har dårlig råd. En må tenke seg godt om hva en kjøper, for eksempel i matbutikker. Jeg følger med på tilbud, hamstrer litt når det er ekstra gode tilbud, om det finnes noen kroner over til hamstring, det gjør det ikke alltid. Som nevnt savner jeg å ha råd til kulturtilbud, litt reising og litt «luksus». Jeg skulle gjerne hatt mer penger å gi til gode saker, og gaver til barn jeg er glad i. Men også til hyppigere seniorsjekk hos veterinæren for hunden min. Imidlertid minner jeg meg på at jeg i en global sammenheng er privilegert. Tenk om jeg var født i slummen i Calcutta. Og er det så farlig om jeg aldri flyr til Syden? Miljøkrisen er ille nok uten at jeg bidrar. Jeg tror det er mulig å leve et bra liv med lite penger også, men ønsker selvsagt at alle skal komme over fattigdomsgrensen. Det er en selvfølge.