Familiebånd som ryker

Mai Camilla: All smerte kan føre til utvikling, og det er i nære relasjoner traumer skapes og forsterkes. De traumene jeg primært snakker om, barndomstraumer, kan defineres som et sår som ble skapt i barnets psyke som følge av at barnets behov for å bli støttet, elsket og trygget ikke ble ivaretatt. 

Barndomstraumer kan skyldes både konkrete hendelser (som overgrep og vold, gjentakende kjefting, trusler eller hånende kommentarer) eller også hendelser som ikke fant sted (fanget som manglet, trøsten som aldri kom, den bortvendte forelderen som kanskje er fysisk til stede, men ikke emosjonelt nærværende). Barndomstraumer fortsetter å hjemsøke oss inntil vil våger å møte dem. Om vi avviser og bagatelliserer, vil de til sist komme til overflaten som smerte. Den eneste veien frem for å bli fri fra smerten er å ta selvansvar for våre egne sår og finne kjærligheten i oss selv. 

Selv har jeg jobbet i flere år nå med å reparere og rense sårene fra barndommen, våget å gå inn i meg selv og finne sammenheng mellom fortid og nåtid. I den første boken min – «La masken falle» – skriver jeg om denne prosessen. De fortrengte følelsene og minnene fra barndommen førte til at jeg i en alder av 43 ble syk og utbrent. I boken skriver jeg om hvordan jeg har fått hjelp av psykolog, men at den virkelige hjelpen for min del har kommet primært fra mennesker som står utenfor det konvensjonelle hjelpeapparatet, blant annet gjennom hypnoterapi, psykodrama, coaching – og etter hvert daglig meditasjon, sjøbading og mye annet. 

Ved at jeg har lært å ta ansvar for mitt eget liv, stå opp for meg selv og sette grenser, har jeg langt på vei klart å sette meg fri fra det jeg kaller barndommens infiserte brakkvann. 

Min erfaring er at alt kan snu, uansett hvor smertefullt og vanskelig nære relasjoner måtte være. Ved selvansvar og selvomsorg – og radikal tilgivelse – vil vi kunne være i stand til å bevege oss mot et langt bedre liv. 

Einar: Det Mai Camilla sier, er viktig: Det er alltid mulig å gjøre noe med en tilstand selv der vi styres av traumer og gamle sår. Og om ikke smerten eller sårene noen ganger helt forsvinner, er det uansett mulig å bearbeide dem på en annen måte enn det vi er vant, ikke la den gamle smerteidentiteten styre livet vårt. For å få til den forandringen Mai Camilla har gjort, er aksept av realitetene ett av de første stegene. Veldig mange forsøker enten å idealisere bort vonde barndomsopplevelser eller fortrenge dem, og det er umulig å gjøre noe med problemene om de ikke anerkjennes som det de er først. Vi blir det vi fortrenger, ofte til overraskelse for oss selv. 

Mai Camilla: Jeg medgir at å utgi den første boken krevde mot. Ikke minst var jeg engstelig med tanke på hvordan mine foreldre ville reagere. Da min far fikk lese manus, sendte han en e-post hvor han ga uttrykk for at han angret. Han forsto at han ikke hadde vært den faren jeg trengte som barn, og ba om unnskyldning. Min mor derimot, reagerte med avvisning. Hun inntok en fight-flight-posisjon, og sloss med de verktøyene hun hadde. Til slutt ble kommunikasjonen så fastlåst at jeg ba om en pause, og siste halvannet år har vi ikke hatt annen kontakt enn en og annen sms med fraser om «god jul» eller «gratulerer med dagen». 

Denne pausen føltes helt nødvendig, men skuffelsen over at min mor ikke var i stand til å validere min virkelighetsforståelse var en lang stund stor. Samtidig begynte jeg å validere meg selv på et stadig dypere plan. Dette har ført til at jeg i dag er i ferd med å bli mine egne foreldre. For det er i oss selv, i egenomsorg og egenkjærlighet, at vi kan være vår egen mor og far, og derigjennom finne vår egen trygghet, vår egen stødighet – ikke basert på prestasjon, ikke basert på å spille den lydige, hjelpsomme og flinke datteren mine biologiske foreldre forventet at jeg skulle være. Men gjennom å være meg, sterk og sårbar, enkel og kompleks, alt på en gang.

Einar: Mange av oss læres opp til at vi skal være objekter, til at våre foreldres og omgivelsers forventninger skal være rettesnor for hva vi skal føle, mene og tenke, og også velge. Et objekt vil i stor grad la seg styre av andres forventninger og krav, for å bli akseptert, beundret og føle seg verdsatt, og ikke som et subjekt stå i seg selv og velge ut fra egne tanker, meninger og følelser. Å kun leve etter andres forventninger og krav for å høste anerkjennelse og fremgang vil i lengden kunne skape både psykisk og fysisk smerte og utbrenthet, en ensomhet og en lengsel etter å være det vi er innerst inne, og det skaper selvforakt: For å bli likt av alle rundt seg vil vi måtte lyve og skjule hvem vi er, som kameleonen konstant forandre oss etter mennesker og omgivelser. Og hvem respekterer egentlig seg selv når de stadig må lyve eller spille roller for å bli likt? Noe av det vanskeligste er å vise hvem vi er overfor foreldre som ikke aksepterer oss slik vi er. Dette er den egentlige heltereisen i livet: Å være det vi er på tross av konsekvensene – og på tross av ofte dype avvisninger. Den største avvisningen er uansett å avvise hvem vi er, avvise oss selv og våre egne følelser, drømmer og personlighet. 

