Far og sønn Fugelli

Få biografier skrives av sønner om sine fedre, enda færre mens faren fremdeles er i live. «Glimt av min far» er skrevet som en samtale mellom far og sønn, Per og Aksel.

Tekst: Ingjerd Strøm Skreien, foto: Vidar Langeland
Første gang publisert i VI OVER 60 januar 2015

Samfunnsdebattanten og sosialmedisineren Per Fugelli har hamret ut sine meninger i alle kanaler. Han siteres i tide og utide og kommer med visdomsord som: «En god resept på et godt liv er å gi litt mer faen.» Og et til: «Vi må godta oss selv og andre som medfødt feilvare.» Sønnen Aksel påstår at faren slett ikke lever som han snakker, og pirker i glansbildet som er skapt av Per. Hvilken versjon er den rette? Og hvordan er forholdet mellom de to blitt påvirket av boken «Glimt av min far» som kom ut like før jul.

Per Fugelli
Født i Stavanger, bosatt i Oslo.
Gift med Charlotte. Barn: Aksel og Liv. Barnebarn: Rebecca, Diego og Per.
Lege og professor i sosialmedisin.
Kjent som en ivrig samfunnsdebattant og foredragsholder. Var med i styringsgruppen i Verdikommisjonen.
Tildelt Karl Evangs pris i 2010 og Fritt Ords pris i 2013.
Har siden 1975 utgitt og vært medforfatter av nesten 50 bøker.

Per kommer 20 minutter for tidlig til avtalen vår, Aksel kommer en halvtime for sent. Flyet fra Stavanger var forsinket til Bergen. Far og sønn er på lanseringsferd landet rundt. De skal være sammen i to uker. Har de ikke snart fått nok av hverandre?

Aksel: Under arbeidet med boken tilbrakte vi mye tid sammen, men dette er annerledes. Mer lyst­betont. Boken er jo et felles prosjekt. Og du trekker jo alltid mye publikum. Men jeg synes av og til det har vært litt kjedelig å høre på deg. Du gjentar deg selv. Når vi begge står på scenen blir det litt mer standup, mer latter. Jeg tror du liker det.

Per: Det har vært kjempestas å gjøre dette sammen med deg. Det blir litt spøk og spenning, skikkelig blodomløp og temperatur på scenen.

Jeg leter etter muntre innfallsvinkler, griper tak i sludder og merkverdigheter, mens far trekker samtalene mot kjerneverdier og hjertesaker. Han er sterk. Alvoret vinner. Ordene våre blir tunge og harde, som om de betyr liv og død, for oss selv og dem vi snakker om.

Per: Du har vært brutal og rå i boken, Aksel, men jeg har jo hatt mulighet til å forsvare meg. Og jeg ville heller at du skulle skrive om meg nå, mens jeg fremdeles er i live, enn at det skulle komme ut en biografi etter min død. Det hadde ikke blitt like granskende. Da vi var i Barcelona satt vi på en kafé i timevis, som nå med to kopper kaffe. Du stilte mange spørsmål, det var som et revolverintervju. Jeg ble litt opprørt og hevet stemmen innimellom. En spansk servitrise syntes nok litt synd på meg sendte meg noen medfølende blikk.

Aksel Fugelli
Født i 1968 i Oslo, oppvokst i Lofoten og Finnmark.
Har som voksen bodd 15 år i Brasil, er nå bosatt i Bergen.
Forfatter, har skrevet flere romaner. I 1992 ble «Under en lilla måne» kåret til årets bok av NRK.
Aktuell med boken «Glimt av min far» som kom ut i 2014. Har også skrevet «Fribrev» sammen med sin far.

Aksel: Underveis ble du nok litt fortvilet. Det var stunder da jeg tenkte at nå har jeg gått for langt, nå har jeg presset deg for hardt. Som i Barcelona, da du reiste deg og gikk, opprørt og rasende. Samtidig visste jeg at du ville komme tilbake, at vi ville fortsette prosjektet. Jeg tror du av og til glemte hvorfor jeg var der og hvorfor vi pratet. At vi skulle skrive en bok sammen. Du ville at jeg skulle overbevises. I ettertid angrer jeg litt på at jeg ikke stoppet deg.

Per: Enten det eller så burde du latt være å stille de frekke spørsmålene.

Aksel: Det hadde ikke gått for en utenforstående å være så respektløs og så nærgående. Og du fikk jo mulighet til å svare for deg, selv når jeg prøver å finne hundre feil, selvmotsigelser og paradokser. Det ville ha vært uredelig om du ikke hadde kunnet forklare deg om hvorfor og hvordan. Det handlet om å finne balansen mellom å være for skarp og hard, og samtidig ikke la boken bli en nesegrus hyllest. Det ville jo ha vært helt forferdelig. Men jeg synes de kapitlene der du ble skikkelig forbanna, er de beste.

I vår familie er det blitt min rolle å være hans sparringpartner. På denne turen har jeg bestemt meg for å unngå å havne i fella, ved å svare «oh yeah» til alle hans argumenter. Hvis du vil styre ferien vekk fra diskusjoner, må du ta seriøse grep dersom Per Fugelli er reisefølge.

Per: Jeg spurte på et tidspunkt: Hva skal vi gjøre med at vi er far og sønn? Og du svarte: Det kan vi jo ikke gjøre noenting med. Men jeg tenker at det gir en viss nysgjerrighet til boka. Og hva er vel bedre enn det? Her får leseren selv se hva som kan skje når en sønn føler han har fått for mye kjeft av faren sin.

Aksel: Nå synes jeg du vrøvler fælt. Dette er visvas. Det er ikke sånn i det hele tatt. De små historiene som innleder hvert kapittel, forteller jo også en god del om deg, på en annen måte og gir et annet og mer vennligsinnet bilde av deg. Selv om det er en bok i samtaleform, ville jeg at det skulle være en skikkelig biografi. Ikke bare et tilbakeblikk på de siste årene, men med glimt av barndom og ungdom, studietid og årene i Lofoten og Finnmark.

Per: Men tilbake til det med far-sønn. Du er litt motvillig mot å granske akkurat det. Men jeg tror det preger visse deler av boken, hva du har valgt å ta med og måten du har valgt å tolke og presentere det jeg sier. Jeg har hele livet vært en strukturert fyr, en ordensmann, opptatt av klokken og leggetid. Du er mer ledig og anarkistisk. Jeg er skjema, du er blanke ark.

Aksel: Jeg blir ofte møtt med: «Så heldig du er, som har en sånn fantastisk far.» Men det er jo ikke slemt å si at du er som alle andre.

Per: Det er noe av det jeg er glad for ved boken din. Jeg har vært oppriktig bekymret for å bli gjort til noe jeg ikke vil være, ikon, guru, nasjonalformue eller hva det nå er. Noe av det beste jeg har skrevet i det siste er et essay – «Faren ved å bli en stemme». Der lister jeg opp for meg selv de fellene som lurer når du blir litt helliggjort. Du kan bli sløv. Du kan bare gjenta deg selv, det klapper folk for. Du trenger ikke tenke nytt. Du kan bli litt stormannsgal og ikke ta imot kritikk eller korrektiver. Jeg vil ikke henge på veggen mellom Erik Bye og Wenche Foss. Jeg vil være her, i virkeligheten, blant menneskene jeg er glad i, på kaien i Værøy og Røst.

Vi er her for å lage bok, så jeg ber ham glemme omgivelsene og snakke i stedet for å notere. De fleste svarene hans begynner med «helt riktig», «godt observert», «der tar du feil» eller «nå har du ikke gjort leksen din». De siste dagene har jeg skjønt at denne samtalebiografien er en felle.

Per: Du har vist sider av meg selv som jeg bare må godta. Er det ikke slik vi er, alle mennesker? Vi må ikke være for streng med oss selv. Jeg må få lov til å være meg selv, med min tro og min overbevisning. Men boken har gjort meg nysgjerrig på meg selv. Er det slik jeg virker på andre? Fanatisk, nesten besatt? Det gjør meg litt betenkt, men også stolt. Jeg har stått for noe. Men min person er ikke viktig, det er det jeg prøver å få frem som fortjener oppmerksomhet.

Aksel: Det er jo naturlig å bli påvirket når så mange kommer og skryter av deg. Og så har du legerollen i tillegg. Legen gir råd og pasienten lytter. Legen har alltid rett, legen har alltid svar. Du er jo på mange måter blitt hele landets lege. Men når du kommer hjem må du legge av deg den hvite frakken.