Mai Camilla: Vi blir på en måte tvunget til å ta tak i roten til barndommens smerte om den skal bli forløst og bearbeidet. I den forbindelse vil gjerne de underliggende følelsene og blokkerte traumene komme til overflaten, og det er ved å la disse komme til overflaten fra vår underbevissthet at vi gradvis kan sette oss fri. 

Nettopp ved store overganger i livet, i kriser, konflikter og brudd, har vi mulighet til å møte våre følelser uten å skylde på andre, og derigjennom utvikle oss som mennesker. 

Tidligere var jeg styrt av frykt, uten å ane det selv. Jeg var «tilpasningsdyktig» en pleaser vil jeg kalle det i dag. Jeg var typisk overansvarlig og overpresterte både i jobb og privatlivet, helt til min andre professortittel var i boks, og mitt andre ekteskap hang i en tynn tråd. Da det sa stopp. Når traumer blir fortrengt i kropp og sinn gjennom mange år, slår det til slutt ut i fysiske og psykiske plager. Dette var rotårsaken til at jeg ble utbrent sommeren 2020. 

Veien videre, gjennom ulike terapier, ved å jobbe med meg selv og søke intuitivt og spirituelt, har ført til at jeg har klart å lesse av meg frykt og sorg, skyld og skam. Steg for steg har jeg jobbet for å komme i kontakt med den jeg egentlig er. I perioder har det vært smertefullt, men samtidig ført til vekst og oppvåkning. Jeg kom til det punkt hvor barndommens sår ikke kunne eie meg lenger, hvor barndommens ufølte følelser ikke lenger kunne holde meg fast i fortiden. På en måte har jeg blitt min egen redningsmann.

Einar: Her kommer Mai Camilla inn på noe svært viktig: At den voksne i oss rent intrapsykisk tar vare på trygghet og barnet i oss, at vi blir vår egen redningsmann. Vi bygger ofte identiteten vår på det vi er lært opp til å bli. Å slippe gammel identitet er ofte det vanskeligste. For hva er vi uten alt det tilvante, innlærte og velkjente som vi ble innprentet? Mange velger å leve i gamle smertemønstre selv når det gjør oss ensomme og ulykkelige fremfor å oppsøke nye og mer konstruktive løsninger, rett og slett fordi det er så velkjent, akseptert og trygt. Men et eller annet sted lengter vi ofte mot noe annet. 

De største moralistene er etter min erfaring ofte mennesker som har avvist seg selv og derfor blir provosert av andre som har våget å velge noe annet enn det de selv har valgt, provosert av dem som går utenfor det konforme, korrekte og lydige.

«Vi er blitt mer individualistiske. Det er ikke lenger noen relasjoner som er hellige. Det baserer seg på at vi skal realisere oss selv, og vi finner oss ikke mer i å bli behandlet dårlig. Men det betyr også at ekteskap og familiebånd oftere brister.» (Kilde: Psykolog Andreas Tranberg Nikolajsen – doktoravhandling på relasjonen mellom voksne barn og eldre foreldre)

Mai Camilla: Prosessen de siste tre årene har også forandret mitt forhold til mannen min og yrket mitt. Jeg har blant annet sluttet jobben i akademia for å ha mer tid til å skrive og formidle. Nylig publiserte jeg bok nummer to, og er allerede i gang med nummer tre og fire. 

Ved at jeg har åpnet for mine intuitive evner og fått kontakt med mitt høyere selv, har livet tatt en helt annen vending. 

Einar: Som det står i Bibelen: Bygg ditt hus på fjellgrunn og ikke på sandgrunn. Å gå hele veien og ta det psykologiske arbeidet først, orke å gå gjennom smerte, selvbedrag og dype erkjennelser, åpner også opp for videre vekst inn mot det intuitive og åndelige.

Mai Camilla: Underveis i frigjøringsprosessen har det vært viktig å stille meg selv mange spørsmål. For eksempel: Er det sant at det er viktig å vedlikeholde nær og hyppig kontakt med mennesker dersom jeg kjenner at hele kroppen aktiveres, akkurat nå? Er det sant at en fast jobb er «trygt og viktig» – eller er det egentlig en illusjon? Og er den materielle virkeligheten vi omgir oss med egentlig alt som er? Eller kan det være slik den består av langt mer enn våre blikk kan se? Og hva om vi har flere sanser som kan aktiveres? Og er det sant at jeg er alene og forlatt, slik jeg har følt meg siden jeg var et lite barn, eller er det en tanke som ble skapt av sår, den gang da, og som nå er klar til å bli forløst?

Einar: All type forløsning begynner med aksept og oppriktighet, og med mot. Alle er vi av og til redde, men vi kan velge å møte frykt enten med feighet eller med mot. Her er etter min mening viljen som en kraft i oss mennesker undervurdert. Viljen til mot og viljen til ærlighet. Viljen til mening.

Mai Camilla: Du blir ikke ensom av å være tro mot deg selv – og det er aldri for sent å hente frem talenter, finne nye venner eller gå nye veier. For egen del har jeg kvittet meg med mye tung energi. Fremdeles er jeg søkende og kommer stadig i kontakt med nye mennesker, ikke minst gjennom podkasten jeg driver. Det er utrolig givende, og jeg står stødig i min egen kraft.