Per: Men det passer jo du veldig godt på. Boken er en god advarsel mot å la seg opphøye. Men jeg blir veldig glad når det er mye begeistring og oppslutning om mine meldinger. For det tar jeg som et tegn på at folk støtter det samme samfunnssynet.

Aksel: Det er lett å misbruke dine ord. Jeg synes flere burde gjøre det samme. Som nå i Stavanger. Du hadde holdt en alvorlig monolog der du snakker om at vi må tåle hverandre. Etterpå kom det en mann bort til oss. Han begynte som de fleste med å fortelle hvor fantastisk du var, men så sa han: «Kona mi har 60-årsdag i helgen, og jeg har gruet meg sånn til å holde tale, men nå vet jeg hva jeg skal si: «Haldis, du er en medfødt feilvare.»

Per: Det er jo sant, selv om kona hans sikkert ikke ville ha forstått det. Men noe av det vi har ­felles er jo at vi liker så godt å være sammen med folk. Freud har et fint uttrykk som på tysk heter «menschen­liebe». Det har ikke noe med sex å gjøre, heller ikke nestekjærlighet. Det handler om at mennesker er menneskers glede, at det er morsomt å komme på bølgelengde med nye mennesker du møter på din vei. Derfor bruker vi så lang tid på signeringene. Når det kommer en som skal kjøpe boken i gave til Bjarne, så vil vi gjerne vite litt om denne Bjarne – hvem er han, hva gjør han? Husker du den kvinnen fra i går? Hun som kom bort til deg og sa: «Du må vera gilde med faren din.»

Når foredraget er over og ordføreren har overrakt æresborgerbeviset, fremfører Røstkoret en sang som handler om far, at han snart skal slutte å være menneske. I sangen er han blitt til en skarv. En som følger båtene hjem i skodde og uvær.

Aksel: Det at du overser alvorlige symptomer er jo i seg selv et bevis på at du ikke følger de rådene du selv gir. Du har jo advart mot at leger tror de er supermenn og ikke går til kolleger når de er syk. Så når du gjør det samme selv, blir jeg jo litt oppgitt.

Per: Du tenker på kreften som har kommet og gått i fem år? To ting: Jeg var så oppslukt av alt det spennende jeg opplevde på reisen i Afrika, blant innfødte og medisinmenn. Jeg skulle spionere litt på døden. Og så ble min egen sykdom et bakteppe da jeg skrev «Døden, skal vi danse». Da begynte det å ta av for alvor, og ikke bare på sosiale medier. Jeg får stadig postkort fra eldre mennesker med hyggelige meldinger. Det setter jeg stor pris på.

Aksel: «Doktor på Værøy og Røst» synes jeg forresten er den beste boken du har skrevet. Kanskje fordi fortellingene er hentet fra min egen barndom på 70-tallet.

Per: Både reisen og boken vi nå har laget sammen blir på en måte et tilbakeblikk, på godt og ondt. Noe er jeg glad for å bli minnet om, noe bekymrer meg og noe angrer jeg kanskje. Jeg har levd i full galopp, fra dag til dag, fra prosjekt til prosjekt – som de fleste av oss – og ikke sett livet i lange linjer før nå. Men det er viktig å se helhetsbildet. Du har vært litt mer reflektert enn meg hele veien.

Aksel: Når jeg snakket med min mor eller søster om episoder i oppveksten, hendte det iblant du ikke husket, eller ikke ville huske. Noen ganger ville du nesten ikke vedkjenne deg det som virkelig skjedde. Derfor synes jeg det har vært fint å blande samtalen i boken med noen små historier. Jeg håper at leserne skjønner det er gjort med kjærlighet og respekt.

Per: Det som slår meg er at din metode i denne boken har jo alltid vært min metode også. Gå på krigsstien. Ikke gå etter konsensus og enighet, eller å pakke ting inn i bomull. Kanskje er du mer lik meg enn du liker å innrømme. Selv om du ikke snakker like mye. Eller like høyt.n

Sitatene er hentet fra Aksel Fugellis bok «Per. Glimt av min far».